Jeg så et innlegg i en hundegruppe på Facebook hvor et medlem spurte om ting vi gjør «feil» med hundene våre. Uperfekt, altså. Herlighet, så befriende å lese! Jeg skrev vel kommentaren med flest likes (og dermed aller mest uperfekt, antar jeg…) til det innlegget, og det fikk meg til å tenke på å skrive noe lignende her – bare med å bytte ut «hund» med «barn». For altså, jeg er vel en nesten like uperfekt mamma som jeg er uperfekt hundeeier.. ;-)

5 mammafeil jeg (skamfullt) kan innrømme at jeg begår: 

1. Skjermtid er hellig tid… For mammaen
Jeg har helt ærlig ingenting imot å la barna se på verken TV eller nettbrett. Hey, hun får til og med låne telefonen min til å titte på film og serier, så lenge hun lover å prøve å ikke miste den i bakken. Så lenge vi har eller har planer om å gjøre en eller annen aktivitet sammen som krever at vi beveger oss litt, har eller skal være ute en god stund i løpet av dagen og at vi sørger for å tilbringe tid sammen – ser jeg på skjermtiden som hellig. For meg selv. Hun kan se en episode eller to av det hun måtte ønske, mens jeg med god samvittighet kan ta meg tid til å gjøre noe jeg ellers ville ha gjort mens hun sover eller i barnehagen – noe som begge er tidspunkt for jobb eller skolearbeid for meg. Vinn-vinn! Det skal sies at det ikke blir lange tiden hver dag, det hadde nok ingen av oss orket, men at det blir litt nesten hver dag? Yep. Guilty.

2. Jeg sniker meg til godteri hver kveld
Barn skal være sunne. Ordet «sunn» for meg er nok noe helt annet enn det de fleste legger i ordet, men det får vi ta en annen gang. Poenget mitt er at godteri hver dag er uaktuelt i dette hjemmet. For husholdningen bestående av de under 165… Som da er henne. «Godteri kan vi spise på lørdag» sier jeg, mens jeg smiler for meg selv idet jeg tenker på sjokoladeplatene (jadda, i flertall her altså) som venter på meg i bilen etter sengetid for henne.

3. Hvite løgner
Apropos punktet ovenfor; av og til dukker det altså opp noen nødvendige, hvite løgner. Som når jeg har glemt å kaste sjokoladepapiret for så å kaste noe annet oppå slik at hun ikke merker det. «Hvorfor ligger det et tomt sjokoladepapir på bordet?» kan av og til få svaret «oi, ja, jeg fant det da jeg vaska under sofaen i går, fysj, det har nok lagt der siden lørdag»… Altså.. Ups..?

4. «Det er fremdeles natta nå»
Jeg digger at selv om Sienna har grei kontroll på klokken, så har hun ikke peiling på hva klokken er når det er tid for å stå opp. «Er det morgen nå?» kan hun finne på å spørre. Er klokken så mye som ett minutt unna å være 07.00, er svaret enkelt og greit: «Nei, det er fortsatt natta». Og hun sover videre. Uten protest. Haha! Jeg har alltid alarmen på rundt klokken åtte – og aller helst vil jeg sove til den vekker meg.

5. Jeg lokker
Jeg vet at det er feil, jeg vet at det bare biter meg selv i rumpa og jeg er fullstendig klar over at det finnes så mange andre (og langt bedre) alternativer. Men; av og til er det lokking som må til. «Hvis du er skikkelig flink til å rydde rommet ditt nå, skal du få velge deg et blad på butikken» er nok det som går mest igjen. Du kan eventuelt bytte ut «rydde rommet ditt» med «å legge på plass fargestiftene», «ikke mase om godteri» eller «legge deg uten mas i kveld». At jeg med den største glede kjøper blad som fremmer både leseglede, kreativitet og kvalitetstid i sofaen sammen uten at hun trenger å jobbe for det, trenger hun strengt tatt ikke å vite på en stund..

Om jeg har troen på at jeg vinner prisen for «årets mamma»? Vel, nei. Heldigvis er det ikke målet mitt heller, den eneste bekreftelsen jeg trenger på at jeg er perfekt som uperfekt, får jeg hver eneste dag av hovedpersonen selv.

