♥ Hvordan i alle verdens dager kunne jeg bli så heldig..? Jeg hadde aldri kunnet drømme om et så fantastisk liv som det jeg lever i dag, for bare få år siden. Jeg må stadig klype meg i armen, dette livet er helt utrolig. På alle tenkelige vis.

♥ Er det alltid greit å følge hjertet? Selv når det hjertet sier, også indirekte forteller deg at noen vil ende opp med å bli såret av dine valg..? Har man egentlig rett til å velge ens egen, egoistiske lykke fremfor respekt for noen andre?

♥ Er det dyrt å bytte kulelager på bilen? Kan jeg greie det selv? Kan jeg få en kompis til å ordne det for meg? Vil det koste ekstremt mange tusenlapper, eller er det dumt av meg å utsette noe jeg burde ha klart å fått i orden først som sist?

♥ Hvorfor er det slik at enkelte mennesker ser ut til å ha lyst til å ha et dårlig liv? Hva er det som får dem til å styre livet sitt inn på totalt feil spor, helt blottet for muligheten til lykke og et godt liv?

♥ Burde jeg male tapetveggen i stuen min matt svart, eller Deco Blue? Oslo, kanskje? Vanskelige valg, enkelt liv.

♥ Hvorfor er det så ufattelig vanskelig å legge seg, selv om man er både trøtt og må tidlig opp på jobb dagen etter? Hvorfor i alle verdens dager kan jeg ikke stupe kråke inn i sengen min nå, slik at jeg i alle fall får et OK antall timer søvn før alarmen ringer og en ny dag skal starte?

♥ På fredag skal jeg ta solarium. Og bleke tennene. Og dynke håret mitt i hårkur for så å sitte med den i i minst én time, samtidig som ansiktet mitt stivner av en eller annen ansiktsmaske. Hvorfor tar jeg meg så sjelden tid til sånt, når det gjør så mye for meg?

♥ Skal jeg kjøre på med min opprinnelige plan for studier neste høst, eller skal jeg ta en pause fra pensumbøker og se hvor livet fører meg etter dette skoleåret? Uansett hva som skjer på arbeidsfronten, vet jeg at jeg skal klare en bachelorgrad over nettstudier i tillegg. Uten problem. Men, vil det gi meg nok? Utfordringer, mener jeg? Og ikke minst; hvor dårlig ser egentlig utsikten for salg av leiligheten til fordel for kjøp av en enebolig ut, når jeg i så fall ender opp med en halv million kroner i studiegjeld?

♥ Hva kan jeg gjøre for å få leiligheten til å føles enda litt mer ut som min egen, enn det den gjør i dag? Hva er det egentlig jeg vil forandre på?

♥ Skal jeg orke å sette alarmen på et kvarter tidligere i morgen, slik at jeg rekker å glatte ut håret mitt før jobb?

Altså.. Dette – med mer – surrer rundt i hodet mitt akkurat nå. Kanskje ikke så rart at jeg ikke får sove til tross for at det snart er for morgentimer å regne…? Fy søren så heldig jeg er som har slike overfladiske tanker. Det er ren luksus.

Jeg har en greie for høsten. Ikke bare er det den eneste årstiden som faktisk holder det den lover, men for meg føles den som en ny start – hvert år. Nyttårsforsetter gir meg ingenting, men det å starte høsten med blanke ark og et åpent sinn..? Det finnes lite som kan måle seg med den følelsen. I år er det selvfølgelig intet unntak. Når jeg ser tilbake på hvordan livet mitt har forandret seg så drastisk på bare dette ene, lille året kan jeg ikke annet enn å bli en blanding av euforisk og overveldet. Mest det første.

