Bloggnorge.com // Lizbeth Osnes – Behind the scenes
Start blogg

Lizbeth Osnes – Behind the scenes

Velkommen til min blogg

18
september 2018
Kategori: Spørsmål og svar | 0 kommentarer » - kl. 01:39

Er du singel? Har du et godt øye til noen? 
Jeg har holdt kortene ganske tett til brystet de siste månedene, men ja, jeg er det. Om jeg har et godt øye til noen nå gjenstår vel bare å se :-) Jeg stresser ikke med noe som helst.

Hva gjør du for å være mer miljøbevisst? 
Jeg spiser vegetarisk eller vegansk minst to ganger i uken, bruker miljøstasjon-kortet mitt for alt det er verdt, panter flasker med jevne mellomrom, handler på Stormberg (hoho!), bruker ofte gjenbrukspose eller veske i stedet for plastposer (men har dessverre ikke funnet noen god nok erstatning for søppelposer enn det), shopper relativt lite, handler og selger en del brukt, forsøker å aldri kjøpe mer mat enn det jeg vet at vi vil komme til å spise opp og tenker over strømforbruket til en viss grad. Bortsett fra disse punktene er det nok absolutt mye jeg burde skjerpe meg med.

Hvordan tar du vare på deg selv i en hektisk hverdag?
Jeg føler egentlig ikke at jeg gjør stort annet enn akkurat det, jeg. Alt jeg gjør i min «hektiske» hverdag er jo ting jeg elsker å bedrive tiden min med, så sånn sett føler jeg at jeg har gjort mye for å få akkurat den følelsen all around. Men, av konkrete «self-care»-tips; solarium, leser bøker, slapper av mellom slagene, gode skjønnhet- og velværeprodukter.. Ja, og å kjøre rundt uten mål og mening (apropos spørsmålet ovenfor, liksom..) når jeg trenger å tenke eller bare være helt for meg selv.

Hvordan trener du Felix? 
Han trenes på lydighet (her kommer mental-trening inn i bildet) hver eneste dag, både ute og innendørs. I tillegg får han minst én god tur i terreng per dag og 1-3 dager i uken hvor han trekker dekk på tur (disse turene er noe kortere enn de vanlige enn så lenge, men der jobber vi oss oppover). Han er en utrolig snill og grei hund som slett ikke krever så mye som jeg hadde forventet at han ville gjøre da jeg landet på denne raseblandingen, men han trenger absolutt sin del mosjon og psykisk trening for å ha det godt. Bortsett fra dette trenes han mye på å stå i bur alene hjemme. Når han går løst rundt i leiligheten ødelegger han nemlig alt som er å ødelegge, så der har vi fremdeles en lang vei igjen å gå – dessverre. Men, det at han ikke er flink til å være alene hjemme er også det eneste negative med ham, så sånn sett har jeg vært utrolig heldig.

Hvor mange dyr har du nå? 
En hund, en katt og en hamster. Hamsteren er Sienna sin og katten deler vi med den ene naboen, haha.

Skal du ha hest igjen? 
Jeg håper virkelig at jeg får tid og mulighet til det en vakker dag. Krysser alt som krysses kan for at min elskede Tassen vil ha et nytt hjem om noen år – når han er gammel og enda gråere enn det han i utgangspunktet er :-) Det hadde vært helt fantastisk dersom det skulle bli mulig en dag.

Hvorfor blogger du ikke normalt, når du selv har sagt at du har lyst til det? 
Jeg vet helt ærlig ikke. Jeg tror det er en blanding av at det fremdeles føles skummelt, og at jeg ikke helt vet min plass her..? Jeg har jo blogget i så mange år som jeg kan huske, og var blant de første – lenge før Blogg.no overhodet eksisterte. Det å «komme tilbake» har vært og er fremdeles en lang vei, men jeg har troen på at jeg skal klare å finne ut av det. Jeg har oppriktig veldig lyst, det er i alle fall sikkert.

 

Annonser

17
september 2018
Kategori: Bøker | 0 kommentarer » - kl. 14:30

E-boken er snart tilgjengelig i nettbutikk, men kan enn så lenge bestilles over Vipps:
89,- til 40079416. Merk overføringen med din epost-adresse og du vil motta eboken i PDF-fil direkte til din epost-adresse. 

