Bloggnorge.com // Lizbeth Osnes – Behind the scenes
Start blogg

Lizbeth Osnes – Behind the scenes

Velkommen til min blogg

1. Dersom jeg er den som sier «glad i deg» først og den andre sier «glad i deg også», svarer jeg alltid «tusen takk», haha. Det samme gjør foreldrene mine. Hvem av oss som begynte med det er jeg litt usikker på, men jeg tror det var meg. Noen syns det er sært, men jeg syns det er søtt.

2. Når noen har en sterk formening om hva jeg burde gjøre, er jeg som oftest altfor fristet til å velge det stikk motsatte – nesten uansett hva det skulle gjelde.

3. Om jeg skulle ha valgt å identifisere meg selv med en religion, måtte det ha blitt hinduismen. Karma og Kardemommeby-loven (okei, nesten, da) i fin balanse, blir det egentlig bedre?

4. Jeg elsker å ha levende lys rundt meg, men tørr aldri å tenne dem.

5. Jeg har peis i leiligheten min, men har aldri turt å fyre i den i løpet av de godt over fem årene jeg har bodd her. Det understreker vel egentlig bare punkt nummer fire her.

6. Til tross for at jeg duger til fint lite «handywoman»-greier, er jeg innmari selvstendig og takler ikke den minste følelse av å ikke være nettopp det.


7. Jeg må ha en spesiell følelse i kroppen for å kunne skrive. Den er umulig å beskrive, den bare.. Er der. Du vet den følelsen du får som minner deg på en tid for lenge siden? Slik er det med den følelsen. Skrive-følelsen min. Den har bodd i meg helt fra jeg var liten og jeg krysser alt jeg har for at den aldri vil forlate meg.

8. Noe av det beste jeg vet i hele verden er å lukte på tøymykner. Åååhh, dersom det ikke var for at jeg aller helst burde rekke flere ting enn en tur til butikken i løpet av en dag (og det faktum at et opphold på psykiatrisk avdeling ikke frister noe særlig) kunne jeg ha brukt timevis bare på å lukte på alle tøymykner-merker som finnes i butikken. Igjen og igjen og igjen. Denne lille greia har smittet over på Sienna også, så da står vi der, da. Lukter på tøykmykner og holder en hel samtale om de forskjellige luktene. Jaja..

9. Jeg klarer ikke å spare penger bare for å spare. Jeg må ha et konkret mål, ellers er det helt umulig. Akkurat nå er målet mitt å kjøpe nytt kjøkken, samt betale ned billånet mitt så raskt som mulig. Så lenge jeg vet hva pengene skal gå til, er det helt greit. Om ikke, ser jeg helt at det meste forsvinner ut igjen. Det gjelder selvfølgelig ikke Siennas sparekonto, men mine egne.

10. Noen av de menneskene som betyr aller mest for meg i hele verden, er personer jeg så å si ikke har kontakt med i dag. Det gjør egentlig vondt, men det å vite at jeg har noen som alltid kommer til å bety så vanvittig mye for meg er likevel ganske fin.

Annonser

17
juli 2018
Kategori: Bøker | 0 kommentarer » - kl. 14:50

/Reklame for min egen smokkeslutt-bok

Jeg har lenge holdt kortene hardt mot brystet når det kommer til skrivingen min. Jeg har skrevet blogg og jeg har skrevet artikler – alt i den mening om at det skal bli lest av andre. Med manusene mine, altså bøkene, har det vært annerledes. I de fleste tilfeller har jeg latt pappa lese, men i noen har det kun vært for mine egne øyne. Det samme gjaldt barneboken, «Den ulykkelige Smokkefeen«, selv om det på alle tenkelige vis sier seg selv at verken pappa eller jeg er i målgruppen.