Noe av det jeg liker aller best med denne følelsen av å starte på ny, er å se på hvordan jeg kan utvikle meg som person og forhåpentligvis bli et bedre menneske. Det å gjøre seg klar over sine «feil og mangler» og å være villig til å endre på det man ikke vil ha med seg videre er så motiverende. I fjor for eksempel, satte jeg meg et mål om å alltid jobbe beinhardt – uansett hva det skulle gjelde. På den tiden sjonglerte jeg privatistutdannelse (ta tre års videregående skolegang på ett år), fulltidsjobb, personlige vanskeligheter og rollen som alenemor. I år har jeg fått en ny jobb som jeg virkelig elsker, tar to fagskoleutdannelser på en og samme tid, nyter fortsatt tittelen «alenemamma» og har trappet opp trening av hund på et mer omfattende nivå enn tidligere. Om jeg blir sliten? Ja, noen ganger. Om jeg elsker det? JA! Jeg ville ikke ha byttet bort dette livet mot noe annet i hele verden.

Tidligere har jeg hatt en rekke «høstforsett» med tanker om endringer jeg skal gjøre meg. De tidligere årene har jeg hatt planer som å bli et bedre menneske, bli mer aktiv, utvikle meg og ikke minst satse på nye utfordringer. I år blir det annerledes. For første gang i mitt liv (!) føler jeg på det å ikke ville endre noe som helst med livet mitt. Jeg kommer aldri til å slutte å strebe etter å bli den beste utgaven av meg selv, men bortsett fra det vil mitt viktigste mål være å fortsette på den samme stien som jeg rusler på nå. Jeg skal være den beste mammaen jeg kan være for datteren min, jeg skal fortsette å gjøre alt for å nyte de timene, minuttene og iblant dagene jeg har for meg selv, jeg skal fortsette prosjekt-prioritere-vennene-mine som jeg så smått har begynt med allerede (og ja, det er trist at det faktisk må stå som et eget punkt, men slik blir livet noen ganger), jeg skal jobbe like hardt som det jeg har gjort de siste par månedene og jeg skal gjøre en like god innsats på skolefronten som jeg har gjort til nå. Det å føle at å fortsette med det samme som jeg har bygget meg opp til å gjøre den siste tiden er ufattelig deilig. Jeg har endelig landet, og det kunne ikke ha føltes bedre.

Kjære høst – du er så inderlig velkommen! Bare tanken på rufsete vær, strikkede gensere og regn plaskende mot vinduet om kvelden får det til å krible i hele kroppen… Som jeg elsker denne årstiden!

Goooood morgen!

Dagen har riktignok vært i gang en god stund her allerede, men med denne trøttheten tror jeg den skal få vare enda en et par timer ;-) Før jobb har jeg store planer om å lese litt – både til studiene og litt i serien Sønnavind. Jeg blir seriøst aldri lei av den bokserien, jeg kommer til å få halvt kjærlighetssorg når den omsider tar slutt.. La oss ikke tenke på det. Bortsett fra klesvask (seriøst, er det overhodet mulig å noensinne ha tomme skittentøyskurver?) er det kun støvsuging og gulvvask på husarbeidfronten i dag; for en følelse! Med andre ord, timene før jobb skal brukes på kos, avslapping, en tur med Felix og litt trening før jeg setter snuten mot jobb senere. Aaahhh, days like this.

Ettersom jeg overhodet ikke er i bloggmodus og ikke husker hvordan det var å knipse bilder av alt hele tiden, deler jeg i stedet noen «latest snapchats» med dere. Jeg deler for det meste jobb-relaterte greier der inne, men av og til dukker det altså opp litt forskjellig i tillegg. Følg meg gjerne: Lizbethosnes.

Okei, nå gjenstår det å pløye meg gjennom siste rest av to-do-listen før jobb: vaske gulv, støvsuge, sluke den siste episoden av Keeping up with the Kardashians (ikke spør…), lese litt og halvsove på sofaen. Busy bee, det er virkelig et slitsomt liv ;-)

1. Dersom jeg er den som sier «glad i deg» først og den andre sier «glad i deg også», svarer jeg alltid «tusen takk», haha. Det samme gjør foreldrene mine. Hvem av oss som begynte med det er jeg litt usikker på, men jeg tror det var meg. Noen syns det er sært, men jeg syns det er søtt.

2. Når noen har en sterk formening om hva jeg burde gjøre, er jeg som oftest altfor fristet til å velge det stikk motsatte – nesten uansett hva det skulle gjelde.

3. Om jeg skulle ha valgt å identifisere meg selv med en religion, måtte det ha blitt hinduismen. Karma og Kardemommeby-loven (okei, nesten, da) i fin balanse, blir det egentlig bedre?

