Okei, jeg kan faktisk ikke huske sist jeg var så trøtt som det jeg er akkurat nå. Er virkelig ikke klokken mer enn ti om kvelden?! Det føles ut som om jeg har vært våken i to døgn på rappen, til tross for at jeg fikk nesten seks timer søvn i natt. Hele uken har vært stappfull med jobb, og selv om det er innmari gøy og spennende sier det seg selv at det tar på å sette seg inn i et helt nytt system, gå tilbake til det jeg allerede har rukket å bli litt vant med (men som jeg må «kjøres inn på» på nytt fordi jeg har rukket å bli 1% vant med det nye systemet) for så å gå tilbake til det helt ukjente igjen. Haha, innviklet. I dag startet jeg dagen med handling av bursdagsgave til en av Siennas venninner, samt bryn- og neglepleie. Det trengs i en hektisk hverdag, jeg merker hvor mye slike små ting har å si for meg.. Hvor heldig er ikke alle vi som klarer å få en oppriktig lykkefølelse av slike små, overfladiske ting?

Etter litt selvpleie bar det avgårde til Enklere Liv for kveldsvakt der, før jeg endelig kunne plassere rumpa i sofaen med laptopen på fanget. For skrive, det må man. Selv om det bare blir hverdagslig babling om alt og ingenting. I morgen skal jeg jobbe dobbelt dag; først tidligvakt på Enklere Liv, før jeg skal spasere i rundt femti meter for seinvakt på Stormberg. Fredag blir luksus; da er det bare en kort kveldsvakt på Stormberg før jeg skal på mellom- og seinvakt på lørdagen. Og så er det helg – helt fra søndag til tirsdag. Det blir luksus etter en uke som denne, kjenner jeg. Innimellom alt dette må jeg se å få levert en oppgave til til skolen. Jeg fikk tilbake resultatet på den forrige innleveringen min for et par dager siden, og kan hoppe i taket for enda en B. Jeg merker at jeg er engasjert i fagene når jeg faktisk kjenner meg litt skuffet over at bokstaven som lyste mot meg ikke var en A… Det skal ikke være lovlig å bli skuffet over en B, altså. Særlig ikke når livet ellers er over gjennomsnittet hektisk. For ja, om bare to bitte, bitte, bittesmå uker er det fødsel på gang! Riktignok ikke en som krever revning fra A til Å (forhåpentligvis) – men utgivelse av barneboken min!! Det føles nesten litt som å glede seg til en fødsel. Nesten. En litteraturfødsel, kan man vel kalle det.

Trøtt og sliten, men lykkelig! Når det kommer til boken (som jeg helt ærlig kommer til å gnåle om i lange tider) har jeg en god del å gjøre med markedsføring, presse og det hele – men det blir bare gøy. Jeg er jo så vant med det, riktignok fra den andre siden av slike saker, så det skal nok bare bli morsomt. Ikke at jeg helt kan begripe hvordan jeg skal få presset frem tid til alt, men det finner jeg nok ut av. Jeg er så heldig som har så mange rundt meg som stiller opp med verdens største selvfølge og et stort smil rundt munnen – aldri i livet om jeg kan få takket disse menneskene nok for å ha stilt opp så voldsomt den siste tiden. Særlig foreldrene mine. Åh, nei, jeg er verdens heldigste. Det er det virkelig ingen tvil om.

Til tross for alle planene mine om å vaske gulv, støvsuge, brette klær og skifte på sengen er det like greit å være ærlig mot både meg selv og dere; det skjer ikke. Det er virkelig ikke lenge igjen til jeg skal stupe rett til sengs, det kjenner jeg med hver millimeter av både kropp og hjerne. Hurra for viljestyrke, og god natt!

Jeg er så glad, lettet, takknemlig, lykkelig og egentlig alt positivt på én gang! Jeg har fått fast jobb! For en alenemor betyr det innmari mye. Ikke bare vil det bety bedre rutiner og mer struktur for min del, men det gir også forutsigbarhet og økonomisk sikkerhet. Det har vært en overgang å gå ifra å nesten kun ha arbeidet hjemme fra min egen stue og til å arbeide ute i butikk, men jeg kjenner hvor riktig – og viktig – det er for meg hver eneste dag. Nå er jeg fast ansatt hos Stormberg i Ålesund (Amfi Moa Øst) i tillegg til å, selvfølgelig, fortsatt stå som ivrig ekstrahjelp i butikken Enklere liv noen få meter unna den nye arbeidsplassen min. For en fantastisk dag dette er! Det å få jobbe i to så flotte butikker hvor jeg virkelig koser meg med både salg og de knallgode produktene vi selger, passer meg så godt at det knapt finnes ord.