Jeg har lenge tenkt tanken, men det har på et vis blitt med den. Det har føltes skummelt å dele noe så personlig – selv om jeg har gjort selve fortellingen distansert fra meg selv, er tematikken likevel i aller høyeste grad personlig, og noe som for alltid vil være en del av meg. Nå har jeg dristet meg ut i det – og er nå aktuell med min første novellesamling i ebok-format.

«Ana» er en novellesamling bestående av seks uavhengige noveller av ulik lengde, som alle på sin måte forteller om hvordan det er å være spiseforstyrret. For meg er dette en svært viktig samling; den er kort, men viktig. Det å vise hvordan den uforståelige sykdommen kan føles ut på innsiden er for meg viktig å få frem. Hvordan den kontrollerer alt, hvordan den går i ett med mennesket den har tatt i sin forvaring. Med disse novellene ønsker jeg å skape – om enn ikke forståelse, så i alle fall en viss grad av det. Jeg vil vise andre med samme lidelse at de ikke er alene, og jeg vil vise pårørende hvordan denne sykdommen kan føles fra innsiden. Ikke minst vil jeg, som selv sitter med erfaringen som syk, vise igjennom mine ord at det er mulig å bli frisk. Jeg har hatt disse tankene og mange av de følelsene som kommer til uttrykk i novellesamlingen – men se på meg nå. Jeg klarte det. Og om jeg klarte det – kan du.

E-boken er snart tilgjengelig i nettbutikk, men kan enn så lenge bestilles over Vipps:
89,- til 40079416. Merk overføringen med din epost-adresse og du vil motta eboken i PDF-fil direkte til din epost-adresse. 

 

 

Annonser

10
september 2018
Kategori: Hverdag | 0 kommentarer » - kl. 00:19

Jeg vet ikke hvorfor det er slik, men så snart klokken har passert midnatt er skrivetrangen på sitt aller sterkeste. Hva jeg skal skrive om vet jeg riktignok ikke; det føles så rart og uvant å være tilbake på bloggen – samtidig som jeg ikke kan se hvordan jeg skal klare å la være. Skriveprosjektene mine går som det suser, i alle fall til en viss grad. Jeg har kommet meg lengre enn på lenge med flere av skribleriene mine, så sånn sett er jeg fornøyd med innsatsen. Jeg skulle bare ønske at jeg noensinne klarte å føle meg ferdig med noen av dem. Jeg har jo gjort det før – hvorfor ikke nå? Sannsynligvis fordi jeg har langt flere prosjekter enn «bare» skrivingen på gang akkurat nå. Eller fordi jeg rett og slett ikke er klar for å sende ballen videre og i andres avgjørende hender.. Eighter way står jeg på stedet hvil akkurat nå, men det er egentlig ganske behagelig, det også.

Med andre ord; blogging it is. I dag har vi hatt Siennas fjerde (!) og siste feiring av fødselsdagen hennes. Tenk at jeg har fått lov til å være mammaen hennes i hele fem år allerede.. Det er ganske utrolig, samtidig som jeg for ikke alt i verden klarer å se for meg hvordan «livet» mitt var før henne. Eksisterte jeg i det hele tatt? Jeg mener, jeg er jo skapt for å være mamma – ingenting annet. Det er en absurd tanke å gruble over at hun ikke alltid har vært her, det føles så fjernt og rart nå. Fy søren, så heldig jeg er. Det kan ikke bli sagt nok.

I skrivende øyeblikk har jeg akkurat satt meg ned for å slappe av litt før hodet skal treffe puten og tankene fly avsted mot en verden bestående av Elise, Johan, en hel skokk unger og drama inntullet i en nydelig fortelling. Jeg snakker selvfølgelig om Sønnavind, lydboken som har snurret på telefonen min i snart ett helt år nå. Det skal bli rart å bli ferdig med serien. Jeg håper for alt i verden av Frid Ingulstad aldri slutter å skrive. Hun har brått blitt en av mine favorittforfattere, selv om gjentakelsen av klisjeer irriterer meg fra tid til annen. I hvert fall; leiligheten er så godt som strøken, hunden er sliten, kroppen min skal snart kastes rundt i dusjen og verdens deiligste sengetøy er på plass. Kan det egentlig bli en bedre søndag enn denne? Neppe.

