Lizbeth Osnes – Behind the scenes

God kveld! Denne dagen har mildt sagt vært.. Innholdsrik. Jeg fant nemlig ut at vi måtte trosse vær og vind for å dra på fisketur. At jeg ikke aner hvor det faktisk er mulig å fiske i  Ålesund/omegn skulle jeg ha tenkt på litt tidligere… Det endte med at vi kastet snøret i en halvtimes tid, mens all kjøringen for å teste ut utallige steder som rett og slett ikke funket til fiske, tok rundt tre timer fra start til slutt. Haha, er det mulig?!

Needless to say; vi fikk ingen fisk i dag. Det jeg derimot har fått er en splitter ny datamaskin! Det måtte til nå. Jeg elsker min gamle, men den er rett og slett for mye til det lille jeg trenger en laptop til for tiden. Jeg bruker jo ikke datamaskinen til spill eller andre ting som krever mye av den, så det føles om ikke annet økonomisk riktig å selge den videre til noen som kan få maks utbytte av den. At det skulle føles så trist hadde jeg vel å merke ikke regnet med, haha.. Den nye er ordentlig søt da; liten, lett og hvit. Det var sistnevnte stikkord som fikk meg til å gå for kjøpet. Den ser i alle fall skikkelig pen ut, men jeg merker allerede at det vil ta tid å venne seg til liten skjerm, uvant tastatur og tregere reaksjoner enn det min forrige viser… En ny eier bør vite å sette pris på herligheten som snart kommer for salg, ellers får de den ikke. Haha!

Felix var et monster å ha med seg på fisketur. Han ville aller helst bade, eventuelt hoppe etter snøret som ble kastet ut.. Han er visst litt valp fremdeles, selv om han er stor av størrelse.

Nå skal jeg snart få i meg litt kveldsmat før jeg om få øyeblikk skal legge meg (!). Jeg har blitt ordentlig flink til å legge meg tidlig i det siste, det fortjener nesten applaus. I morgen skal leiligheten vaskes til det ugjenkjennelig, som vanlig på fredager. Med det sagt, burde jeg egentlig begynne allerede nå.. Haha. Vi må jo få tid til en runde bowling i morgen også! Det gleder jeg meg veldig til.

Ha en riktig god natt :-)

I går fikk jeg en kommentar som fikk meg til å reagere på noe jeg utallige ganger tidligere har tenkt på og irritert meg over. Kommentaren i seg selv var fin – og ikke minst viktig. Den lød som følger:

«Jeg lurer litt på hvorfor du oppdaterer og «styrer» mye med bloggen for tiden, akkurat nå når du og din datter har ferie? Du har tidligere skrevet at all din tid sammen med din datter er kvalitetstid og at dere får aldri nok av den? Bare noe jeg har lagt merke til og undret meg over når jeg leser :)» 

Jeg ble oppriktig glad for denne kommentaren. Nå skal det sies at jeg på ingen måte følte meg truffet, men det kunne jeg like gjerne ha gjort. Jeg ser det over alt; foreldre som plukker opp telefonen rett som det er for å svare på meldinger, sjekke Facebook, oppdatere Snapchat eller sjekke andres relativt uviktige stories. Det gjør meg trist. Det er klart at barna våre må lære seg at vi ikke alltid kan leke eller svare dem øyeblikkelig; vi voksne har også andre ting å gjøre. Jeg mener ikke at vi skal kaste alt vi har i hendene for hvert eneste «mamma, se nå!» – når vi er opptatt med noe som faktisk kan kategoriseres som viktig.

Det å bruke så mye tid på nettet og på sosiale medier som det vi gjør i dag, ser jeg på som negativt på mange måter. Jeg lurer på hva barna føler dersom mor ikke kan ta seg tid til verken lek eller helhjertede dialoger uten svar som «mmmmmhm…» fordi de er for opptatt til å høre hva barnet har å si. Har teknologien blitt viktigere enn barna?