Verken Sienna eller jeg er særlig glad i å sitte stille en hel dag. Selv de dagene hun er i barnehagen og jeg på jobb, er det viktig for oss å i alle fall finne på noe. I løpet av årene har vi virkelig bygget oss opp til en ganske så fin liste over aktiviteter vi setter pris på å gjøre sammen, så jeg tenkte å dele noen av dem med dere – forhåpentligvis vil det gi litt inspirasjon nå som høsten (endelig!) er her og det kanskje ikke alltid frister å bevege seg utendørs.

INNENDØRS

♥ Finn frem gamle klassikere. Her om dagen «tvang» jeg Sienna til å se på Snøhvit fra 1930-tallet med meg.. Haha! Selv om kommentaren jeg fikk var «njaaa, det er ikke akkurat en favoritt» etter endt film, er det morsomt likevel. Jeg syns det er så viktig å ta vare på det vi hadde så kjært da vi var små, og de gamle filmene er utvilsomt en del av det.
♥ Nabbyperling. Jeg syns dette er så koselig, særlig når vi har planer om å bruke de små stykkene med kunst til noe. Hva med å lage underlag til kopper og glass til for eksempel 17. Mai, eller juletrepynt i disse tider? Det er mye man kan lage med disse søte, små perlene uten at det absolutt må henges på kjøleskapet eller havner i barnas lekekasser.
♥ Ha spørreleker. Det er helt fantastisk hvor mange fine, interessante og herlige samtaler man får ved å spørre hverandre om det som måtte falle seg inn, etter tur. Spørsmål som «hva liker du best at vi to finner på?» eller «hva gjør mamma som gjør deg aller mest glad?» gir de herligste svarene. Og ikke minst; spørsmålene barna kommer med tilbake er som regel priceless!
♥ Leke skole. Dette gjelder absolutt ikke bare de største «småbarna» – Sienna og jeg har «lekt skole» siden hun var ett år, haha. Selvfølgelig tilrettelagt etter hva hun har evne til å lære og ikke minst interessen for, men så lenge man gjør det gøy selv er det alltid en slager. Vi har «timer» med både skriving, lesing, matematikk, naturfag og samfunnsfag, haha. Ikke bare lærerikt, men utrolig gøy også!

UTENDØRS 

♥ Fly med drage! Sienna fikk en helskjønn drage i bursdagsgave, den har vi allerede hatt det mye moro med. Det krever ikke annet enn litt vind og voillá – enkel underholdning. Ikke minst gjør det det faktisk hakket morsommere å bevege seg ut i ordentlig høstvær.
♥ Middag ute. Det spiller nesten ingen rolle hva vi faktisk spiser, så lenge det er noe. En slager hos oss er å kjøpe med oss ferdige, varme fiskekaker- eller lunsjkaker fra varmdisken på butikken for så å nyte disse enten alene eller i hamburgerbrød på tur. Så enkelt, men så godt. Av og til gjør vi litt ekstra ut av det og tar med oss en engangsgrill.
♥ Lekepark-jumping! Du har vel hørt om bar-jumping, der man er innom bar for bar for bar i ukjente byer..? Vel, lekepark/barnehage-jumping går ut på det samme – minus alkoholen. Sett dere i bilen, kast dere på sykkelen eller trask litt rundt – for å tilbringe minst ti minutter i alle lekeparker eller barnehager i nærområdet. Vi pleier ofte å gjøre dette i nabokommunene for å få litt forandring, men det er like gøy hjemme.
♥ Dra på oppdagelsesferd. Hva med å ha en liten plan over ting dere skal se, finne eller lære mer om på tur? Et lite spørsmål som «hvilken rase er de sneglene uten hus, mamma?» ble til en ordentlig ferd med både gjetting og Googling, haha. Det å lære noe nytt sammen (jeg sitter i hvert fall ikke på slike svar fra før av…) er både morsomt og spennende. En tur i skogen eller til fjæra gir rom for mange spørsmål og ny lærdom.

Jeg kunne ha både snakket og skrevet om min nydelige datter i evigheter. Om hvor god og snill hun er, hvor smart den lille jenta er og hvor mange fantastiske samtaler vi har i løpet av en dag. Jeg kunne ha delt gullkorn som ville fått alles hjerter til å smelte, og jeg kunne ha delt mye som ville ha vist at et barns sinn sannsynligvis er det klokeste av våre alles. Men, uansett hvor ubeskrivelig stolt jeg er over Sienna og alt hun er, ville det aldri blitt verdt å dele om henne i sosiale medier. I stedet vil jeg mer enn gjerne dele noen tanker og følelser rundt det at det ikke bare har vært hennes fødselsdag «i går» (ettersom klokken, i kjent stil, har passert midnatt), men også på en måte min egen. 06.09.2013 ble min mest dyrebare skatt født, og mitt eget liv kunne endelig starte. 