Som de fleste av mine påbegynte prosjekter, begynte også denne boken med en vag idé. Sienna hadde for lengst sluttet med smokk, men en dag på ferie ville hun brått ha den likevel. Fylt av fantasi, undring og spenning begynte vi å snakke om hva som egentlig skjer med smokkene til barn som har blitt for store for dem, og ballen begynte å rulle…

Sienna er min største inspirasjon og motivasjon til alt her i verden, men når det kommer til denne boken har hun bidratt langt mer enn man skulle tro. Det er helt fantastisk å ha skapt sin helt egen, lille drømmeverden i innbundet papir, men enda mer uvirkelig er det at min datter er min direkte inspirasjon til mitt aller første publiserte verk. For en drøm!

Boken er straks ute på nett og i bokhandlere landet over! Du kan enkelt forhåndsbestille den og sikre deg å få den tidlig dersom du sender ditt navn, adresse og telefonnummer på epost til Kontakt@lizbethosnes.com. Tusen takk for at du følger meg på ferden mot min forfatterdrøm – dette er bare begynnelsen..

Annonser

17
juli 2018
Kategori: Tanker og meninger | 0 kommentarer » - kl. 00:14

Som jeg har savnet det å være brutalt ærlig på bloggen, helt uten filter og uten å tenke over at andre kan ta seg nær av det jeg skriver. Det var jo slik det hele startet; behind the scenes. Det som en gang var bloggen til en ung jenter med fortvilte tanker og et forvirret sinn, er i dag denne bloggen – som til nå har vært mest en fasade. Ikke fordi jeg tror at jeg er alene om å tenke og føle det som jeg gjør – og heller ikke fordi jeg skammer meg over å være meg – men fordi jeg rett og slett har vært usikker på balansen i det hele. La oss innse det; livet mitt i dag er ikke til å sammenligne med det livet jeg den gang hadde. De «utfordringene» jeg har i dag er bagateller jeg den gang ikke ville ha tenkt over overhodet eksisterte på den tiden. Likevel føler jeg endelig for å åpne meg, for å nok en gang la bloggens slagord være det det alltid har vært; behind the scenes. Bak masken. Bak alt som kan kalles en fasade.

I dag lever jeg selve definisjonen av drømmelivet, det er ikke en overdrivelse eller en maske jeg tar på. Det er den fulle og hele sannheten. Det betyr selvfølgelig ikke at jeg aldri møter hindringer langs veien eller at jeg aldri føler bitterhet eller frustrasjon. Når sant skal sies, skjer det ganske ofte. I en helt annen verden enn den jeg en gang var en del av, men likevel. Alt er selvfølgelig ikke en dans på roser til enhver tid, selv om jeg for alltid vil være takknemlig for alt jeg har fått og fått til.

La oss ta akkurat nå som et godt eksempel. Det føles ut som om jeg slites mellom barken og veden. På den ene siden vet jeg at så altfor mange av mine nære har vanskeligheter med å forstå mine prioriteringer om dagen, og kunne ønske at jeg fremfor å tenke på meg selv – valgte å tenke på dem. Det er jo det jeg alltid har gjort. Jeg har ikke en gang før de siste par månedene begynt å sette mobilen min på lydløs om natten, utilgjengelig for noen få timer i døgnet. Før det var jeg alltid på. Jeg kunne svare på meldinger mellom bleiebytting og amming, mellom påkledning av meg selv og påføring av sminke, i pauser på arbeid og for øvrig midt i arbeidstiden så lenge jeg jobbet hjemmefra. Om noen ville finne på noe, kunne jeg bare legge meg fire timer senere for å få tid til kafébesøk eller en rusletur i arbeidstiden. Jeg kan ikke det nå lenger. Verken kan eller vil.