Selv har jeg tatt tak og sørget for at dette ikke skjer med oss. Den tiden jeg har sammen med Sienna er hellig. Når jeg oppdaterer bloggen, sitter på Facebook eller i det hele tatt plukker opp telefonen for annet enn å svare på anrop eller sjekke om meldingen som tikket inn var fra jobb eller noe annet viktig, er det i en av følgende situasjoner: 1. Når hun sover, 2. Er hos pappaen sin eller 3. Er opptatt med noe annet. Jeg sier ikke at mitt valg er det eneste riktige, men at vi alle bør tenke over hvordan vi bruker sosiale medier og ikke minst den hersens mobiltelefonen som føles like viktig å ha i umiddelbart som det å ha på en truse under tettsittende jeans, er helt klart.

Tusen takk til deg, «Pappa til 3» som våget å spørre – og ikke minst for at du spurte på en så fin måte. Jeg vet at dersom dette var et tema som hadde truffet meg, ville jeg utvilsomt ha tatt tak og ikke minst tenkt over mine valg. Nettopp derfor er din kommentar så viktig, selv om det i dette tilfellet heldigvis ikke var som det så ut. Ofte er det nemlig nettopp det.

Jeg kommer til å si «bare vent litt, mamma skal bare…» utallige ganger til i løpet av Siennas levetid. Men, det skal aldri bli sagt fordi jeg må oppdatere Facebook-statusen min eller sjekke stories. Det er helt sikkert. 

Nå var det fantastisk deilig å sette seg i sofaen, altså! Jeg dro avgårde i ett-tiden i dag for å rekke jobb til to, og først for en times tid siden entret jeg endelig dørene her hjemme. For så å bli møtt av Felix som hadde klart å ødelegge bur nummer to, et kobbel og enda mer av baderomsdøren… Den fyren der er ikke riktig klok, det skal være sikkert og visst. I løpet av neste uke skal jeg hente hjem enda et bur som skal boltes der det boltes kan, og plasseres på boden som igjen skal få en lås på utsiden. Da må Houdini selv klare å bli værende. Hovedproblemet vårt er nemlig at dersom han går løst i hele leiligheten låser han opp ytterdøren, åpner den, går ut og lukker den igjen etter seg.. Jeg venter bare på en anmeldelse fra postmannen i området, Felix løp nemlig etter ham for en stund siden – og han fikk ikke levert posten sin i det hele tatt den dagen.. Ups.

Meg i øyeblikket; kjempesliten og med tepper og puter rundt meg. Slik har jeg planer om å sitte helt til det blir innafor å legge seg, haha! Neida, jeg må få i meg noen rundstykker og legge på nytt sengetøy på sengen først, men etter det skal jeg sove. I dag har jeg altså stått i butikken Enklere Liv på Moa i seks og en halv time, med passelig lang reisevei både før og etter. Og du? Jeg elsker det! Det er så ufattelig gøy å jobbe i butikk. Tenk at jeg var livredd for akkurat det for bare noen få år siden.. Det føles så fjernt. Som om det ikke var meg i det hele tatt, samtidig som «arrene» av mange års sykdom fremdeles er tydelige. Herlighet, så heldig jeg er. Det er nesten uvirkelig.

Jeg håper at dere har hatt en riktig fin dag, og at flere av dere har hatt like fantastisk sommervær som det vi har hatt i dag!

Onsdag allerede?! Jeg kan ikke tro hvor raskt begynnelsen av denne uken har gått. Også vi som hadde så mange planer, da! Vi har heldigvis rukket å kose oss en hel del denne formiddagen, før jeg om litt skal på jobb og Sienna på besøk hos verdens beste mormor og morfar♥ Typisk at jeg skal jobbe akkurat idet sommeren har vist seg fra sin aller beste side igjen her på Sunnmøre, men slik er det. Heldigvis har jeg en utrolig fin jobb som jeg virkelig setter pris på, så jeg tipper at det vil bli en hyggelig dag likevel.

Når jeg er ferdig på jobb er det leggetid her i hus. For min del skal kvelden gå til skolearbeid, der ligger jeg litt bak etter eget skjema akkurat nå. For all del; i følge studiene så langt er jeg allerede i oktober, men jeg vil være enda lenger frempå enn som så. Man vet jo aldri, plutselig skjer livet og da er det greit å kunne ta seg en pause fra alt annet. Så ja, skolearbeid it is! Jeg må bare finne en plan over hva jeg skal jobbe med og ikke minst frem mot til de første eksamenene i november.. Det må jeg se å få orden på snarest.