I morgen har jeg faktisk fri (!) fra jobb, så dagen skal brukes til alt jeg normalt sett utsetter til det aller lengste. Uteområdet skal skinne og gjøres klart til høst og vinter, og bilen skal få en sårt tiltrengt rengjøring. Jeg skal selvfølgelig jobbe litt med skriblerier (som vanlig); noen annonsekampanjer skal skrives og forhåpentligvis får jeg fortsatt litt med noen av manusene mine. Det er så irriterende når det stopper opp samtidig som motivasjonen er på topp. Det er en rar følelse. Det er vel slikt det blir blogg av, tenker jeg.

Nå føler jeg endelig at leiligheten blir mer og mer «min». Jeg vet at jeg har sagt det en stund nå, men det blir så bra. Endringene er mange men enkle, og flere skal det bli! Jeg har vurdert å feste kontaktplast på kjøkkeninnredningen min, men er usikker på hvordan det vil bli. Jeg har jo gjort det på badet, og hadde det ikke vært for at marmor-look’en gjør det vanskelig å se alle boblene i plasten, ville det ha sett enda mer grusomt ut enn det gjør akkurat nå. Så; litt skeptisk. Men vi får se – et eller annet må jeg gjøre, men å bytte ut hele greia har jeg verken tid eller råd til å prioritere akkurat nå. Ikke med min nye interiørstil, som ikke er for de minst kresne lenger.

Okei, nå hører jeg Liv Åkviks behagelige stemme kalle på meg, på tide å legge seg. Jeg håper dere har hatt en like nydelig helg som det jeg har hatt – det fortjener dere. Nyt morgendagen og husk å legge tilrette for en fantastisk uke!

Annonser

7
september 2018
Kategori: Mammalivet | 0 kommentarer » - kl. 01:01

Jeg kunne ha både snakket og skrevet om min nydelige datter i evigheter. Om hvor god og snill hun er, hvor smart den lille jenta er og hvor mange fantastiske samtaler vi har i løpet av en dag. Jeg kunne ha delt gullkorn som ville fått alles hjerter til å smelte, og jeg kunne ha delt mye som ville ha vist at et barns sinn sannsynligvis er det klokeste av våre alles. Men, uansett hvor ubeskrivelig stolt jeg er over Sienna og alt hun er, ville det aldri blitt verdt å dele om henne i sosiale medier. I stedet vil jeg mer enn gjerne dele noen tanker og følelser rundt det at det ikke bare har vært hennes fødselsdag «i går» (ettersom klokken, i kjent stil, har passert midnatt), men også på en måte min egen. 06.09.2013 ble min mest dyrebare skatt født, og mitt eget liv kunne endelig starte. 

Ingenting i hele verden kunne ha lært meg mer, modnet meg mer eller satt ting i så stort perspektiv som det disse fem årene har gjort. Det å få lov til å bli mor er en gave større enn alt annet, bortsett fra det å få være nettopp hennes mamma. Fem år med latter, glede, frustrasjon, frykt, bekymringer, tanker, følelser, endringer.. Kjærlighet. Mest av alt kjærlighet. Jeg kan med hånden på hjertet si at det ikke har gått en eneste dag uten at jeg virkelig har tenkt over hvor ubegripelig heldig jeg er og hvor fantastisk det er å først og fremst bære den mest vidunderlige tittelen av dem alle; mamma.

Tenk at hun en gang har vært så bitte, bitteliten… Hjertet mitt♥

Det har vært våkne netter, barnegråt (og mammagråt), kolikk, sykdom, genuin angst for å miste det kjæreste jeg har, frustrasjon, krangler og endeløse diskusjoner – men det har også vært varme klemmer, store samtaler, mange smil, gledestårer, kos, lek og endeløs moro. Det har vært en tid for det første smil, den første latteren, første smaksprøve, første ord, første gang på egne bein, første skritt, første tann, første tannfelling, første lærte bokstav, første skrevne ord på egenhånd og første dag i barnehagen. Tenk, så heldig jeg er som har fått oppleve det. Det føles knapt virkelig – tenk at jeg er så heldig! Ord kan ikke beskrive det godt nok. Ingen ord i hele verden kan det, noensinne.

Selv om jeg ikke vil dele for mye av henne her, vil jeg likevel dele noe av det vakreste jeg noensinne har hørt i hele mitt liv. «Mamma? Jeg elsker deg så høyt at jeg ikke vet hva jeg skal si en gang!». Tårene spratt i øynene mine, hjertet svulmet. Det går nemlig ikke an å beskrive kjærligheten bedre enn det. 

