Lizbeth Osnes – Behind the scenes

♥ Hvordan i alle verdens dager kunne jeg bli så heldig..? Jeg hadde aldri kunnet drømme om et så fantastisk liv som det jeg lever i dag, for bare få år siden. Jeg må stadig klype meg i armen, dette livet er helt utrolig. På alle tenkelige vis.

♥ Er det alltid greit å følge hjertet? Selv når det hjertet sier, også indirekte forteller deg at noen vil ende opp med å bli såret av dine valg..? Har man egentlig rett til å velge ens egen, egoistiske lykke fremfor respekt for noen andre?

♥ Er det dyrt å bytte kulelager på bilen? Kan jeg greie det selv? Kan jeg få en kompis til å ordne det for meg? Vil det koste ekstremt mange tusenlapper, eller er det dumt av meg å utsette noe jeg burde ha klart å fått i orden først som sist?

♥ Hvorfor er det slik at enkelte mennesker ser ut til å ha lyst til å ha et dårlig liv? Hva er det som får dem til å styre livet sitt inn på totalt feil spor, helt blottet for muligheten til lykke og et godt liv?

♥ Burde jeg male tapetveggen i stuen min matt svart, eller Deco Blue? Oslo, kanskje? Vanskelige valg, enkelt liv.

♥ Hvorfor er det så ufattelig vanskelig å legge seg, selv om man er både trøtt og må tidlig opp på jobb dagen etter? Hvorfor i alle verdens dager kan jeg ikke stupe kråke inn i sengen min nå, slik at jeg i alle fall får et OK antall timer søvn før alarmen ringer og en ny dag skal starte?

♥ På fredag skal jeg ta solarium. Og bleke tennene. Og dynke håret mitt i hårkur for så å sitte med den i i minst én time, samtidig som ansiktet mitt stivner av en eller annen ansiktsmaske. Hvorfor tar jeg meg så sjelden tid til sånt, når det gjør så mye for meg?

♥ Skal jeg kjøre på med min opprinnelige plan for studier neste høst, eller skal jeg ta en pause fra pensumbøker og se hvor livet fører meg etter dette skoleåret? Uansett hva som skjer på arbeidsfronten, vet jeg at jeg skal klare en bachelorgrad over nettstudier i tillegg. Uten problem. Men, vil det gi meg nok? Utfordringer, mener jeg? Og ikke minst; hvor dårlig ser egentlig utsikten for salg av leiligheten til fordel for kjøp av en enebolig ut, når jeg i så fall ender opp med en halv million kroner i studiegjeld?

♥ Hva kan jeg gjøre for å få leiligheten til å føles enda litt mer ut som min egen, enn det den gjør i dag? Hva er det egentlig jeg vil forandre på?

♥ Skal jeg orke å sette alarmen på et kvarter tidligere i morgen, slik at jeg rekker å glatte ut håret mitt før jobb?

Altså.. Dette – med mer – surrer rundt i hodet mitt akkurat nå. Kanskje ikke så rart at jeg ikke får sove til tross for at det snart er for morgentimer å regne…? Fy søren så heldig jeg er som har slike overfladiske tanker. Det er ren luksus.

Verken Sienna eller jeg er særlig glad i å sitte stille en hel dag. Selv de dagene hun er i barnehagen og jeg på jobb, er det viktig for oss å i alle fall finne på noe. I løpet av årene har vi virkelig bygget oss opp til en ganske så fin liste over aktiviteter vi setter pris på å gjøre sammen, så jeg tenkte å dele noen av dem med dere – forhåpentligvis vil det gi litt inspirasjon nå som høsten (endelig!) er her og det kanskje ikke alltid frister å bevege seg utendørs.