I morgen skal vi forhåpentligvis få kommet oss ut på den fisketuren jeg har gnålt om i evigheter, haha! Da får det bli bowling på fredag, før sommerferien brått er over for denne gang.. Finnes det en mer vemodig følelse enn det? Forhåpentligvis vil vi få muligheten til å ta en sommerferie nummer to i august en eller annen gang, men vi får se. Jeg krysser så fingrene for at det blir tid og anledning til å dra på hyttetur et par netter! Det trenger jo ikke å være langt borte heller, Tafjord er jo et utmerket reisemål for denne gang.

Nå surrer jeg voldsomt; siste rest av husvasken gjenstår før jeg selv skal løpe igjennom dusjen og komme meg avsted til Vigra for så å dra på jobb. Ha en nydelig dag da, dere! Og du? Lesertallene mine er supergøy å se for tiden, men kommentarfeltet – not so much. Legg igjen et par ord da vel, så skal du vite at det betyr mye :-)

Som forfatter (okei, blir aldri helt vant med det) har det å oppleve støtte og oppmuntring vært ekstremt viktig for meg. Helt fra den gangen ideene først begynte å surre og til jeg i dag er aktuell med min aller første, fysiske bok, har det vært avgjørende. Det å ha så mange i ryggen som har troen på meg, som heier meg frem og som forteller meg at jeg selvfølgelig kan klare det i de øyeblikkene det frister å gi opp, kan ikke beskrives med ord. Jeg er så heldig.

Dette innlegget vil jeg likevel dedikere til min kjære pappa. Han har vært min viktigste klippe hele veien. Ikke fordi han heiet på meg mer enn det mamma gjorde og fremdeles gjør – helt ærlig er det nok hun som roper «HURRA!» høyest for hvert fremskritt jeg gjør – men fordi han hele veien har presset meg til å bli bedre. Han var, og er fremdeles, den som alltid fikk lese over det jeg hadde skrevet. Der andre foreldre ville ha sett syvåringen sin i øynene og skrytt hemningsløst over et lite kaos av tekst og vill fantasi, var pappa kritisk. Var en idé elendig eller for svak, sa han det. Var historien bygd opp på en mindre god måte eller inneholdt for få detaljer, påpekte han det. Riktignok med pene ord, men «hardt» nok til at jeg jeg så på teksten med et nytt blikk. Korrigerte feilene. Flyttet på avsnittene. Og av og til, begynte helt på nytt igjen.

Skrivefeilene ble markert og jeg måtte selv finne ut hvordan ordet skulle skrives riktig, og min mangel på synonymbruk fikk jeg høre enda oftere enn «har du spist i dag?» eller «nå må du stå opp». Med andre ord; ofte. Ekstremt ofte.

Det at pappa så potensialet i meg og visste at jeg kunne enda bedre enn det jeg stolt leverte fra meg, betydde alt. Ikke bare har jeg lært at ingenting kommer gratis og at man må jobbe hardt for å gjøre det godt, men pappas handlinger viste så tydelig at han hadde troen på meg. Han visste at jeg kunne bedre, visste at jeg kunne nå langt. Ved å hele veien være min største kritiker, har han også vært min aller viktigste støttespiller på ferden mot drømmen som nå er min realitet. Jeg tror ikke det finnes et menneske på jord som er så stolt over meg den dag i dag, som det pappaen min er. Kanskje litt over seg selv også – det er ikke rent få timer han har brukt på tusenvis av mine «manus» som omhandlet både det ene og det andre, så at han skal ha en stor bit av æren selv er det ingen tvil om.

Men.. Tegningene mine kommenterte han derimot aldri med annet enn «kjempefint!» eller «så flink du er». Jeg lurer på hvorfor..

Tusen takk, pappa.

Og du? Takk for at det nå er min tur til å rette opp i dine skrivefeil når det trengs et kritisk blikk ;-)

Som straks ny-utgitt forfatter (!!!!) vil jeg gjerne begynne med en ny spalte her inne; boktips! Her vil jeg inkludere bøker for både barn og voksne, med spesifikt skrevet i tittelen hvilken aldersgruppe anbefalingen er ment for.

Det første tipset jeg vil dele med dere er en serie jeg er sikker på at de fleste av dere har hørt om før, nemlig Sønnavind.