At ansiktet knapt får møte sminkekosten og at huden skriker etter solarium får bare være; det er i det minste jeg som velger at tiden prioriteres annerledes ;-)

Det er ikke nå som jeg sjonglerer tre arbeidsplasser utenfor mitt eget hjem med det to fagskoleutdannelser på en og samme tid, skrivingen, dyrene, husholdningen og ikke minst den viktigste rollen av alle, mammarollen, at jeg står i fare for å bli utbrent. I faresonen var jeg den gangen jeg ikke gjorde noen av de tingene andre ser på som krevende i dag. Den gangen jeg tenkte på alle andre foran meg selv, den gangen jeg til enhver tid forsøkte å være flinkest mulig på alle plan. Den gangen jeg ikke så mine egne behov, men fulgte alle andres. Jeg fikk en viktig virkelighetssjekk for ganske så nøyaktig ett år siden. Jeg innså at det livet jeg levde, ikke ga meg nok. Joda, jeg hadde mye tid med verdens beste datter, tjente godt og gjorde det alle andre forventet av meg. Jeg sov lite, men det fikk ikke hjelpe. Det gikk fint, det. En liten stund. Helt til jeg innså at jeg måtte ta tak.

Det begynte forsiktig med at jeg unte meg selv små, materialistiske gleder fremfor timer online for venner på andre siden av landet. Deretter lot jeg skolegang og flere rutiner ta en større del av livet mitt enn det friheten gjorde. Med det kom flere timer søvn, og mindre tid til alle andre. Det siste året har jeg prøvd – og jeg har feilet. Jeg har forsøkt på nytt, og lyktes. Jeg lærte raskt at jeg trengte å skape en ny tilværelse for både meg selv og datteren min. En hverdag for mobiltelefonen var til for å svare på viktige telefonsamtaler så lenge min datter er våken, og en hverdag for «fritid» betyr skriving, skolearbeid, planlegging og en film fra tid til annen. En hverdag hvor jeg ikke lenger står på tå for alle andre enn for meg selv og min datter. En hverdag hvor det å være sosial betyr kvalitetstid, og ikke påtvungen plikt.

At mine valg overhodet kan tenkes å provosere de som står meg nære, er like utenkelig som det er virkelig. Det rare er at det er nettopp det det er; virkelig. Såre stikk som gjør langt mer vondt i hjertet enn det noensinne kan kalles konstruktivt blir servert, og, om jeg ikke allerede hadde lært meg å kjenne igjen gåsa på gangen, samvittigheten kvelende. Det er aldri godt å føle at man ikke strekker til for andre – men det er selvopplevd verre å vite at man ikke strekker til for sitt eget liv. Om jeg må velge mellom å gjøre det som er riktig for meg og min datter eller å gjøre det andre forventer av meg, er valget så enkelt at det ikke en gang er et valg. Jeg gjør så godt jeg kan – men jeg gjør det for meg selv og for Sienna. Ingen andre. Om jeg har blitt selvsentrert og egoistisk i løpet av de siste månedene? Ja, sannsynligvis. Men jeg har også blitt reflektert og selvbevisst. Det er det ingenting som kan måles med – heller ikke det å ha all tid i verden i en ustrukturert hverdag med mobilen på til alle døgnets tider, lite søvn og en utslitt kropp.

Så ja, det jeg tror hele innlegget egentlig dreier seg om må være tidsklemma. Du vet, den du ikke vet noe som helst om før du brått står der med den samme hverdagen som «alle andre» – etter å ha vært bortskjemt på full frihet og null rutiner i årevis. Tidsklemma, ja. Den så jeg ikke komme da jeg først valgte ut bloggens slagord, det er i alle fall sikkert ;-)

Annonser

Nå er jeg ikke den som lar meg lettest irritere, men det finnes altså noen – og da under kategorien «foreldre» – som rett og slett kan irritere vettet av meg..

1.  De som bruker Facebook, forum og Internett generelt for diagnostisering 
Trenger jeg egentlig å utdype denne? Ut ifra hvor ofte jeg er vitne til nettopp dette; ja, så absolutt. Jeg har sett foreldre beskrive de mest grusomme og potensielt livstruende (!) symptomer på Facebook-grupper og lignende. Jeg blir kvalm! Jeg er ikke den som roper høyest om å få barnevernet inn i bildet hos enhver på kanten-situasjon heller, men slike tilfeller bør det virkelig meldes ifra om. Mitt tips: Ring lege eller legevakt dersom du er usikker. Selv ikke spesialister kan sette diagnose over nettet. Da kan ikke vi som ikke har bedre å gjøre enn å tråle mammagrupper på Facebook gjøre det, heller.