INNENDØRS

♥ Finn frem gamle klassikere. Her om dagen «tvang» jeg Sienna til å se på Snøhvit fra 1930-tallet med meg.. Haha! Selv om kommentaren jeg fikk var «njaaa, det er ikke akkurat en favoritt» etter endt film, er det morsomt likevel. Jeg syns det er så viktig å ta vare på det vi hadde så kjært da vi var små, og de gamle filmene er utvilsomt en del av det.
♥ Nabbyperling. Jeg syns dette er så koselig, særlig når vi har planer om å bruke de små stykkene med kunst til noe. Hva med å lage underlag til kopper og glass til for eksempel 17. Mai, eller juletrepynt i disse tider? Det er mye man kan lage med disse søte, små perlene uten at det absolutt må henges på kjøleskapet eller havner i barnas lekekasser.
♥ Ha spørreleker. Det er helt fantastisk hvor mange fine, interessante og herlige samtaler man får ved å spørre hverandre om det som måtte falle seg inn, etter tur. Spørsmål som «hva liker du best at vi to finner på?» eller «hva gjør mamma som gjør deg aller mest glad?» gir de herligste svarene. Og ikke minst; spørsmålene barna kommer med tilbake er som regel priceless!
♥ Leke skole. Dette gjelder absolutt ikke bare de største «småbarna» – Sienna og jeg har «lekt skole» siden hun var ett år, haha. Selvfølgelig tilrettelagt etter hva hun har evne til å lære og ikke minst interessen for, men så lenge man gjør det gøy selv er det alltid en slager. Vi har «timer» med både skriving, lesing, matematikk, naturfag og samfunnsfag, haha. Ikke bare lærerikt, men utrolig gøy også!

UTENDØRS 

♥ Fly med drage! Sienna fikk en helskjønn drage i bursdagsgave, den har vi allerede hatt det mye moro med. Det krever ikke annet enn litt vind og voillá – enkel underholdning. Ikke minst gjør det det faktisk hakket morsommere å bevege seg ut i ordentlig høstvær.
♥ Middag ute. Det spiller nesten ingen rolle hva vi faktisk spiser, så lenge det er noe. En slager hos oss er å kjøpe med oss ferdige, varme fiskekaker- eller lunsjkaker fra varmdisken på butikken for så å nyte disse enten alene eller i hamburgerbrød på tur. Så enkelt, men så godt. Av og til gjør vi litt ekstra ut av det og tar med oss en engangsgrill.
♥ Lekepark-jumping! Du har vel hørt om bar-jumping, der man er innom bar for bar for bar i ukjente byer..? Vel, lekepark/barnehage-jumping går ut på det samme – minus alkoholen. Sett dere i bilen, kast dere på sykkelen eller trask litt rundt – for å tilbringe minst ti minutter i alle lekeparker eller barnehager i nærområdet. Vi pleier ofte å gjøre dette i nabokommunene for å få litt forandring, men det er like gøy hjemme.
♥ Dra på oppdagelsesferd. Hva med å ha en liten plan over ting dere skal se, finne eller lære mer om på tur? Et lite spørsmål som «hvilken rase er de sneglene uten hus, mamma?» ble til en ordentlig ferd med både gjetting og Googling, haha. Det å lære noe nytt sammen (jeg sitter i hvert fall ikke på slike svar fra før av…) er både morsomt og spennende. En tur i skogen eller til fjæra gir rom for mange spørsmål og ny lærdom.

Ååhh, som jeg nyter den deilige årstiden vi er inne i nå! Litt kaldt, litt vått, litt vind – men helt fantastisk. Jeg elsker høsten, jeg kan ikke få sagt det nok. På søndag pakket jeg med meg mine tre tantebarn (og Sienna, selvfølgelig) og dro til «skogs». Engangsgrill, pølser, sjokomelk og kjeks var selvsagt pakket med, klar for en deilig dag utendørs. Det regnet, blåste og så ganske så mørkt ut for grillingen et lite øyeblikk, men alt går så lenge man vil det nok – har jeg hørt. Slike hverdagsøyeblikk.. Åh, finnes det egentlig noe bedre enn det?

