I dag har jeg hatt fri! I en ukedag! Haha, lykke på jord etter noen hektiske måneder til nå. Nå har derimot alt roet seg og den nye hverdagen inneholder – etter min mening – den perfekte balanse. Det kunne ikke ha passet meg bedre. Dagen har jeg tilbragt litt todelt; jeg har ryddet og vasket hver eneste rom i leiligheten, men jeg har også sløvet på sofaen og bare vært.. Lat. Igjen; balanse. Nå skal jeg straks rope inn igjen Sienna for litt middagsmat før vi setter snuten mot sykehuset for å besøke en bitteliten baby♥ Ååhh, som jeg gleder meg!!

Vi ble ikke enig om middagen i dag, så i dag blir det faktisk to forskjellige. Grøt til henne og blomkålsuppe til meg, haha! Jeg husker at mamma ofte måtte lage fire (!) ulike retter til oss da vi var yngre.. Vel, aldri i livet om jeg lar det skje. En gang i året kanskje, men ikke ellers.

I kveld skal jeg fortsette med skoleoppgavene. En innlevering i Teamarbeid-faget skal leveres og det med det samme Sienna har lagt seg. Sånn, nå har jeg skrevet det i offentligheten – nå må jeg bare holde «løftet». Jeg er så glad for at jeg gjorde unna tidenes skippertak på skolefronten før sommeren, det har vært helt umulig å konsentrere seg om sånt den siste tiden. Enten har jeg vært sammen med Sienna, eller så har jeg jobbet – eller så har jeg rett og slett trengt fullstendig avslapping. Nå er det på’an igjen for fullt – det gleder jeg meg faktisk til. Eksamensstresset begynner allerede i oktober, så innen den tid skal jeg være ferdig med alle innleveringer i fagene jeg skal ta eksamen i på denne siden av skoleåret.

Okei, nå begynner magen min å rope etter mat – middagslaging it is. Heldigvis går det både kjapt og enkelt, perfekt i denne varmen. Ha en flott tirsdag!

Når ord som «Bestselger» og «Den nye Jojo Moyes» er utvilsomt mer enn nok til å få meg til å kaste meg loddrett over en bok. Med disse ordene summende i bakgrunnen idet jeg leste boken, må jeg innrømme at den ikke nådde helt opp til forventningene. Men, så er tross alt Jojo Moyes mitt ultimate forbilde når det kommer til chick lit/feelgood, så det skal ekstremt mye til for at jeg skal kunne sette en annen forfatter i samme bås som henne.

Til tross for at jeg er uenig i uttalelsen om at Rosanna Ley når helt opp til Jojo Moyes’ fantastiske skrivekunst, er boken så absolutt verdt å få med seg. Den er søt og inneholder den perfekte kombinasjon av selvstendighetspower og kjærlighet – samtidig som du får nøstet opp i mysterier du begynte å lure på allerede ved de første sidene, uten at det er for forutsigbart. Og du? Det er helt umulig å lese denne boken uten å få lyst til å besøke en Safrangård i november eller å smake marrokkansk mat med safran som hovedingrediens.. Det er i alle fall sikkert.

/Reklame for min egen smokkeslutt-bok

Jeg har lenge holdt kortene hardt mot brystet når det kommer til skrivingen min. Jeg har skrevet blogg og jeg har skrevet artikler – alt i den mening om at det skal bli lest av andre. Med manusene mine, altså bøkene, har det vært annerledes. I de fleste tilfeller har jeg latt pappa lese, men i noen har det kun vært for mine egne øyne. Det samme gjaldt barneboken, «Den ulykkelige Smokkefeen«, selv om det på alle tenkelige vis sier seg selv at verken pappa eller jeg er i målgruppen.

Som de fleste av mine påbegynte prosjekter, begynte også denne boken med en vag idé. Sienna hadde for lengst sluttet med smokk, men en dag på ferie ville hun brått ha den likevel. Fylt av fantasi, undring og spenning begynte vi å snakke om hva som egentlig skjer med smokkene til barn som har blitt for store for dem, og ballen begynte å rulle…

Sienna er min største inspirasjon og motivasjon til alt her i verden, men når det kommer til denne boken har hun bidratt langt mer enn man skulle tro. Det er helt fantastisk å ha skapt sin helt egen, lille drømmeverden i innbundet papir, men enda mer uvirkelig er det at min datter er min direkte inspirasjon til mitt aller første publiserte verk. For en drøm!