2. De som lirer ut av seg at «vi klarte oss jo før i tiden» 
Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen; de foreldrene som ikke evner å sikre barn godt nok (!!!) i bil eller som ikke følger anbefalingene om eksempelvis ryggleie ved søvn, er nok til å få meg til å se rødt. Ja, vi klarte oss jo før i tiden – de av oss som fremdeles lever, altså. Er dere klar over hvor drastisk tilfeller av krybbedød og død som følge av bilkrasj har sunket de siste årene? Det er knapt til å tro. Følg anbefalingene. Tenk sikkerhet. Prioritere barnet ditt.

3. Apropos sikring i bil.. De som påstår at bilsyke er verre enn barnedød 
OK, denne er satt på spissen. Som emetofobiker forstår jeg godt at det ikke er spesielt kult med oppkast i bilen – men, det hadde vært langt verre å bære mitt eget barn i en kiste. Jeg er klar over at det er grusomt å få denne setningen slengt i trynet for de som velger å ikke sikre barna godt nok i bilen eller å snu dem fremover lenge før det anbefalingene (og i enkelte tilfeller også regelverket) tilsier, men det er så enormt viktig med riktig kunnskap her. Det kan ikke bli sagt nok. Utvilsomt en av mine hjertesaker når det kommer til barn og sikkerhet.

4. Perfeksjonistene
Disse irriterer meg ikke i den forstand, men det gjør meg trist. Jeg har vært akkurat der de er. Du vet, der alt skal være perfekt. Ammingen skal gå som smurt, rutinene skal aldri brytes, man skal aldri si høyt – eller i det hele tatt tenke – at det til tider er slitsomt å ha barn. Alt skal være perfekt, hele tiden. Det er jo så trist! Selvfølgelig skal det være lov å være sliten, selvfølgelig er du ingen dårlig forelder dersom du ikke klarte å holde deg til det «nei»et du serverte i butikken. Jeg er helt sikker på at du blir en enda bedre mamma av å tillate deg å ikke være det til enhver tid.

5. De som alltid klager over foreldrerollen
For å ha med dette punktet, måtte jeg nevne det forrige – selv om det er mer trist og ikke irriterende. Det er derimot denne typen foreldre; de som alltid klager over foreldrerollen. De som foran barna forteller dem om hvor slitsomme de er og hvor mye flinkere andres barn er. De som rett og slett klager over det faktum at de er foreldre… Det finnes ikke ord sterke nok til å beskrive min irritasjon og frustrasjon godt nok.

Vi er alle forskjellige – og godt er det ;-)

13
juli 2018
Kategori: Hverdag | 0 kommentarer » - kl. 12:14

Til tross for at jeg selv ikke har noe ferie i år, har vi virkelig hatt fantastiske dager! Jeg er for hverdagslykken. Her om dagen tok jeg med meg Sienna på båten over fjorden for å møte min eldste storebror og hans barn, for en hel dag med tivoli og Burger King – avsluttet med noen herlige timer i et av friluftsområdene i nabolaget vårt. Det kunne ikke ha blitt en bedre dag, både store og små storkoste seg.

Dager som denne minner meg nok en gang på at det å tilbringe tid med barna er langt viktigere enn både ferier, flyturer og charterfaktor sammenlagt. Vel; neste år blir det sannsynligvis en deilig kombinasjon, men i år er jeg mer enn fornøyd nok med en herlig hjemmeferie. Jeg er tross alt i verdens beste selskap uansett.

I dag skal jeg gå raskt over leiligheten med mopp, klut og universalspray før jeg skal på jobb igjen i ettermiddag. Jeg har hatt to dager fri totalt de siste tretti dagene – og det var to av fire søndager, haha. Men, det er deilig. Tenk det – det er det virkelig! Jeg elsker å ha en helt annen hverdag enn den jeg har hatt de siste årene, selv om det så absolutt inkluderer litt omrokkeringer og at det er hakket mer krevende å få hverdagskabalen til å gå fullstendig opp. Alt går!