Nå er uken godt i gang, og jeg kan ikke si at verken mandagen eller tirsdagen hittil har vært noe dårligere. I går måtte jeg bestikke Sienna litt for å få det som jeg ville, men Snøhvit fra 1938 (?) fikk snurre over skjermen før leggetid.. Slike små ting. Det er så dyrebart, så ubeskrivelig herlig. I kveld tenkte jeg å se om jeg ikke kan finne «Den utrolige reisen» et eller annet sted på nettet, noen som husker den filmen? Det var min favoritt of all times, jeg kommer garantert til å gråte like mye nå, som den gang..

I dag tar vi livet helt med ro; om ikke lenge skal vi suse avgårde til foreldrene mine for å snylte middag på dem, før jobb i noen timer venter for min del. Jeg har ikke vært på jobb siden lørdag, så nå kjenner jeg at det er på tide å komme seg tilbake, haha. Det er helt håpløst, det føles så «tomt» med en fridag – selv om det helt sikkert er lurt innimellom. Det er vel bare et tegn på at jeg virkelig elsker jobben min, hihi.

Nå innså jeg brått at jeg har litt dårlig tid (som vanlig); leiligheten må turboryddes en liten runde før vi kan sette oss i bilen – så her gjelder det å være kjapp. Jeg håper at dere har en helt nydelig dag og at dere setter like stor pris på den deilige høsten som det jeg gjør :-)

Haha, jeg digger slike innlegg! Både det å skrive dem, men også å lese det. Sist gang endte jeg tross alt opp med alt annet enn det jeg den gang egentlig hadde sett for meg, så det kan være gøy å se hvor dette bærer – enda noen år senere, og med enda litt mer erfaring ;-)

♥ Humor og spontanitet
Herlighet, humor er så viktig. Jeg tar meg selv ekstremt lite selvhøytidelig og elsker å ha det gøy! Spontanitet og rare påfunn beskriver meg utrolig godt, både når jeg er alene og sammen med Sienna. Noe av det beste jeg vet er å spørre Sienna hva vi skal finne på, for så å bare kjøre på med hva enn hun kommer på der og da. Eller motsatt; «kan ikke du si hva vi skal gjøre i dag, da? Det blir alltid noe rart», haha. Jeg digger det. Min fremtidige må utvilsomt være klar for mye rart, og ikke minst ha et åpent sinn hva påfunn gjelder. Jeg trives for all del godt i sofakroken altså, men ikke syv dager i uken. That’s for sure.

♥ Innstillingen til barn 
Jeg tror egentlig ikke at så veldig mange går inn for det å finne en kjæreste med barn fra før; det er sånt som kommer av seg selv, helt naturlig, når tiden er inne for det. Jeg er ikke så redd for å møte noen uten erfaring med barn – om han så har jobbet i barnehage i årevis eller selv har fjorten av dem, kjenner han ikke min datter uansett. Det blir like fremmed og skummelt for ham likevel, så den biten stresser jeg lite med. Men; innstillingen må være på plass. Jeg kommer overhodet ikke til å godta at Sienna blir sett på som «en del av pakken» – hun skal være en viktig bonus. Til å begynne med blir han jo bare «kjent» med henne gjennom meg og ikke minst lærer seg å kjenne hvordan livet mitt egentlig er gjennom det jeg forteller i løpet av dagen, men det i seg selv bør være et pluss. Om personen selv ønsker barn eller ikke er mindre viktig for meg; jeg har innsett at det eneste som kan få meg til å ønske et barn til, er om min fremtidige partner ønsker det inderlig høyt og ikke minst er villig til å gå med på alle mine «krav» for at det skal kunne skje. Kun da vil det være aktuelt. Uansett; barnet mitt er den aller største delen av meg, det vil hun for alltid være, så innstillingen og ikke minst åpenheten her er viktig. Jeg forstår at det kan være en vanskelig situasjon å befinne seg i, men det skal vi være verdt. Begge to.

Og kanskje det viktigste punktet; godkjent av han her. Sjefen sjøl, bestevenn eller «lillebror» som jeg er så heldig at jeg får kalle ham. Hans mening er alt. Seriøst. Og med dette bildet må jeg også nevne at min fremtidige må ha en greie for blondiner; han må nemlig stoppe meg i det sekundet jeg vurderer å farge håret mitt mørkere. Nei, nei, nei og atter nei. 