Ingenting i hele verden kunne ha lært meg mer, modnet meg mer eller satt ting i så stort perspektiv som det disse fem årene har gjort. Det å få lov til å bli mor er en gave større enn alt annet, bortsett fra det å få være nettopp hennes mamma. Fem år med latter, glede, frustrasjon, frykt, bekymringer, tanker, følelser, endringer.. Kjærlighet. Mest av alt kjærlighet. Jeg kan med hånden på hjertet si at det ikke har gått en eneste dag uten at jeg virkelig har tenkt over hvor ubegripelig heldig jeg er og hvor fantastisk det er å først og fremst bære den mest vidunderlige tittelen av dem alle; mamma.

Tenk at hun en gang har vært så bitte, bitteliten… Hjertet mitt♥

Det har vært våkne netter, barnegråt (og mammagråt), kolikk, sykdom, genuin angst for å miste det kjæreste jeg har, frustrasjon, krangler og endeløse diskusjoner – men det har også vært varme klemmer, store samtaler, mange smil, gledestårer, kos, lek og endeløs moro. Det har vært en tid for det første smil, den første latteren, første smaksprøve, første ord, første gang på egne bein, første skritt, første tann, første tannfelling, første lærte bokstav, første skrevne ord på egenhånd og første dag i barnehagen. Tenk, så heldig jeg er som har fått oppleve det. Det føles knapt virkelig – tenk at jeg er så heldig! Ord kan ikke beskrive det godt nok. Ingen ord i hele verden kan det, noensinne.

Selv om jeg ikke vil dele for mye av henne her, vil jeg likevel dele noe av det vakreste jeg noensinne har hørt i hele mitt liv. «Mamma? Jeg elsker deg så høyt at jeg ikke vet hva jeg skal si en gang!». Tårene spratt i øynene mine, hjertet svulmet. Det går nemlig ikke an å beskrive kjærligheten bedre enn det. 

Haha, det er vel ikke mange av dere som leste bloggen min for tre år siden som kunne ha gjettet at jeg noensinne ville ha skrevet et slikt innlegg ;-) Men! Barnehagestarten er rett rundt hjørnet (igjen), og i den anledning tenkte jeg å dele mine beste tips med fellow moms – både til ære for dere som skal sende arvingen avgårde for første gang, men også som en påminnelse til oss andre som har vært igjennom dette før. Enkelte tips kan jo ikke deles ofte nok.

1. Yttertøyet
Jeg har valgt å ha to av det meste; både regnklær, parkdresser og vinterdresser. Av vinterdress har Sienna fremdeles sin fra i fjor (den passer faktisk ennå!) av merket Didriksons, den er jeg utrolig fornøyd med. Jeg har valgt en god, vanntett og vindsikker parkdress fra Stormberg, av merket Tikkedal. Regntøy har vi faktisk en del av, fra alt ifra Stormberg til Helly Hansen og et sett fra Europris. Jeg føler at hun fort blir klam i regndresser, så parkdressen er definitivt et enda bedre valg. Men, når den er til vask eller tørk har jeg altså erfart at regndresser er en god nummer to. Av skotøy har jeg alltid to par joggesko, to par enkle støvler, to par vintersko og ett par Duckboots slik at hun alltid har dette tilgjengelig i barnehagen. Tøfler bruker hun ikke noe særlig, men det kan være greit å ha til de barna som trives med det.

2. Klær til skift 
I kurven i barnehagen har Sienna alltid ett «vanlig» skift, samt ett sett med ull og minst ett sett med fleece. Sokker har vi ekstra av, ettersom hun oftere blir litt våt på beina enn resten av kroppen. Barnehagen gir ofte ut en liste over alt barnet trenger å ha tilgjengelig, så følg denne nøye. Jeg kan bare se for meg hvor frustrerende det er for de ansatte å oppdage at barnet mangler enten det ene eller det andre.