Nå skal jeg ut med hundene en kjapp tur – pastasalat står på lunsjmenyen etter Siennas bestilling. Vi skrives! Og du? Statistikken er så gøy å følge med på – men det er ikke kommentarfeltet. Om dere har noen ønsker til hva jeg skal skrive om så hyl mer enn gjerne ut. Da blir jeg glad (og veldig motivert!) :-)

Et begrep jeg har blitt ordentlig glad i helt siden første gang jeg skrev om det i Ledernytt for et par år (?) siden, er «Job crafting». Kort og godt går dette altså ut på å se på jobben du gjør mer helhetlig og i det større bildet enn de oppgavene du har foran deg. Det å fokusere på hvorfor du gjør som du gjør og hva andre får ut av at du strekker deg langt for å bli den beste du kan være på arbeidsplassen er en så ufattelig god motivasjon – jeg tror ikke det er mulig å noensinne bli lei av jobben sin om en har job crafting som et viktig fokus.

For å forklare nærmere har jeg valgt å utdype det hele med eksempler fra noen av mine egne yrker.

Forfatter
Selv om jeg ikke skriver på langt nær like mange timer som jeg gjør de andre jobbene mine, er jeg likevel forfatter på fulltid – og vel så det. Jeg tenker og føler hele tiden – noe som igjen styrker mine skriveferdigheter og ikke minst utsikter for fremtidige bøker. Uansett. Jeg kunne ha valgt å tenke at jeg skriver og tjener penger på det. Men, med job crafting blir tankegangen en helt annen. I stedet for å tenke at jeg «bare» skriver, blir tankegangen med job crafting at jeg; underholder, setter ord på tanker og følelser andre kanskje sliter med å få ut, jeg kan bryte grenser og jeg kan belyse viktige temaer. Jeg kunne ha ramset opp langt mer her, men jeg skal forholde meg kortfattet slik at poenget kan komme litt tydeligere frem.

Butikkmedarbeider
Joda, jeg er «bare» butikkmedarbeider på Stormberg og Enklere Liv. Det eneste jeg gjør er å selge varer, pakke ting i poser og snakke med folk jeg sannsynligvis ikke vil ende opp med å prate med i andre situasjoner enn dersom (vel, når) de velger å handle hos meg igjen. Hvor flatt og lite spennende høres vel ikke det ut? Jeg tenker absolutt ikke på disse jobbene på den måten. Jeg er absolutt ikke «bare» en selger. Jeg er den som alltid smiler og er vennlig, den som alltid vil ønske deg en fin dag, kveld eller en god helg. Jeg er den som hjelper deg med å finne de riktige produktene for nettopp deg. Jeg er den som sørger for at et lite barn får gode klær som vil gjøre barnehagedagen hakket bedre, eller den som hjelper deg med å finne turtøyet du skal ha med deg på ditt livs eventyr. Jeg er den som hjelper eldre med å finne produkter tilpasset deres livsstil, noe som rett og slett gjør deres liv litt enklere. Jeg er den som mer enn gjerne slår av en prat med deg som kanskje ikke har så mange å snakke med. Jeg er den som hører på problemer og finner løsninger på de av dem som kan ordnes opp i – eller bare lytter til de det dessverre ikke er mulig å kjøpe løsninger på i en butikk. Jeg er den som er med på å skape vekst i fantastiske bedrifter som selger produkter så gode at det er en fornøyelse å få lov til å anbefale og ikke minst selge dem til forbrukerne. Som du helt sikkert forstår, kunne jeg har fortsatt i en halv evighet – om ikke enda lenger.

Er det rart at jeg føler meg uendelig heldig som får lov til å gjøre akkurat det jeg gjør? Herlighet, så takknemlig jeg er for akkurat de mulighetene som har åpnet seg opp for meg. Ord kan virkelig ikke beskrive det godt nok! Jeg er sikker på at et fokus på det større bildet og det mer helhetlige ved jobben din kan være med på å gjøre mye positivt for deg – både i ditt liv og for de som arbeider sammen med deg. Jeg er ganske sikker på at det lyser gjennom meg at jeg elsker det jeg gjør, uansett hvilket arbeid jeg har foran meg.