♥ De samme verdiene 
Det er ingen tvil om at det er viktig for meg at den jeg ender opp med deler mange av de samme verdiene som meg selv. Jeg gir blaffen i både lønnsslipp og hvilken stilling eller utdannelse han har, så lenge han gjør noe han på en eller annen måte brenner for, eller ser verdien i å gjøre. For meg er det fullstendig uaktuelt å overhodet vurdere noen uten en plan for fremtiden – det ville ha krasjet fullstendig med mine verdier og mitt syn på livet. Jeg er en planlegger på det viset, det må også en fremtidig kjæreste være. Ellers er det ingen poeng i å satse i det hele tatt.

♥ Det ytre 
«Du har én type gutter du alltid faller for du!» sa bestevenninnen min for litt siden. Og ja; så sant. Det er faktisk ingen unntak heller, haha. Jeg mener; passelig veltrent, høyere enn meg, fysisk sterkere enn meg (det skal mer til enn man skulle tro), tatoveringer (helst flere enn meg – men det kan man jo alltids jobbe med.. Det skal imidlertid godt gjøres) og ja.. En utstråling. Jeg kan ikke helt forklare det, men det ligger ekstremt mye i den utstrålingen. Selvtillit der det trengs, og mer ydmyke sider der det måtte passe. Jeg tror jeg er langt mer kresen enn det jeg burde være med tanke på alle andre krav som tross alt burde stå sterkere, men så er det nå en gang slik jeg er skrudd sammen likevel. Litt kresen må man få lov til å være når man tross alt har det like greit som singel.

♥ Reise 
Virkelig. Reise. Det har blitt så viktig for meg! Ikke at jeg har fått gjort så mye av den slags; jeg har nok besøkt boden i leiligheten min oftere enn det jeg har reist til utlandet (og det sier sitt – dit inn går man bare ikke med mindre det står om liv eller død), men det vil absolutt settes på listen over topp-prioriteringer fremover. Minst én reise i året skal bli – den «tradisjonen» begynte allerede i år. Vel å merke før absolutt alt måtte gjøres i leiligheten på én gang og alle pengene dro den veien fremfor til flyplassen…

♥ Og ja, apropos penger 
Som nevnt er hva en fremtidig kjæreste tjener fullstendig irrelevant for meg; jeg tjener mine egne penger og er selvstendig på alle tenkelige vis. Men; en viss økonomisk sans er viktig. Man skal for all del ikke ta livet, eller penger, for seriøst – det å kose seg er både gøy og viktig – men det skal være under grei kontroll. Aldri om jeg hadde orket en fremtid hvor penger var et usikkert tema og økonomi et skummelt minefelt. Delt økonomi? Ja, gjerne.

Og der bør jeg vel egentlig gi meg, før jeg mister enhver sjanse til et oppegående forhold frem i tid.. Jeg kunne ha skrevet enda lenger, men tipper at jeg fikk med det aller viktigste i denne listen ;-)

Er du singel? Har du et godt øye til noen? 
Jeg har holdt kortene ganske tett til brystet de siste månedene, men ja, jeg er det. Om jeg har et godt øye til noen nå gjenstår vel bare å se :-) Jeg stresser ikke med noe som helst.

Hva gjør du for å være mer miljøbevisst? 
Jeg spiser vegetarisk eller vegansk minst to ganger i uken, bruker miljøstasjon-kortet mitt for alt det er verdt, panter flasker med jevne mellomrom, handler på Stormberg (hoho!), bruker ofte gjenbrukspose eller veske i stedet for plastposer (men har dessverre ikke funnet noen god nok erstatning for søppelposer enn det), shopper relativt lite, handler og selger en del brukt, forsøker å aldri kjøpe mer mat enn det jeg vet at vi vil komme til å spise opp og tenker over strømforbruket til en viss grad. Bortsett fra disse punktene er det nok absolutt mye jeg burde skjerpe meg med.