24
august 2018
Kategori: Tanker og meninger | 1 kommentar » - kl. 17:04

Jeg har en greie for høsten. Ikke bare er det den eneste årstiden som faktisk holder det den lover, men for meg føles den som en ny start – hvert år. Nyttårsforsetter gir meg ingenting, men det å starte høsten med blanke ark og et åpent sinn..? Det finnes lite som kan måle seg med den følelsen. I år er det selvfølgelig intet unntak. Når jeg ser tilbake på hvordan livet mitt har forandret seg så drastisk på bare dette ene, lille året kan jeg ikke annet enn å bli en blanding av euforisk og overveldet. Mest det første.

Noe av det jeg liker aller best med denne følelsen av å starte på ny, er å se på hvordan jeg kan utvikle meg som person og forhåpentligvis bli et bedre menneske. Det å gjøre seg klar over sine «feil og mangler» og å være villig til å endre på det man ikke vil ha med seg videre er så motiverende. I fjor for eksempel, satte jeg meg et mål om å alltid jobbe beinhardt – uansett hva det skulle gjelde. På den tiden sjonglerte jeg privatistutdannelse (ta tre års videregående skolegang på ett år), fulltidsjobb, personlige vanskeligheter og rollen som alenemor. I år har jeg fått en ny jobb som jeg virkelig elsker, tar to fagskoleutdannelser på en og samme tid, nyter fortsatt tittelen «alenemamma» og har trappet opp trening av hund på et mer omfattende nivå enn tidligere. Om jeg blir sliten? Ja, noen ganger. Om jeg elsker det? JA! Jeg ville ikke ha byttet bort dette livet mot noe annet i hele verden.

Tidligere har jeg hatt en rekke «høstforsett» med tanker om endringer jeg skal gjøre meg. De tidligere årene har jeg hatt planer som å bli et bedre menneske, bli mer aktiv, utvikle meg og ikke minst satse på nye utfordringer. I år blir det annerledes. For første gang i mitt liv (!) føler jeg på det å ikke ville endre noe som helst med livet mitt. Jeg kommer aldri til å slutte å strebe etter å bli den beste utgaven av meg selv, men bortsett fra det vil mitt viktigste mål være å fortsette på den samme stien som jeg rusler på nå. Jeg skal være den beste mammaen jeg kan være for datteren min, jeg skal fortsette å gjøre alt for å nyte de timene, minuttene og iblant dagene jeg har for meg selv, jeg skal fortsette prosjekt-prioritere-vennene-mine som jeg så smått har begynt med allerede (og ja, det er trist at det faktisk må stå som et eget punkt, men slik blir livet noen ganger), jeg skal jobbe like hardt som det jeg har gjort de siste par månedene og jeg skal gjøre en like god innsats på skolefronten som jeg har gjort til nå. Det å føle at å fortsette med det samme som jeg har bygget meg opp til å gjøre den siste tiden er ufattelig deilig. Jeg har endelig landet, og det kunne ikke ha føltes bedre.

Kjære høst – du er så inderlig velkommen! Bare tanken på rufsete vær, strikkede gensere og regn plaskende mot vinduet om kvelden får det til å krible i hele kroppen… Som jeg elsker denne årstiden!

14
august 2018
Kategori: Hverdag | 0 kommentarer » - kl. 10:23

Goooood morgen!

Dagen har riktignok vært i gang en god stund her allerede, men med denne trøttheten tror jeg den skal få vare enda en et par timer ;-) Før jobb har jeg store planer om å lese litt – både til studiene og litt i serien Sønnavind. Jeg blir seriøst aldri lei av den bokserien, jeg kommer til å få halvt kjærlighetssorg når den omsider tar slutt.. La oss ikke tenke på det. Bortsett fra klesvask (seriøst, er det overhodet mulig å noensinne ha tomme skittentøyskurver?) er det kun støvsuging og gulvvask på husarbeidfronten i dag; for en følelse! Med andre ord, timene før jobb skal brukes på kos, avslapping, en tur med Felix og litt trening før jeg setter snuten mot jobb senere. Aaahhh, days like this.

Ettersom jeg overhodet ikke er i bloggmodus og ikke husker hvordan det var å knipse bilder av alt hele tiden, deler jeg i stedet noen «latest snapchats» med dere. Jeg deler for det meste jobb-relaterte greier der inne, men av og til dukker det altså opp litt forskjellig i tillegg. Følg meg gjerne: Lizbethosnes.