Det å vite at det jeg gjør er så uendelig mye mer enn oppgavene mine for dagen er så viktig. Jeg kommer aldri til å bli lei av å leve av nettopp det jeg lever av. Om jeg så fikk milliarder på kontoen ville jeg ikke ha byttet ut min arbeidshverdag mot noe som helst i hele verden. Å kunne si det på hånden på hjertet er en ufattelig fin følelse jeg unner alle å kjenne på.

8
juli 2018
Kategori: Hverdag | 2 kommentarer » - kl. 11:19

Work, work, work, work, work. For en uke! For en måned, egentlig. Selv om det har vært en aldri så liten utfordring med å komme inn i nye rutiner og ikke minst huske på alt som huskes på skal med nye arbeidsplasser, har det hittil vært et aldri så lite eventyr. Jeg stortrives og koser meg sånn! I dag kjenner jeg vel å merke at det er godt med en søndag uten planer; vi skal bare ta livet med ro og tilbringe mest mulig tid utendørs fra og med.. Nå straks! Litt tidlig lunsj må bare bli plassert i magen snart.

Jeg tenkte jeg skulle begynne ute-søndagen vår med å male siste rest av Siennas kommode som skal under sengen jeg satte opp og malte til henne for et par uker siden. Rommet hennes blir altså så fint! Jeg skal også se om jeg ikke får tatt listene rundt garasjen, dørene og listene rundt vinduene mine også når jeg først er i gang der ute. Huset vårt har blitt malt i en dyp, mørk gråfarge som virkelig fikk det til å se nytt og fresht ut – så da bør jeg henge i og gjøre min innsats for at det skal se pent ut her også. Det blir bra! Jeg har bestemt meg for å vente til neste år med å beise terrassen, men i løpet av sommeren skal det i alle fall rengjøres (for tredje gang bare i år) og ryddes skikkelig der ute slik at det skal se passelig greit ut frem til det likevel. Vi må også få malt muren snart, så skal det vel være veldig greit her! Før vi får gjort det må riktignok tømrerne som bygger ny vegg til oss bli ferdig. Akkurat det stresser jeg ikke med at de skal bli, regningen kan de nemlig fint få lov til å utsette så lenge som mulig… Haha.

Bildet er en aldri så liten «throwback» til en annen utedag vi hadde. Et av våre faste mål er å besøke denne skjønne gjengen for litt mat og oppmerksomhet. Det er så koselig! Eieren av disse hønene blir alltid så glad han også, når vi bestemmer oss for å ta turen innom.

Nei, nå er det på tide å komme seg ut her. Det trengs etter en hektisk periode – med en like fullt hektisk tid i vente fremover :-) Deilig, deilig!

Ha en fantastisk fin dag, dere. Nyt søndagen! 

4
juli 2018
Kategori: Hverdag | 0 kommentarer » - kl. 21:59

Okei, jeg kan faktisk ikke huske sist jeg var så trøtt som det jeg er akkurat nå. Er virkelig ikke klokken mer enn ti om kvelden?! Det føles ut som om jeg har vært våken i to døgn på rappen, til tross for at jeg fikk nesten seks timer søvn i natt. Hele uken har vært stappfull med jobb, og selv om det er innmari gøy og spennende sier det seg selv at det tar på å sette seg inn i et helt nytt system, gå tilbake til det jeg allerede har rukket å bli litt vant med (men som jeg må «kjøres inn på» på nytt fordi jeg har rukket å bli 1% vant med det nye systemet) for så å gå tilbake til det helt ukjente igjen. Haha, innviklet. I dag startet jeg dagen med handling av bursdagsgave til en av Siennas venninner, samt bryn- og neglepleie. Det trengs i en hektisk hverdag, jeg merker hvor mye slike små ting har å si for meg.. Hvor heldig er ikke alle vi som klarer å få en oppriktig lykkefølelse av slike små, overfladiske ting?