Hvordan tar du vare på deg selv i en hektisk hverdag?
Jeg føler egentlig ikke at jeg gjør stort annet enn akkurat det, jeg. Alt jeg gjør i min «hektiske» hverdag er jo ting jeg elsker å bedrive tiden min med, så sånn sett føler jeg at jeg har gjort mye for å få akkurat den følelsen all around. Men, av konkrete «self-care»-tips; solarium, leser bøker, slapper av mellom slagene, gode skjønnhet- og velværeprodukter.. Ja, og å kjøre rundt uten mål og mening (apropos spørsmålet ovenfor, liksom..) når jeg trenger å tenke eller bare være helt for meg selv.

Hvordan trener du Felix? 
Han trenes på lydighet (her kommer mental-trening inn i bildet) hver eneste dag, både ute og innendørs. I tillegg får han minst én god tur i terreng per dag og 1-3 dager i uken hvor han trekker dekk på tur (disse turene er noe kortere enn de vanlige enn så lenge, men der jobber vi oss oppover). Han er en utrolig snill og grei hund som slett ikke krever så mye som jeg hadde forventet at han ville gjøre da jeg landet på denne raseblandingen, men han trenger absolutt sin del mosjon og psykisk trening for å ha det godt. Bortsett fra dette trenes han mye på å stå i bur alene hjemme. Når han går løst rundt i leiligheten ødelegger han nemlig alt som er å ødelegge, så der har vi fremdeles en lang vei igjen å gå – dessverre. Men, det at han ikke er flink til å være alene hjemme er også det eneste negative med ham, så sånn sett har jeg vært utrolig heldig.

Hvor mange dyr har du nå? 
En hund, en katt og en hamster. Hamsteren er Sienna sin og katten deler vi med den ene naboen, haha.

Skal du ha hest igjen? 
Jeg håper virkelig at jeg får tid og mulighet til det en vakker dag. Krysser alt som krysses kan for at min elskede Tassen vil ha et nytt hjem om noen år – når han er gammel og enda gråere enn det han i utgangspunktet er :-) Det hadde vært helt fantastisk dersom det skulle bli mulig en dag.

Hvorfor blogger du ikke normalt, når du selv har sagt at du har lyst til det? 
Jeg vet helt ærlig ikke. Jeg tror det er en blanding av at det fremdeles føles skummelt, og at jeg ikke helt vet min plass her..? Jeg har jo blogget i så mange år som jeg kan huske, og var blant de første – lenge før Blogg.no overhodet eksisterte. Det å «komme tilbake» har vært og er fremdeles en lang vei, men jeg har troen på at jeg skal klare å finne ut av det. Jeg har oppriktig veldig lyst, det er i alle fall sikkert.

E-boken er snart tilgjengelig i nettbutikk, men kan enn så lenge bestilles over Vipps:
89,- til 40079416. Merk overføringen med din epost-adresse og du vil motta eboken i PDF-fil direkte til din epost-adresse. 

Jeg har lenge tenkt tanken, men det har på et vis blitt med den. Det har føltes skummelt å dele noe så personlig – selv om jeg har gjort selve fortellingen distansert fra meg selv, er tematikken likevel i aller høyeste grad personlig, og noe som for alltid vil være en del av meg. Nå har jeg dristet meg ut i det – og er nå aktuell med min første novellesamling i ebok-format.

«Ana» er en novellesamling bestående av seks uavhengige noveller av ulik lengde, som alle på sin måte forteller om hvordan det er å være spiseforstyrret. For meg er dette en svært viktig samling; den er kort, men viktig. Det å vise hvordan den uforståelige sykdommen kan føles ut på innsiden er for meg viktig å få frem. Hvordan den kontrollerer alt, hvordan den går i ett med mennesket den har tatt i sin forvaring. Med disse novellene ønsker jeg å skape – om enn ikke forståelse, så i alle fall en viss grad av det. Jeg vil vise andre med samme lidelse at de ikke er alene, og jeg vil vise pårørende hvordan denne sykdommen kan føles fra innsiden. Ikke minst vil jeg, som selv sitter med erfaringen som syk, vise igjennom mine ord at det er mulig å bli frisk. Jeg har hatt disse tankene og mange av de følelsene som kommer til uttrykk i novellesamlingen – men se på meg nå. Jeg klarte det. Og om jeg klarte det – kan du.