3. Navnelapper 
Dette er viktig! Sprittusj er ikke bare mindre pent å se på; det kan også gi flekker på andre klær i vask, og dersom du tenker å gi bort eller selge klær som har blitt for små, er det langt lettere å få av (eller klistre over) en merkelapp fremfor skrift skrevet med sprittusj. Jeg har prøvd mange (!) ulike navnelapper av forskjellige merker, og har landet på at Askeladden er og forblir min favoritt. Det er billig, av god kvalitet, skjønne design og ikke minst tåler de jo alt mulig av behandling uten å falle av eller bli stygge. Jeg har ingen erfaring med lapper du stryker på – kun de du enkelt klistrer på. Jeg har alle navnelappene i Siennas hylle i barnehagen, slik at vi enkelt klistrer på plagg hun har på eller med seg etterhvert. Da slipper vi det voldsomme kjøret med å merke absolutt alt i hele garderoben hennes – det ville tatt langt mer tid enn det jeg har tålmodighet til..

4. En god dialog 
Er det noe du er ekstra nervøs for? Ta det opp med barnehagen! Da jeg og Sienna var på besøk i barnehagen vi vurderte (og bestemte oss for å gå for sånn cirka med det samme) hadde jeg tidenes lengste liste med spørsmål lagret i hodet. Jeg tror ikke det var en eneste detalj jeg ikke lurte på.. Haha! De ansatte lo med meg, men aldri av meg. De svarte og jeg spurte mer – etterfulgt av at de svarte enda mer. Det er så utrolig viktig å ikke bekymre seg for barnet; det merker de lettere enn det en hund merker om du er redd for den. Spør og grav! Gode barnehageansatte vet at vi som foreldre leverer fra oss det aller mest verdifulle vi har i deres hender.

5. Ta vare på deg selv! 
Jeg kan med hånden på hjertet si at den eneste i denne familien som noensinne har hatt et problem med barnehagestarten, har vært meg. Dagene føles tomme og følelsen av at du leverer fra deg barnet ditt er rett og slett grusom noen ganger – så sørg for å ta vare på deg selv. Fokusere på det positive både for barnet ditt, deg selv og dere som familie – og vit at barnehagen alltid gjør sitt aller beste for at ditt barn skal ha det helt fantastisk de timene det tilbringer i barnehagen.

LYKKE TIL! 

Meg i september 2013: Jeg lurer på hva det er som har skjedd med meg. Jeg har konstant dårlig samvittighet. Som oftest vet jeg ikke hvorfor, en gang! 
Mamma: Du har blitt mamma, lille venn. Det kommer ikke til å gå over, men du blir vant med det og lærer deg å skyve tankene unna. 

Det begynte allerede da Sienna var nyfødt. Jeg var selv ganske syk og ute av stand til å gå – det ville på ingen måte være forsvarlig av meg å bytte bleier på egenhånd, men likevel var det som om en sortkledd, miniversjon av meg selv satt på skulderen min og fortalte meg at jeg var verdens verste mamma fordi jeg ikke en gang kunne bytte bleier på mitt eget barn. Min første trilletur til butikken etter å ha blitt mamma endte også nokså «dramatisk»; midt i ammetåken (vel, midt i frykten for at den lille skatten i vognen skulle våkne for å kreve mat av mammaen sin som der og da slet mer med amming enn det jeg noensinne trodde var mulig) plasserte jeg en firepakning med Pepsi Max under vognen idet jeg saumfarte butikken for alt annet jeg trengte (og ikke trengte). Det endte selvfølgelig som det måtte gå; jeg glemte at jeg hadde lagt brusen under vognen og betalte alt det andre. Jeg rakk bare så vidt å komme meg ut døren før jeg innså at vognen var litt tyngre enn det en nyfødt baby, tre sjokoladeplater og en middag fra Fjordland skulle tilsi, så jeg styrtet tilbake for å betale for den «stjålne» brusen. Jeg kunne ha begynt å le. Det gjorde i alle fall den meget forståelsesfulle damen i kassa. Men jeg? Nei, jeg begynte å gråte. Ikke fordi jeg var flau – men fordi jeg var verdens verste mamma. Tenk at babyen min ble født inn i en verden med en grusom tyv som mor! Vel, denne lille hendelsen var en ganske tåpelig grunn til å bli angrepet av den kvelende mammasamvittigheten, men slik er det jo alltid. Det er jo ingen grunn til at vi skal føle oss som verdens verste mødre som overhodet ikke fortjener de fantastiske barna vi har satt til verden – men så er det jo nøyaktig slik vi føler det hakket for ofte likevel. Det er i alle fall slik jeg har det fra tid til annen, sannsynligvis oftere enn det jeg har godt av.