Okei, nå gjenstår det å pløye meg gjennom siste rest av to-do-listen før jobb: vaske gulv, støvsuge, sluke den siste episoden av Keeping up with the Kardashians (ikke spør…), lese litt og halvsove på sofaen. Busy bee, det er virkelig et slitsomt liv ;-)

12
august 2018
Kategori: Mammalivet | 2 kommentarer » - kl. 19:27

Haha, det er vel ikke mange av dere som leste bloggen min for tre år siden som kunne ha gjettet at jeg noensinne ville ha skrevet et slikt innlegg ;-) Men! Barnehagestarten er rett rundt hjørnet (igjen), og i den anledning tenkte jeg å dele mine beste tips med fellow moms – både til ære for dere som skal sende arvingen avgårde for første gang, men også som en påminnelse til oss andre som har vært igjennom dette før. Enkelte tips kan jo ikke deles ofte nok.

1. Yttertøyet
Jeg har valgt å ha to av det meste; både regnklær, parkdresser og vinterdresser. Av vinterdress har Sienna fremdeles sin fra i fjor (den passer faktisk ennå!) av merket Didriksons, den er jeg utrolig fornøyd med. Jeg har valgt en god, vanntett og vindsikker parkdress fra Stormberg, av merket Tikkedal. Regntøy har vi faktisk en del av, fra alt ifra Stormberg til Helly Hansen og et sett fra Europris. Jeg føler at hun fort blir klam i regndresser, så parkdressen er definitivt et enda bedre valg. Men, når den er til vask eller tørk har jeg altså erfart at regndresser er en god nummer to. Av skotøy har jeg alltid to par joggesko, to par enkle støvler, to par vintersko og ett par Duckboots slik at hun alltid har dette tilgjengelig i barnehagen. Tøfler bruker hun ikke noe særlig, men det kan være greit å ha til de barna som trives med det.

2. Klær til skift 
I kurven i barnehagen har Sienna alltid ett «vanlig» skift, samt ett sett med ull og minst ett sett med fleece. Sokker har vi ekstra av, ettersom hun oftere blir litt våt på beina enn resten av kroppen. Barnehagen gir ofte ut en liste over alt barnet trenger å ha tilgjengelig, så følg denne nøye. Jeg kan bare se for meg hvor frustrerende det er for de ansatte å oppdage at barnet mangler enten det ene eller det andre.

3. Navnelapper 
Dette er viktig! Sprittusj er ikke bare mindre pent å se på; det kan også gi flekker på andre klær i vask, og dersom du tenker å gi bort eller selge klær som har blitt for små, er det langt lettere å få av (eller klistre over) en merkelapp fremfor skrift skrevet med sprittusj. Jeg har prøvd mange (!) ulike navnelapper av forskjellige merker, og har landet på at Askeladden er og forblir min favoritt. Det er billig, av god kvalitet, skjønne design og ikke minst tåler de jo alt mulig av behandling uten å falle av eller bli stygge. Jeg har ingen erfaring med lapper du stryker på – kun de du enkelt klistrer på. Jeg har alle navnelappene i Siennas hylle i barnehagen, slik at vi enkelt klistrer på plagg hun har på eller med seg etterhvert. Da slipper vi det voldsomme kjøret med å merke absolutt alt i hele garderoben hennes – det ville tatt langt mer tid enn det jeg har tålmodighet til..

4. En god dialog 
Er det noe du er ekstra nervøs for? Ta det opp med barnehagen! Da jeg og Sienna var på besøk i barnehagen vi vurderte (og bestemte oss for å gå for sånn cirka med det samme) hadde jeg tidenes lengste liste med spørsmål lagret i hodet. Jeg tror ikke det var en eneste detalj jeg ikke lurte på.. Haha! De ansatte lo med meg, men aldri av meg. De svarte og jeg spurte mer – etterfulgt av at de svarte enda mer. Det er så utrolig viktig å ikke bekymre seg for barnet; det merker de lettere enn det en hund merker om du er redd for den. Spør og grav! Gode barnehageansatte vet at vi som foreldre leverer fra oss det aller mest verdifulle vi har i deres hender.

5. Ta vare på deg selv! 
Jeg kan med hånden på hjertet si at den eneste i denne familien som noensinne har hatt et problem med barnehagestarten, har vært meg. Dagene føles tomme og følelsen av at du leverer fra deg barnet ditt er rett og slett grusom noen ganger – så sørg for å ta vare på deg selv. Fokusere på det positive både for barnet ditt, deg selv og dere som familie – og vit at barnehagen alltid gjør sitt aller beste for at ditt barn skal ha det helt fantastisk de timene det tilbringer i barnehagen.