Serien tar for seg arbeidermiljøet ved Akerselva fra tidlig 1900-tallet og er rett og slett gripende, spennende, interessant og på mange måter gjenkjennelig fra første stund. Jeg er helt oppslukt i serien og er allerede på bok nummer 43… Kremt. Jeg lytter til boken, som er skrevet av Frid Ingulstad, fra appen Storytel hver eneste kveld idet hodet har funnet puten. Jeg var skeptisk til å begynne med, og dersom det samme gjelder deg; lov meg å gi den en sjanse. Du vil ikke angre, tro meg!

Har du lest Sønnavind? Og ikke minst; har du et boktips til meg? 

Mandag: 
Dagen i dag har utelukkende gått til å lade batteriene. Jeg har gjort unna en hel del papirarbeid i forbindelse med både boken som utgis til høsten og en hel del andre greier jeg knapt kan vente med å fortelle mer om. Dagens middag: Enchiladas. 

Tirsdag: 
Jeg får endelig vite noe som vil avgjøre store deler av både nåtiden og fremtiden min! Ææh, så innmari spennende. Denne dagen skal vi virkelig nyte det fine været vi endelig har fått tilbake, jeg trodde nemlig et lite øyeblikk at sommeren var over for i år.. Dagens middag: Grove fiskeburgere med poteter, grønnsaker og rømme. 

Et bilde fra forrige gang vi hadde sommer på Sunnmøre. Tenk om vi hadde fått en slik dag på repeat i løpet av uken! Det ville vært himmelsk.

Onsdag: 
Forhåpentligvis får jeg endelig gjennomført planen om å dra på fisketur. Fryseren er tom for all annen fisk enn fiskepinner (!) og fiskegrateng av typen fabrikat, så det trengs virkelig å fylles på. Dessuten er det jo så innmari koselig også! Det er en viss sannsynlighet for at jeg må trå til på jobben enten onsdag, torsdag eller fredag – men det ser jeg an etterhvert som jeg vet mer. Dagens middag: Spaghetti med kyllingkjøttdeig og tomatsaus. 

Torsdag: 
Bowling? Ja! Sienna og jeg har planlagt en tur til bowlinghallen i en liten evighet nå, så på tampen av den første sommerferien for i år må vi virkelig realisere denne planen. Litt avhengig av når jeg må jobbe, men det finner vi ut av. Dagens middag: Forhåpentligvis fisk fra fangsten vår! Om ikke får det bli fiskepinner, haha. 

Fredag:
Ute-dag! Jeg håper virkelig at det deilige været holder seg slik at vi kan nyte en hel dag utendørs, bare vi to. Det er så ubeskrivelig deilig med slike dager – måtte det bare bli mange av dem. Dagens middag: Speltlompe-pizza med kyllingkjøttdeig og annet digg fyll.

Hva har du på agendaen for denne uken? 

Et slikt innlegg skulle jeg utvilsomt ha fått kloa i da jeg selv satt med en liten bylt i armene mine for aller første gang, høsten 2013. Det er ikke rart om det føles overveldende; det er det også, og slik skal det være. Tenk det, du har blitt en forelder! Det er så stort, så altoppslukende og så innmari fantastisk på én og samme tid. Følelsen kan ikke beskrives med noe annet i hele verden – og det kan heller ikke følelsen av å brått ha blitt plassert i en helt annen rolle, en helt annen situasjon enn du noensinne har vært i.

Det er på alle tenkelige vis vidunderlig, men det er også en rar følelse å brått stå med begge beina plantet i en ny tilværelse. Nettopp derfor skriver jeg dette innlegget som gir mine personlige tips til alle nybakte foreldre – basert på det jeg selv kunne ønske noen fortalte meg den gangen.

Baby-Sienna♥ Og neida, med ny blogg følger det heldigvis ikke med eksponering av henne. De bildene jeg vil komme til å dele er fremdeles godt sensurert, eller – som i dette tilfellet – babybilder hvor hun på ingen måte er gjenkjennelig i dag. 

Mine beste tips til nybakte foreldre: 

♥ Dersom du føler at det er riktig, er det sannsynligvis det
Jeg vet hvor vanskelig det kan være å føle seg selvsikker i en rolle som nettopp har blitt utdelt deg, men det ligger mye sannhet i dette punktet. Nesten uansett hva det måtte gjelde med den lill; dersom du føler at det er riktig, er det mest sannsynlig det. Det gjelder alt ifra amming til flaskemating, til rutiner og aktiviteter. Det er så viktig å ikke la seg presse til noe man ikke selv ønsker, bare fordi andre med mer erfaring forteller deg at det de gjør med sitt barn er det riktige.