E-boken er snart tilgjengelig i nettbutikk, men kan enn så lenge bestilles over Vipps:
89,- til 40079416. Merk overføringen med din epost-adresse og du vil motta eboken i PDF-fil direkte til din epost-adresse. 

Jeg vet ikke hvorfor det er slik, men så snart klokken har passert midnatt er skrivetrangen på sitt aller sterkeste. Hva jeg skal skrive om vet jeg riktignok ikke; det føles så rart og uvant å være tilbake på bloggen – samtidig som jeg ikke kan se hvordan jeg skal klare å la være. Skriveprosjektene mine går som det suser, i alle fall til en viss grad. Jeg har kommet meg lengre enn på lenge med flere av skribleriene mine, så sånn sett er jeg fornøyd med innsatsen. Jeg skulle bare ønske at jeg noensinne klarte å føle meg ferdig med noen av dem. Jeg har jo gjort det før – hvorfor ikke nå? Sannsynligvis fordi jeg har langt flere prosjekter enn «bare» skrivingen på gang akkurat nå. Eller fordi jeg rett og slett ikke er klar for å sende ballen videre og i andres avgjørende hender.. Eighter way står jeg på stedet hvil akkurat nå, men det er egentlig ganske behagelig, det også.

Med andre ord; blogging it is. I dag har vi hatt Siennas fjerde (!) og siste feiring av fødselsdagen hennes. Tenk at jeg har fått lov til å være mammaen hennes i hele fem år allerede.. Det er ganske utrolig, samtidig som jeg for ikke alt i verden klarer å se for meg hvordan «livet» mitt var før henne. Eksisterte jeg i det hele tatt? Jeg mener, jeg er jo skapt for å være mamma – ingenting annet. Det er en absurd tanke å gruble over at hun ikke alltid har vært her, det føles så fjernt og rart nå. Fy søren, så heldig jeg er. Det kan ikke bli sagt nok.

I skrivende øyeblikk har jeg akkurat satt meg ned for å slappe av litt før hodet skal treffe puten og tankene fly avsted mot en verden bestående av Elise, Johan, en hel skokk unger og drama inntullet i en nydelig fortelling. Jeg snakker selvfølgelig om Sønnavind, lydboken som har snurret på telefonen min i snart ett helt år nå. Det skal bli rart å bli ferdig med serien. Jeg håper for alt i verden av Frid Ingulstad aldri slutter å skrive. Hun har brått blitt en av mine favorittforfattere, selv om gjentakelsen av klisjeer irriterer meg fra tid til annen. I hvert fall; leiligheten er så godt som strøken, hunden er sliten, kroppen min skal snart kastes rundt i dusjen og verdens deiligste sengetøy er på plass. Kan det egentlig bli en bedre søndag enn denne? Neppe.

I morgen har jeg faktisk fri (!) fra jobb, så dagen skal brukes til alt jeg normalt sett utsetter til det aller lengste. Uteområdet skal skinne og gjøres klart til høst og vinter, og bilen skal få en sårt tiltrengt rengjøring. Jeg skal selvfølgelig jobbe litt med skriblerier (som vanlig); noen annonsekampanjer skal skrives og forhåpentligvis får jeg fortsatt litt med noen av manusene mine. Det er så irriterende når det stopper opp samtidig som motivasjonen er på topp. Det er en rar følelse. Det er vel slikt det blir blogg av, tenker jeg.