Jeg kommer selvfølgelig til å skrive like mye som jeg alltid har gjort, men fra nå av blir det kun fordi jeg har lyst og fordi hele kroppen min skriker at jeg må skrive. Det er igjen en hobby, slik det var for så mange år siden.. Ingenting er mer riktig enn det. Jobben i barnevernet beholder jeg også, så nå har jeg intet mindre enn tre jobber utenfor mitt eget hjem, i tillegg til at jeg fortsatt vil levere både artikler, bøker og blogginnlegg på hjemmebane. Jeg har endelig landet og det føles så innmari godt.

Det har hele veien vært viktig for meg å utelukkende jobbe med noe jeg elsker. Det at jeg nå gjør nettopp det, og det på flere ulike arenaer, er ikke annet enn den perfekte tilværelse for meg akkurat nå. Jeg kunne ikke ha vært mer lykkelig enn det jeg er nå!

Å få kunne bruke skrivelysten utelukkende til alt jeg føler for fremfor å måtte tenke på den økonomiske biten på det området er virkelig en deilig følelse. Ikke misforstå; jeg elsker jo journalistikken og det å skrive bokprosjekter er jo bare gøy, men det er noe eget med det at jeg faktisk ikke må for å få alt til å gå rundt. I de arbeidene jeg har i butikkene nå får jeg brukt både mitt utadvente vesen, selgeren i meg og faktisk langt mer kreativitet og «job crafting» (noe jeg er innmari stor fan av – seriøst, prøv det uansett hvilket yrke du har og du vil aldri bli lei av jobben din), samtidig som jeg kan trekke meg tilbake med skrivingen på fritiden. Det er en drømmetilværelse. Intet mindre, altså.

Nå skal jeg bruke litt av den overdrevne energien jeg har fått fra dagens (altfor korte) arbeidsdag til å vaske leiligheten. En ny start, dere!

I går fikk jeg en kommentar som fikk meg til å reagere på noe jeg utallige ganger tidligere har tenkt på og irritert meg over. Kommentaren i seg selv var fin – og ikke minst viktig. Den lød som følger:

«Jeg lurer litt på hvorfor du oppdaterer og «styrer» mye med bloggen for tiden, akkurat nå når du og din datter har ferie? Du har tidligere skrevet at all din tid sammen med din datter er kvalitetstid og at dere får aldri nok av den? Bare noe jeg har lagt merke til og undret meg over når jeg leser :)» 

Jeg ble oppriktig glad for denne kommentaren. Nå skal det sies at jeg på ingen måte følte meg truffet, men det kunne jeg like gjerne ha gjort. Jeg ser det over alt; foreldre som plukker opp telefonen rett som det er for å svare på meldinger, sjekke Facebook, oppdatere Snapchat eller sjekke andres relativt uviktige stories. Det gjør meg trist. Det er klart at barna våre må lære seg at vi ikke alltid kan leke eller svare dem øyeblikkelig; vi voksne har også andre ting å gjøre. Jeg mener ikke at vi skal kaste alt vi har i hendene for hvert eneste «mamma, se nå!» – når vi er opptatt med noe som faktisk kan kategoriseres som viktig.

Det å bruke så mye tid på nettet og på sosiale medier som det vi gjør i dag, ser jeg på som negativt på mange måter. Jeg lurer på hva barna føler dersom mor ikke kan ta seg tid til verken lek eller helhjertede dialoger uten svar som «mmmmmhm…» fordi de er for opptatt til å høre hva barnet har å si. Har teknologien blitt viktigere enn barna?

Selv har jeg tatt tak og sørget for at dette ikke skjer med oss. Den tiden jeg har sammen med Sienna er hellig. Når jeg oppdaterer bloggen, sitter på Facebook eller i det hele tatt plukker opp telefonen for annet enn å svare på anrop eller sjekke om meldingen som tikket inn var fra jobb eller noe annet viktig, er det i en av følgende situasjoner: 1. Når hun sover, 2. Er hos pappaen sin eller 3. Er opptatt med noe annet. Jeg sier ikke at mitt valg er det eneste riktige, men at vi alle bør tenke over hvordan vi bruker sosiale medier og ikke minst den hersens mobiltelefonen som føles like viktig å ha i umiddelbart som det å ha på en truse under tettsittende jeans, er helt klart.

Tusen takk til deg, «Pappa til 3» som våget å spørre – og ikke minst for at du spurte på en så fin måte. Jeg vet at dersom dette var et tema som hadde truffet meg, ville jeg utvilsomt ha tatt tak og ikke minst tenkt over mine valg. Nettopp derfor er din kommentar så viktig, selv om det i dette tilfellet heldigvis ikke var som det så ut. Ofte er det nemlig nettopp det.

Jeg kommer til å si «bare vent litt, mamma skal bare…» utallige ganger til i løpet av Siennas levetid. Men, det skal aldri bli sagt fordi jeg må oppdatere Facebook-statusen min eller sjekke stories. Det er helt sikkert.