♥ Vit at du finner ut av det
Dette hører til punktet ovenfor, men fortjener et eget, lite hjerte likevel. Er du usikker? Redd for at du gjør noe feil? Føler du deg mislykket? Vit at du finner ut av det. Det meste kommer med erfaring! Spør gjerne noen du stoler på og som ønsker det beste for deg og babyen din, om råd. Helsestasjonen er gull verdt der, ikke vær redd for å spørre. Du har nettopp blitt mor – det er ikke meningen at du skal være «verdensmester» med en gang (det blir du for så vidt heller aldri).

♥ Ikke kast bort verdifull egentid
Om du, som meg den gangen, har en baby som aldri sover – ikke sløse bort den verdifulle egentiden på alt du føler at du «må» gjøre når babyen endelig har sovnet for en stund. Det er ingenting i veien for å la baby bli med på både husvask, klesbretting og trening! Dersom du heller gjør slike ting i babyens våkne tid (bæresjal- eller sele er gull verdt) får du langt bedre tid til å bare nyte stillheten og tiden med deg selv når du kan. For meg ble dette et utrolig viktig punkt. Jeg presset meg så til det ytterste med å få alt gjort når hun sov, at jeg aldri rakk å sove, slappe av, se serier eller lese bøker – alt det jeg elsket og elsker å gjøre, og som jeg «må» presse inn tid til for å ha det godt med meg selv. Det blir mer enn nok tid til kos, prat og å bare stirre uavbrutt på babyen din likevel – så ikke kast bort tiden du har helt for deg selv på ting du føler deg forpliktet til.

♥ Ikke vær redd for å be om hjelp
Jeg vet at min familie hadde sett for seg å få passe Sienna langt mer enn det de fikk. Ikke at jeg personlig ville ha levert henne fra meg i timevis for å gjøre «ingenting», men det er da virkelig ingenting i veien for å la besteforeldre, tanter eller onkler få lov til å trille rundt i nabolaget mens du slapper av, sover, tar en dusj eller ser en episode av favorittserien? De aller fleste vil elske å få tilbringe tid med den lille, samtidig som alle som er glad i deg vil stille opp med den største selvfølge så langt det går.

♥ Ingen andre har peiling på hva vi driver med, heller
Og du? Vi andre har heller ikke peiling på hva vi driver med. Idet vi har fått dreisen på amming, skal babyen til med fast føde. Når vi endelig har fått inn en god rutine, endres den som følge av tannfrembrudd, bivirkninger av vaksine eller et utviklingsprang. Det kommer alltid nye utfordringer og vi er alle sammen om å egentlig ikke ha peiling på hva vi driver med. Vi finner ut av det, det vil du også gjøre!

Del gjerne innlegget med en nybakt mor eller far! 

Det er en så ubeskrivelig rar følelse å logge inn igjen hit etter så mange år. Bloggingen har vært av og på til nå; jeg har hatt et ønske om å blogge «som før» (men med et nytt fokus), samtidig som det ikke har føltes verken rett eller galt. Da jeg for nysgjerrighetens skyld klikket meg inn igjen hit, var det som om alt føltes riktig. Det er her jeg hører hjemme. Det er på denne plattformen bloggen min virkelig vokste seg stor, og det er her jeg føler meg «hjemme» med skrivingen om alt ifra mitt eget liv, til mine tanker og følelser rundt det meste. Jeg er tilbake – og det under det samme bloggnavnet som det hele startet med; Lizbeth Osnes – Behind the scenes.

Jeg håper at nettopp du ønsker å følge meg videre, og ikke minst at du vil legge igjen en kommentar nå og da. Det betyr så mye for motivasjonen! Jeg gleder meg til fortsettelsen av dette nye og spennende kapittelet, nå som straks utgitt barnebok-forfatter! Iiihh, det er så mye gøy som skjer i livet mitt akkurat nå – ingenting føles mer riktig enn å nok en gang dele det.

Om du har ønsker til innlegg jeg skal skrive, hyl mer enn gjerne ut!