4. Jeg elsker å ha levende lys rundt meg, men tørr aldri å tenne dem.

5. Jeg har peis i leiligheten min, men har aldri turt å fyre i den i løpet av de godt over fem årene jeg har bodd her. Det understreker vel egentlig bare punkt nummer fire her.

6. Til tross for at jeg duger til fint lite «handywoman»-greier, er jeg innmari selvstendig og takler ikke den minste følelse av å ikke være nettopp det.

7. Jeg må ha en spesiell følelse i kroppen for å kunne skrive. Den er umulig å beskrive, den bare.. Er der. Du vet den følelsen du får som minner deg på en tid for lenge siden? Slik er det med den følelsen. Skrive-følelsen min. Den har bodd i meg helt fra jeg var liten og jeg krysser alt jeg har for at den aldri vil forlate meg.

8. Noe av det beste jeg vet i hele verden er å lukte på tøymykner. Åååhh, dersom det ikke var for at jeg aller helst burde rekke flere ting enn en tur til butikken i løpet av en dag (og det faktum at et opphold på psykiatrisk avdeling ikke frister noe særlig) kunne jeg ha brukt timevis bare på å lukte på alle tøymykner-merker som finnes i butikken. Igjen og igjen og igjen. Denne lille greia har smittet over på Sienna også, så da står vi der, da. Lukter på tøykmykner og holder en hel samtale om de forskjellige luktene. Jaja..

9. Jeg klarer ikke å spare penger bare for å spare. Jeg må ha et konkret mål, ellers er det helt umulig. Akkurat nå er målet mitt å kjøpe nytt kjøkken, samt betale ned billånet mitt så raskt som mulig. Så lenge jeg vet hva pengene skal gå til, er det helt greit. Om ikke, ser jeg helt at det meste forsvinner ut igjen. Det gjelder selvfølgelig ikke Siennas sparekonto, men mine egne.

10. Noen av de menneskene som betyr aller mest for meg i hele verden, er personer jeg så å si ikke har kontakt med i dag. Det gjør egentlig vondt, men det å vite at jeg har noen som alltid kommer til å bety så vanvittig mye for meg er likevel ganske fin.

Nå var det fantastisk deilig å sette seg i sofaen, altså! Jeg dro avgårde i ett-tiden i dag for å rekke jobb til to, og først for en times tid siden entret jeg endelig dørene her hjemme. For så å bli møtt av Felix som hadde klart å ødelegge bur nummer to, et kobbel og enda mer av baderomsdøren… Den fyren der er ikke riktig klok, det skal være sikkert og visst. I løpet av neste uke skal jeg hente hjem enda et bur som skal boltes der det boltes kan, og plasseres på boden som igjen skal få en lås på utsiden. Da må Houdini selv klare å bli værende. Hovedproblemet vårt er nemlig at dersom han går løst i hele leiligheten låser han opp ytterdøren, åpner den, går ut og lukker den igjen etter seg.. Jeg venter bare på en anmeldelse fra postmannen i området, Felix løp nemlig etter ham for en stund siden – og han fikk ikke levert posten sin i det hele tatt den dagen.. Ups.

Meg i øyeblikket; kjempesliten og med tepper og puter rundt meg. Slik har jeg planer om å sitte helt til det blir innafor å legge seg, haha! Neida, jeg må få i meg noen rundstykker og legge på nytt sengetøy på sengen først, men etter det skal jeg sove. I dag har jeg altså stått i butikken Enklere Liv på Moa i seks og en halv time, med passelig lang reisevei både før og etter. Og du? Jeg elsker det! Det er så ufattelig gøy å jobbe i butikk. Tenk at jeg var livredd for akkurat det for bare noen få år siden.. Det føles så fjernt. Som om det ikke var meg i det hele tatt, samtidig som «arrene» av mange års sykdom fremdeles er tydelige. Herlighet, så heldig jeg er. Det er nesten uvirkelig.

Jeg håper at dere har hatt en riktig fin dag, og at flere av dere har hatt like fantastisk sommervær som det vi har hatt i dag!