LYKKE TIL! 

11
august 2018
Kategori: Hverdag | 0 kommentarer » - kl. 12:21

Vi har hatt tidenes sløveste morgen, det er så deilig! Om ikke lenge skal jeg svinge meg rundt med mopp og klut, før vi tar turen mot Jysk for å hente et par lekre nattbord jeg har bestilt meg. Egentlig er det ikke nattbord en gang, men jeg er sikker på at det kommer til å bli råfint! Om de bare passer, da.. Jeg har ikke akkurat det største rommet, så det skal bli spennende. Hvis ikke er de så fine at jeg helt sikkert finner et annet bruksområde til dem, men fingers crossed for at det kan bli akkurat slik jeg ser det for meg. Jeg har et stort behov for å fortsette prosjekt-fornye-leiligheten, så det skal jeg få satt skikkelig i sving i dag.

Uteområdet må jeg også gjøre noe med, det ser virkelig ikke ut utenfor her.. Altfor mye ting og tang som ikke hører hjemme, og ingenting av det som er der står slik det skal stå. Jaja, det blir i alle fall ikke en kjedelig lørdag uten planer – selv om vi lovet oss selv i går om å ta det med ro i dag. Vi tilbragte nemlig hele dagen utendørs – noe som ikke akkurat var den mest behagelige opplevelsen i så pøsende regn at det nesten føltes som haggel mot ansiktet. Det var i alle fall skikkelig forfriskende – og vi fikk ekstremtestet den nye jakken til Sienna også ;-) Haha!


Rett etter barnehagehenting dro vi nemlig til luftegården her i området og møtte litt familie. Hunden på bildet er voffsen til den ene broren min, det er altså ikke min som har krympet, haha. Felix var selvfølgelig også med, men han var for opptatt av å herje med den lille rottweiler-valpen vi også møtte, til å kunne være i ro lenge nok til å bli tatt bilder av. Han er helt håpløs når det gjelder valper – så snill og god, men hakket for ivrig og vil liksom ikke la dem være i fred.

Og ja! I går spiste vi noe jeg aldri har smakt før, nemlig kanin. Jeg lagde en helt enkelt rett av kjøttet bare for å teste det, og det smakte… Uvanlig, men ikke vondt. Det var godt, men på en rar måte. Jeg kjente liksom at jeg aldri hadde smakt noe som helst i nærheten av dette før i det jeg tok den første biten, haha. Nå er fryseren full av kaninkjøtt, så det spørs om jeg ikke må be noen over på middag snart.. Spørsmålet er vel heller om jeg skal tørre å fortelle hva som er på menyen før de har slukt halve porsjonen ;-)

 

10
august 2018
Kategori: Hverdag | 2 kommentarer » - kl. 14:06

Long time, no see! Jeg har lagt det meste av sosiale medier helt bort den siste tiden, det er utrolig hvor godt det gjør noen ganger. Bloggen skal oppdateres igjen, men både Facebook og Messenger vil ta langt mindre tid enn det tidligere har gjort. Det er så deilig! De siste dagene har vært stappet av familiehygge, turer og jobb – akkurat det jeg trengte for å få positivt påfyll i en litt kjip situasjon. Mer om det kommer. Kanskje. Vi får se.

Uansett, i dag er planen å få tatt igjen så mye skolearbeid som overhodet mulig mens Sienna er i barnehagen og jeg er allerede godt i gang med målet. Det føles deilig å kunne kombinere alt dette, selv om det er rart å sende henne i barnehagen uten å gå på jobb selv. Langhelg føles plutselig som en liten ferie, haha. Heldigvis elsker jeg jobben min bare mer og mer etterhvert som jeg føler meg tryggere på alt som har med butikken å gjøre. Det er helt surrealistisk å tenke på hvor flaks jeg har hatt, og hvor heldig jeg er som får jobbe med noe jeg virkelig elsker. Jeg visste jo at jeg ville trives og at jeg ville gjøre den beste jobben jeg kunne, men at jeg skulle trives godt hadde jeg ikke trodd var mulig en gang.