Etter litt selvpleie bar det avgårde til Enklere Liv for kveldsvakt der, før jeg endelig kunne plassere rumpa i sofaen med laptopen på fanget. For skrive, det må man. Selv om det bare blir hverdagslig babling om alt og ingenting. I morgen skal jeg jobbe dobbelt dag; først tidligvakt på Enklere Liv, før jeg skal spasere i rundt femti meter for seinvakt på Stormberg. Fredag blir luksus; da er det bare en kort kveldsvakt på Stormberg før jeg skal på mellom- og seinvakt på lørdagen. Og så er det helg – helt fra søndag til tirsdag. Det blir luksus etter en uke som denne, kjenner jeg. Innimellom alt dette må jeg se å få levert en oppgave til til skolen. Jeg fikk tilbake resultatet på den forrige innleveringen min for et par dager siden, og kan hoppe i taket for enda en B. Jeg merker at jeg er engasjert i fagene når jeg faktisk kjenner meg litt skuffet over at bokstaven som lyste mot meg ikke var en A… Det skal ikke være lovlig å bli skuffet over en B, altså. Særlig ikke når livet ellers er over gjennomsnittet hektisk. For ja, om bare to bitte, bitte, bittesmå uker er det fødsel på gang! Riktignok ikke en som krever revning fra A til Å (forhåpentligvis) – men utgivelse av barneboken min!! Det føles nesten litt som å glede seg til en fødsel. Nesten. En litteraturfødsel, kan man vel kalle det.

Trøtt og sliten, men lykkelig! Når det kommer til boken (som jeg helt ærlig kommer til å gnåle om i lange tider) har jeg en god del å gjøre med markedsføring, presse og det hele – men det blir bare gøy. Jeg er jo så vant med det, riktignok fra den andre siden av slike saker, så det skal nok bare bli morsomt. Ikke at jeg helt kan begripe hvordan jeg skal få presset frem tid til alt, men det finner jeg nok ut av. Jeg er så heldig som har så mange rundt meg som stiller opp med verdens største selvfølge og et stort smil rundt munnen – aldri i livet om jeg kan få takket disse menneskene nok for å ha stilt opp så voldsomt den siste tiden. Særlig foreldrene mine. Åh, nei, jeg er verdens heldigste. Det er det virkelig ingen tvil om.

Til tross for alle planene mine om å vaske gulv, støvsuge, brette klær og skifte på sengen er det like greit å være ærlig mot både meg selv og dere; det skjer ikke. Det er virkelig ikke lenge igjen til jeg skal stupe rett til sengs, det kjenner jeg med hver millimeter av både kropp og hjerne. Hurra for viljestyrke, og god natt!

2
juli 2018
Kategori: Hverdag | 5 kommentarer » - kl. 19:45

Jeg er så glad, lettet, takknemlig, lykkelig og egentlig alt positivt på én gang! Jeg har fått fast jobb! For en alenemor betyr det innmari mye. Ikke bare vil det bety bedre rutiner og mer struktur for min del, men det gir også forutsigbarhet og økonomisk sikkerhet. Det har vært en overgang å gå ifra å nesten kun ha arbeidet hjemme fra min egen stue og til å arbeide ute i butikk, men jeg kjenner hvor riktig – og viktig – det er for meg hver eneste dag. Nå er jeg fast ansatt hos Stormberg i Ålesund (Amfi Moa Øst) i tillegg til å, selvfølgelig, fortsatt stå som ivrig ekstrahjelp i butikken Enklere liv noen få meter unna den nye arbeidsplassen min. For en fantastisk dag dette er! Det å få jobbe i to så flotte butikker hvor jeg virkelig koser meg med både salg og de knallgode produktene vi selger, passer meg så godt at det knapt finnes ord.