Nå føler jeg endelig at leiligheten blir mer og mer «min». Jeg vet at jeg har sagt det en stund nå, men det blir så bra. Endringene er mange men enkle, og flere skal det bli! Jeg har vurdert å feste kontaktplast på kjøkkeninnredningen min, men er usikker på hvordan det vil bli. Jeg har jo gjort det på badet, og hadde det ikke vært for at marmor-look’en gjør det vanskelig å se alle boblene i plasten, ville det ha sett enda mer grusomt ut enn det gjør akkurat nå. Så; litt skeptisk. Men vi får se – et eller annet må jeg gjøre, men å bytte ut hele greia har jeg verken tid eller råd til å prioritere akkurat nå. Ikke med min nye interiørstil, som ikke er for de minst kresne lenger.

Okei, nå hører jeg Liv Åkviks behagelige stemme kalle på meg, på tide å legge seg. Jeg håper dere har hatt en like nydelig helg som det jeg har hatt – det fortjener dere. Nyt morgendagen og husk å legge tilrette for en fantastisk uke!

Jeg kunne ha både snakket og skrevet om min nydelige datter i evigheter. Om hvor god og snill hun er, hvor smart den lille jenta er og hvor mange fantastiske samtaler vi har i løpet av en dag. Jeg kunne ha delt gullkorn som ville fått alles hjerter til å smelte, og jeg kunne ha delt mye som ville ha vist at et barns sinn sannsynligvis er det klokeste av våre alles. Men, uansett hvor ubeskrivelig stolt jeg er over Sienna og alt hun er, ville det aldri blitt verdt å dele om henne i sosiale medier. I stedet vil jeg mer enn gjerne dele noen tanker og følelser rundt det at det ikke bare har vært hennes fødselsdag «i går» (ettersom klokken, i kjent stil, har passert midnatt), men også på en måte min egen. 06.09.2013 ble min mest dyrebare skatt født, og mitt eget liv kunne endelig starte. 

Ingenting i hele verden kunne ha lært meg mer, modnet meg mer eller satt ting i så stort perspektiv som det disse fem årene har gjort. Det å få lov til å bli mor er en gave større enn alt annet, bortsett fra det å få være nettopp hennes mamma. Fem år med latter, glede, frustrasjon, frykt, bekymringer, tanker, følelser, endringer.. Kjærlighet. Mest av alt kjærlighet. Jeg kan med hånden på hjertet si at det ikke har gått en eneste dag uten at jeg virkelig har tenkt over hvor ubegripelig heldig jeg er og hvor fantastisk det er å først og fremst bære den mest vidunderlige tittelen av dem alle; mamma.

Tenk at hun en gang har vært så bitte, bitteliten… Hjertet mitt♥

Det har vært våkne netter, barnegråt (og mammagråt), kolikk, sykdom, genuin angst for å miste det kjæreste jeg har, frustrasjon, krangler og endeløse diskusjoner – men det har også vært varme klemmer, store samtaler, mange smil, gledestårer, kos, lek og endeløs moro. Det har vært en tid for det første smil, den første latteren, første smaksprøve, første ord, første gang på egne bein, første skritt, første tann, første tannfelling, første lærte bokstav, første skrevne ord på egenhånd og første dag i barnehagen. Tenk, så heldig jeg er som har fått oppleve det. Det føles knapt virkelig – tenk at jeg er så heldig! Ord kan ikke beskrive det godt nok. Ingen ord i hele verden kan det, noensinne.

Selv om jeg ikke vil dele for mye av henne her, vil jeg likevel dele noe av det vakreste jeg noensinne har hørt i hele mitt liv. «Mamma? Jeg elsker deg så høyt at jeg ikke vet hva jeg skal si en gang!». Tårene spratt i øynene mine, hjertet svulmet. Det går nemlig ikke an å beskrive kjærligheten bedre enn det. 

Jeg har en greie for høsten. Ikke bare er det den eneste årstiden som faktisk holder det den lover, men for meg føles den som en ny start – hvert år. Nyttårsforsetter gir meg ingenting, men det å starte høsten med blanke ark og et åpent sinn..? Det finnes lite som kan måle seg med den følelsen. I år er det selvfølgelig intet unntak. Når jeg ser tilbake på hvordan livet mitt har forandret seg så drastisk på bare dette ene, lille året kan jeg ikke annet enn å bli en blanding av euforisk og overveldet. Mest det første.