Jeg skal få unnagjort en innlevering i faget Økonomistyring, og en i faget Kommunikasjon. Begge fagene er faktisk langt mer spennende enn det jeg syns første gang jeg knotet med en innlevering i dem, så det er ikke annet enn flott. Forhåpentligvis betyr det at jeg begynner å få dreisen på det. Jeg skal ikke lyve og si at det ikke er hardt arbeid – særlig når jeg i tillegg har blitt en sånn som overhodet ikke sier seg fornøyd med en middels god karakter – men det gjør det bare enda mer motiverende. Tenk så deilig det blir å være ferdig og sitte igjen med hele to utdannelser til i bagasjen! Jeg har meldt meg opp til én eksamen allerede, men avventer litt med de andre til jeg ser hvilke fag jeg bør prioritere på denne siden av året – og hvilke som skal få vente til neste år.

Senere i dag skal vi i alle fall få oss en liten tur ut; det regner og blåser – men det gjør da ingenting når vi har gode klær fra Stormberg ;-) Hoho, snakk om å være fornøyd med produktene jeg selv selger – det er ikke tull en gang. Turbuksen på bildet er også fra Stormberg (i størrelse 12 år…), den er så behagelig at jeg valgte å ta den på meg selv på fridagen min. Det sier sitt – normalt sett tusler jeg rundt i en pysjamasbukse med unntak av til henting og levering i barnehagen på slike dager, haha.

Okei, nok prokrastinering – nå skal det skrives oppgaver! Jeg håper dere har en herlig start på august måned, og at dere ikke blir lei av å klikke dere inn hit til det samme innlegget dag etter dag. Det blir det skjerpings på, helt sant :-)

Meg i september 2013: Jeg lurer på hva det er som har skjedd med meg. Jeg har konstant dårlig samvittighet. Som oftest vet jeg ikke hvorfor, en gang! 
Mamma: Du har blitt mamma, lille venn. Det kommer ikke til å gå over, men du blir vant med det og lærer deg å skyve tankene unna. 

Det begynte allerede da Sienna var nyfødt. Jeg var selv ganske syk og ute av stand til å gå – det ville på ingen måte være forsvarlig av meg å bytte bleier på egenhånd, men likevel var det som om en sortkledd, miniversjon av meg selv satt på skulderen min og fortalte meg at jeg var verdens verste mamma fordi jeg ikke en gang kunne bytte bleier på mitt eget barn. Min første trilletur til butikken etter å ha blitt mamma endte også nokså «dramatisk»; midt i ammetåken (vel, midt i frykten for at den lille skatten i vognen skulle våkne for å kreve mat av mammaen sin som der og da slet mer med amming enn det jeg noensinne trodde var mulig) plasserte jeg en firepakning med Pepsi Max under vognen idet jeg saumfarte butikken for alt annet jeg trengte (og ikke trengte). Det endte selvfølgelig som det måtte gå; jeg glemte at jeg hadde lagt brusen under vognen og betalte alt det andre. Jeg rakk bare så vidt å komme meg ut døren før jeg innså at vognen var litt tyngre enn det en nyfødt baby, tre sjokoladeplater og en middag fra Fjordland skulle tilsi, så jeg styrtet tilbake for å betale for den «stjålne» brusen. Jeg kunne ha begynt å le. Det gjorde i alle fall den meget forståelsesfulle damen i kassa. Men jeg? Nei, jeg begynte å gråte. Ikke fordi jeg var flau – men fordi jeg var verdens verste mamma. Tenk at babyen min ble født inn i en verden med en grusom tyv som mor! Vel, denne lille hendelsen var en ganske tåpelig grunn til å bli angrepet av den kvelende mammasamvittigheten, men slik er det jo alltid. Det er jo ingen grunn til at vi skal føle oss som verdens verste mødre som overhodet ikke fortjener de fantastiske barna vi har satt til verden – men så er det jo nøyaktig slik vi føler det hakket for ofte likevel. Det er i alle fall slik jeg har det fra tid til annen, sannsynligvis oftere enn det jeg har godt av.