Jeg kommer selvfølgelig til å skrive like mye som jeg alltid har gjort, men fra nå av blir det kun fordi jeg har lyst og fordi hele kroppen min skriker at jeg må skrive. Det er igjen en hobby, slik det var for så mange år siden.. Ingenting er mer riktig enn det. Jobben i barnevernet beholder jeg også, så nå har jeg intet mindre enn tre jobber utenfor mitt eget hjem, i tillegg til at jeg fortsatt vil levere både artikler, bøker og blogginnlegg på hjemmebane. Jeg har endelig landet og det føles så innmari godt.

Det har hele veien vært viktig for meg å utelukkende jobbe med noe jeg elsker. Det at jeg nå gjør nettopp det, og det på flere ulike arenaer, er ikke annet enn den perfekte tilværelse for meg akkurat nå. Jeg kunne ikke ha vært mer lykkelig enn det jeg er nå!

Å få kunne bruke skrivelysten utelukkende til alt jeg føler for fremfor å måtte tenke på den økonomiske biten på det området er virkelig en deilig følelse. Ikke misforstå; jeg elsker jo journalistikken og det å skrive bokprosjekter er jo bare gøy, men det er noe eget med det at jeg faktisk ikke for å få alt til å gå rundt. I de arbeidene jeg har i butikkene nå får jeg brukt både mitt utadvente vesen, selgeren i meg og faktisk langt mer kreativitet og «job crafting» (noe jeg er innmari stor fan av – seriøst, prøv det uansett hvilket yrke du har og du vil aldri bli lei av jobben din), samtidig som jeg kan trekke meg tilbake med skrivingen på fritiden. Det er en drømmetilværelse. Intet mindre, altså.

Nå skal jeg bruke litt av den overdrevne energien jeg har fått fra dagens (altfor korte) arbeidsdag til å vaske leiligheten. En ny start, dere!

1
juli 2018
Kategori: Hverdag | 0 kommentarer » - kl. 13:52

I går skulle det jo egentlig bli en så rolig dag for min del; jeg var plassert i bilen på vei til jobb før klokken ni om morgenen, og da den hadde bikket halv ni samme kveld var jeg omsider hjemme igjen. Bare en liten halvtime etter å ha lagt meg på sofaen med dynen godt tullet rundt meg, sendte min eldste bror meg melding og spurte om jeg ville bli med ut en tur. Joda, jeg kunne jo alltids dra ut edru. Tok på meg sminken jeg nylig hadde fjernet, hoppet inn i en jumpsuit og søte sko, og kjørte avgårde. Idet jeg svingte innom for å hente en kompis, fant jeg ut at jeg fortjente å kose meg litt – så det endte raskt med at bilen ble stående i bilen og at det ble både øl, vin, drinker og altfor mye dansing..

Det var så mange hyggelige mennesker i går, det gjorde virkelig hele kvelden perfekt. Haugevis av kjente, og mange jeg aldri har møtt før – men som likevel gjorde hele kvelden komplett. Jeg lar meg stadig forundre over hvor hyggelig jenter er mot hverandre i fylla, mens vi i edru tilstand aldri hadde våget oss bort til noen utelukkende for å fortelle at de har nydelig hår..? Haha, der har vi observasjonene fra hun som er så avholdsmenneske som det går an å være uten å egentlig være det.

Så ja, livet skjedde. Men herlighet, så gøy det var! Det skjer jo mildt sagt ikke ofte, forrige gang var i februar eller mars en gang.. Haha! Jeg har et vagt minne om at jeg halvlovet bestevenninnen min å dra ut én gang i måneden… Det kommer vel å merke aldri til å skje.

I dag skal jeg med andre ord ta det med ro. Jeg har solgt unna litt forskjellig jeg ikke lenger trenger som skal bli hentet i løpet av dagen, og ellers skal jeg på et eller annet vis få hentet bilen min igjen og deretter ta livet med ro – som en sterk kontrast til kvelden i går. Forhåpentligvis finner jeg energi til å levere en skoleoppgave etterhvert, men det blir mildt sagt ikke enda. Åh, dere, det er hardt å (prøve å være) ung.. ;-)

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Drevet av Lykke Media AS | PRO ISP - Webhotell & domene
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.