Boken er straks ute på nett og i bokhandlere landet over! Du kan enkelt forhåndsbestille den og sikre deg å få den tidlig dersom du sender ditt navn, adresse og telefonnummer på epost til Kontakt@lizbethosnes.com. Tusen takk for at du følger meg på ferden mot min forfatterdrøm – dette er bare begynnelsen..

Som forfatter (okei, blir aldri helt vant med det) har det å oppleve støtte og oppmuntring vært ekstremt viktig for meg. Helt fra den gangen ideene først begynte å surre og til jeg i dag er aktuell med min aller første, fysiske bok, har det vært avgjørende. Det å ha så mange i ryggen som har troen på meg, som heier meg frem og som forteller meg at jeg selvfølgelig kan klare det i de øyeblikkene det frister å gi opp, kan ikke beskrives med ord. Jeg er så heldig.

Dette innlegget vil jeg likevel dedikere til min kjære pappa. Han har vært min viktigste klippe hele veien. Ikke fordi han heiet på meg mer enn det mamma gjorde og fremdeles gjør – helt ærlig er det nok hun som roper «HURRA!» høyest for hvert fremskritt jeg gjør – men fordi han hele veien har presset meg til å bli bedre. Han var, og er fremdeles, den som alltid fikk lese over det jeg hadde skrevet. Der andre foreldre ville ha sett syvåringen sin i øynene og skrytt hemningsløst over et lite kaos av tekst og vill fantasi, var pappa kritisk. Var en idé elendig eller for svak, sa han det. Var historien bygd opp på en mindre god måte eller inneholdt for få detaljer, påpekte han det. Riktignok med pene ord, men «hardt» nok til at jeg jeg så på teksten med et nytt blikk. Korrigerte feilene. Flyttet på avsnittene. Og av og til, begynte helt på nytt igjen.

Skrivefeilene ble markert og jeg måtte selv finne ut hvordan ordet skulle skrives riktig, og min mangel på synonymbruk fikk jeg høre enda oftere enn «har du spist i dag?» eller «nå må du stå opp». Med andre ord; ofte. Ekstremt ofte.

Det at pappa så potensialet i meg og visste at jeg kunne enda bedre enn det jeg stolt leverte fra meg, betydde alt. Ikke bare har jeg lært at ingenting kommer gratis og at man må jobbe hardt for å gjøre det godt, men pappas handlinger viste så tydelig at han hadde troen på meg. Han visste at jeg kunne bedre, visste at jeg kunne nå langt. Ved å hele veien være min største kritiker, har han også vært min aller viktigste støttespiller på ferden mot drømmen som nå er min realitet. Jeg tror ikke det finnes et menneske på jord som er så stolt over meg den dag i dag, som det pappaen min er. Kanskje litt over seg selv også – det er ikke rent få timer han har brukt på tusenvis av mine «manus» som omhandlet både det ene og det andre, så at han skal ha en stor bit av æren selv er det ingen tvil om.

Men.. Tegningene mine kommenterte han derimot aldri med annet enn «kjempefint!» eller «så flink du er». Jeg lurer på hvorfor..

Tusen takk, pappa.

Og du? Takk for at det nå er min tur til å rette opp i dine skrivefeil når det trengs et kritisk blikk ;-)

Som straks ny-utgitt forfatter (!!!!) vil jeg gjerne begynne med en ny spalte her inne; boktips! Her vil jeg inkludere bøker for både barn og voksne, med spesifikt skrevet i tittelen hvilken aldersgruppe anbefalingen er ment for.

Det første tipset jeg vil dele med dere er en serie jeg er sikker på at de fleste av dere har hørt om før, nemlig Sønnavind.

Serien tar for seg arbeidermiljøet ved Akerselva fra tidlig 1900-tallet og er rett og slett gripende, spennende, interessant og på mange måter gjenkjennelig fra første stund. Jeg er helt oppslukt i serien og er allerede på bok nummer 43… Kremt. Jeg lytter til boken, som er skrevet av Frid Ingulstad, fra appen Storytel hver eneste kveld idet hodet har funnet puten. Jeg var skeptisk til å begynne med, og dersom det samme gjelder deg; lov meg å gi den en sjanse. Du vil ikke angre, tro meg!

Har du lest Sønnavind? Og ikke minst; har du et boktips til meg?