Som nå, for eksempel. Jeg jobber, og jeg jobber mye. Jeg vet at jeg gjør det for henne og hennes fremtid, men det stikker i meg likevel. Det å være helt alene om økonomi og vår økonomiske fremtid, særlig med tanke på at det er nettopp hennes fremtid, er rett og slett skummelt. Det er så viktig for meg å sikre henne på best mulig måte – derfor blir det automatisk også viktig for meg å jobbe, samtidig som jeg sikrer meg flere utdannelser og dermed flere bein å stå på. Jeg har plantet føttene mine innenfor flere ulike arbeid, samt utdannelser jeg både nå og senere har god nytte av. Litt fordi jeg som person trenger å utfordre meg selv, men mest fordi jeg vet hvor viktig det er for hennes fremtid. Jeg vet jo at vi klarer oss og jeg vet at jeg gjør det eneste riktige for henne, men den gnagende samvittigheten dukker opp like ofte som jeg må gi avkall på kosekvelder til fordel for jobb på meg og barnevakt for henne, eller de gangene jeg tenker over alt jeg ikke har råd til å gi henne.

Jeg vet at jeg er heldig som eier min egen leilighet, har en trygg og romslig bil, spiser godt og sunt hver eneste dag og ikke trenger å bekymre meg stort for det hverdagslige med tanke på økonomien. Jeg vet jo det. Likevel er det som om jeg føler at jeg må gi så mye mer. Større hus. Finere bil. Det er jo helt idiotisk, er det ikke? Det er ikke en gang alle på min alder som eier sitt eget hjem. Hei, ikke alle har sertifikatet til bil en gang! Jeg tror helt oppriktig at denne samvittigheten ville ha plaget meg uansett hvilken økonomi jeg hadde, og uansett hvor mye tid jeg hadde til alt vi ønsker å finne på. For det aller meste klarer jeg å tenke rasjonelt; jeg vet at jeg har gitt Sienna et godt liv hittil og at jeg ved å ta de valgene jeg tar, også sikrer hennes fremtid. Jeg vet at de fleste måtte ha stått over sommerferiereisen i år dersom de, i likhet med meg, måtte ut med det dobbelte av deres månedsinntekt til nødvendig renovering av huset. Jeg vet også at de aller fleste trenger barnevakt fra tid til annen, og at det ikke finnes annet enn positivt ved det at Sienna får så gode relasjoner til verdens beste familie – og at hun virkelig ikke kunne hatt det bedre der hun er, når jeg likevel må jobbe. Hun har det bra og jeg har det bra, likevel vil ikke de vonde følelsene gi slipp for godt. I følge mammaen min, gjør de heller aldri det. Man lærer seg bare å leve med det.

For min del har det vært viktig å tenke på tre positive ting for å veie opp for hver eneste kritiske tanke som måtte dukke opp. Som nå i sommerferien, for eksempel. Jeg er en grusom mamma som ikke har mulighet til å ta med meg Sienna bort på sommerferie i år. Javel, men: 1. Jeg fikk råd til å ordne veggen på huset som når som helst truet med å gi lekkasjer inn til leilighetene over som igjen ville gitt vannskader i taket mitt og pusse opp hele huset utvendig – og det uten å gå i en ordentlig Luksusfelle fordi jeg absolutt skulle booke fly og hotell i tillegg. 2. Vi storkoser oss jo uansett! Denne sommerferien har vært stappfull av så fantastiske dager at det kribler i magen bare av tanken – det har, etter min mening, vært en uendelig mye flottere ferie enn det å tilbringe timevis i fly, etterfulgt av en varme som knapt kan måle seg med den vi har hatt her hjemme. Og det uten å måtte stresse med hundevakt, til og med. 3. Jeg lærer datteren min indirekte at penger ikke vokser på trær og at vi ikke alltid kan få alt vi ønsker oss. Etter min mening er dette helt oppriktig en viktig lærdom uansett livssituasjon. Jeg håper og tror at jeg uansett hvor rik jeg nå enn måtte bli i fremtiden (viktig å sikte høyt, ikke sant?), evner å lære Sienna verdien av penger og disponering av disse.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, det har bare føltes så riktig å lette litt på sløret og vise ekte følelser blant bilder av late dager ved vannet, en kropp som ser ut som min egen igjen og barn og hund i lykkelige omgivelser. Det er ikke bare enkelt, det er heller ikke meningen at det skal være det. Dersom du kan kjenne deg igjen i dette innlegget og selv sitter med mammasamvittigheten; vit at du er en god mamma. Vi gjør bare så godt vi kan, og på et eller annet vis er det nok – med og uten ferie, hvitt hus med stakittgjerde og en bil man faktisk har et ønske om å holde plettfri. Vi er god nok. Husk det.