Noe av det jeg liker aller best med denne følelsen av å starte på ny, er å se på hvordan jeg kan utvikle meg som person og forhåpentligvis bli et bedre menneske. Det å gjøre seg klar over sine «feil og mangler» og å være villig til å endre på det man ikke vil ha med seg videre er så motiverende. I fjor for eksempel, satte jeg meg et mål om å alltid jobbe beinhardt – uansett hva det skulle gjelde. På den tiden sjonglerte jeg privatistutdannelse (ta tre års videregående skolegang på ett år), fulltidsjobb, personlige vanskeligheter og rollen som alenemor. I år har jeg fått en ny jobb som jeg virkelig elsker, tar to fagskoleutdannelser på en og samme tid, nyter fortsatt tittelen «alenemamma» og har trappet opp trening av hund på et mer omfattende nivå enn tidligere. Om jeg blir sliten? Ja, noen ganger. Om jeg elsker det? JA! Jeg ville ikke ha byttet bort dette livet mot noe annet i hele verden.

Tidligere har jeg hatt en rekke «høstforsett» med tanker om endringer jeg skal gjøre meg. De tidligere årene har jeg hatt planer som å bli et bedre menneske, bli mer aktiv, utvikle meg og ikke minst satse på nye utfordringer. I år blir det annerledes. For første gang i mitt liv (!) føler jeg på det å ikke ville endre noe som helst med livet mitt. Jeg kommer aldri til å slutte å strebe etter å bli den beste utgaven av meg selv, men bortsett fra det vil mitt viktigste mål være å fortsette på den samme stien som jeg rusler på nå. Jeg skal være den beste mammaen jeg kan være for datteren min, jeg skal fortsette å gjøre alt for å nyte de timene, minuttene og iblant dagene jeg har for meg selv, jeg skal fortsette prosjekt-prioritere-vennene-mine som jeg så smått har begynt med allerede (og ja, det er trist at det faktisk må stå som et eget punkt, men slik blir livet noen ganger), jeg skal jobbe like hardt som det jeg har gjort de siste par månedene og jeg skal gjøre en like god innsats på skolefronten som jeg har gjort til nå. Det å føle at å fortsette med det samme som jeg har bygget meg opp til å gjøre den siste tiden er ufattelig deilig. Jeg har endelig landet, og det kunne ikke ha føltes bedre.

Kjære høst – du er så inderlig velkommen! Bare tanken på rufsete vær, strikkede gensere og regn plaskende mot vinduet om kvelden får det til å krible i hele kroppen… Som jeg elsker denne årstiden!

Goooood morgen!

Dagen har riktignok vært i gang en god stund her allerede, men med denne trøttheten tror jeg den skal få vare enda en et par timer ;-) Før jobb har jeg store planer om å lese litt – både til studiene og litt i serien Sønnavind. Jeg blir seriøst aldri lei av den bokserien, jeg kommer til å få halvt kjærlighetssorg når den omsider tar slutt.. La oss ikke tenke på det. Bortsett fra klesvask (seriøst, er det overhodet mulig å noensinne ha tomme skittentøyskurver?) er det kun støvsuging og gulvvask på husarbeidfronten i dag; for en følelse! Med andre ord, timene før jobb skal brukes på kos, avslapping, en tur med Felix og litt trening før jeg setter snuten mot jobb senere. Aaahhh, days like this.

Ettersom jeg overhodet ikke er i bloggmodus og ikke husker hvordan det var å knipse bilder av alt hele tiden, deler jeg i stedet noen «latest snapchats» med dere. Jeg deler for det meste jobb-relaterte greier der inne, men av og til dukker det altså opp litt forskjellig i tillegg. Følg meg gjerne: Lizbethosnes.

Okei, nå gjenstår det å pløye meg gjennom siste rest av to-do-listen før jobb: vaske gulv, støvsuge, sluke den siste episoden av Keeping up with the Kardashians (ikke spør…), lese litt og halvsove på sofaen. Busy bee, det er virkelig et slitsomt liv ;-)