Som nå, for eksempel. Jeg jobber, og jeg jobber mye. Jeg vet at jeg gjør det for henne og hennes fremtid, men det stikker i meg likevel. Det å være helt alene om økonomi og vår økonomiske fremtid, særlig med tanke på at det er nettopp hennes fremtid, er rett og slett skummelt. Det er så viktig for meg å sikre henne på best mulig måte – derfor blir det automatisk også viktig for meg å jobbe, samtidig som jeg sikrer meg flere utdannelser og dermed flere bein å stå på. Jeg har plantet føttene mine innenfor flere ulike arbeid, samt utdannelser jeg både nå og senere har god nytte av. Litt fordi jeg som person trenger å utfordre meg selv, men mest fordi jeg vet hvor viktig det er for hennes fremtid. Jeg vet jo at vi klarer oss og jeg vet at jeg gjør det eneste riktige for henne, men den gnagende samvittigheten dukker opp like ofte som jeg må gi avkall på kosekvelder til fordel for jobb på meg og barnevakt for henne, eller de gangene jeg tenker over alt jeg ikke har råd til å gi henne.

Jeg vet at jeg er heldig som eier min egen leilighet, har en trygg og romslig bil, spiser godt og sunt hver eneste dag og ikke trenger å bekymre meg stort for det hverdagslige med tanke på økonomien. Jeg vet jo det. Likevel er det som om jeg føler at jeg må gi så mye mer. Større hus. Finere bil. Det er jo helt idiotisk, er det ikke? Det er ikke en gang alle på min alder som eier sitt eget hjem. Hei, ikke alle har sertifikatet til bil en gang! Jeg tror helt oppriktig at denne samvittigheten ville ha plaget meg uansett hvilken økonomi jeg hadde, og uansett hvor mye tid jeg hadde til alt vi ønsker å finne på. For det aller meste klarer jeg å tenke rasjonelt; jeg vet at jeg har gitt Sienna et godt liv hittil og at jeg ved å ta de valgene jeg tar, også sikrer hennes fremtid. Jeg vet at de fleste måtte ha stått over sommerferiereisen i år dersom de, i likhet med meg, måtte ut med det dobbelte av deres månedsinntekt til nødvendig renovering av huset. Jeg vet også at de aller fleste trenger barnevakt fra tid til annen, og at det ikke finnes annet enn positivt ved det at Sienna får så gode relasjoner til verdens beste familie – og at hun virkelig ikke kunne hatt det bedre der hun er, når jeg likevel må jobbe. Hun har det bra og jeg har det bra, likevel vil ikke de vonde følelsene gi slipp for godt. I følge mammaen min, gjør de heller aldri det. Man lærer seg bare å leve med det.

For min del har det vært viktig å tenke på tre positive ting for å veie opp for hver eneste kritiske tanke som måtte dukke opp. Som nå i sommerferien, for eksempel. Jeg er en grusom mamma som ikke har mulighet til å ta med meg Sienna bort på sommerferie i år. Javel, men: 1. Jeg fikk råd til å ordne veggen på huset som når som helst truet med å gi lekkasjer inn til leilighetene over som igjen ville gitt vannskader i taket mitt og pusse opp hele huset utvendig – og det uten å gå i en ordentlig Luksusfelle fordi jeg absolutt skulle booke fly og hotell i tillegg. 2. Vi storkoser oss jo uansett! Denne sommerferien har vært stappfull av så fantastiske dager at det kribler i magen bare av tanken – det har, etter min mening, vært en uendelig mye flottere ferie enn det å tilbringe timevis i fly, etterfulgt av en varme som knapt kan måle seg med den vi har hatt her hjemme. Og det uten å måtte stresse med hundevakt, til og med. 3. Jeg lærer datteren min indirekte at penger ikke vokser på trær og at vi ikke alltid kan få alt vi ønsker oss. Etter min mening er dette helt oppriktig en viktig lærdom uansett livssituasjon. Jeg håper og tror at jeg uansett hvor rik jeg nå enn måtte bli i fremtiden (viktig å sikte høyt, ikke sant?), evner å lære Sienna verdien av penger og disponering av disse.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, det har bare føltes så riktig å lette litt på sløret og vise ekte følelser blant bilder av late dager ved vannet, en kropp som ser ut som min egen igjen og barn og hund i lykkelige omgivelser. Det er ikke bare enkelt, det er heller ikke meningen at det skal være det. Dersom du kan kjenne deg igjen i dette innlegget og selv sitter med mammasamvittigheten; vit at du er en god mamma. Vi gjør bare så godt vi kan, og på et eller annet vis er det nok – med og uten ferie, hvitt hus med stakittgjerde og en bil man faktisk har et ønske om å holde plettfri. Vi er god nok. Husk det.

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Drevet av Lykke Media AS | PRO ISP - Webhotell & domene
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.