I går fikk jeg en kommentar som fikk meg til å reagere på noe jeg utallige ganger tidligere har tenkt på og irritert meg over. Kommentaren i seg selv var fin – og ikke minst viktig. Den lød som følger:

«Jeg lurer litt på hvorfor du oppdaterer og «styrer» mye med bloggen for tiden, akkurat nå når du og din datter har ferie? Du har tidligere skrevet at all din tid sammen med din datter er kvalitetstid og at dere får aldri nok av den? Bare noe jeg har lagt merke til og undret meg over når jeg leser :)» 

Jeg ble oppriktig glad for denne kommentaren. Nå skal det sies at jeg på ingen måte følte meg truffet, men det kunne jeg like gjerne ha gjort. Jeg ser det over alt; foreldre som plukker opp telefonen rett som det er for å svare på meldinger, sjekke Facebook, oppdatere Snapchat eller sjekke andres relativt uviktige stories. Det gjør meg trist. Det er klart at barna våre må lære seg at vi ikke alltid kan leke eller svare dem øyeblikkelig; vi voksne har også andre ting å gjøre. Jeg mener ikke at vi skal kaste alt vi har i hendene for hvert eneste «mamma, se nå!» – når vi er opptatt med noe som faktisk kan kategoriseres som viktig.

Det å bruke så mye tid på nettet og på sosiale medier som det vi gjør i dag, ser jeg på som negativt på mange måter. Jeg lurer på hva barna føler dersom mor ikke kan ta seg tid til verken lek eller helhjertede dialoger uten svar som «mmmmmhm…» fordi de er for opptatt til å høre hva barnet har å si. Har teknologien blitt viktigere enn barna?

Selv har jeg tatt tak og sørget for at dette ikke skjer med oss. Den tiden jeg har sammen med Sienna er hellig. Når jeg oppdaterer bloggen, sitter på Facebook eller i det hele tatt plukker opp telefonen for annet enn å svare på anrop eller sjekke om meldingen som tikket inn var fra jobb eller noe annet viktig, er det i en av følgende situasjoner: 1. Når hun sover, 2. Er hos pappaen sin eller 3. Er opptatt med noe annet. Jeg sier ikke at mitt valg er det eneste riktige, men at vi alle bør tenke over hvordan vi bruker sosiale medier og ikke minst den hersens mobiltelefonen som føles like viktig å ha i umiddelbart som det å ha på en truse under tettsittende jeans, er helt klart.

Tusen takk til deg, «Pappa til 3» som våget å spørre – og ikke minst for at du spurte på en så fin måte. Jeg vet at dersom dette var et tema som hadde truffet meg, ville jeg utvilsomt ha tatt tak og ikke minst tenkt over mine valg. Nettopp derfor er din kommentar så viktig, selv om det i dette tilfellet heldigvis ikke var som det så ut. Ofte er det nemlig nettopp det.

Jeg kommer til å si «bare vent litt, mamma skal bare…» utallige ganger til i løpet av Siennas levetid. Men, det skal aldri bli sagt fordi jeg må oppdatere Facebook-statusen min eller sjekke stories. Det er helt sikkert. 

Et slikt innlegg skulle jeg utvilsomt ha fått kloa i da jeg selv satt med en liten bylt i armene mine for aller første gang, høsten 2013. Det er ikke rart om det føles overveldende; det er det også, og slik skal det være. Tenk det, du har blitt en forelder! Det er så stort, så altoppslukende og så innmari fantastisk på én og samme tid. Følelsen kan ikke beskrives med noe annet i hele verden – og det kan heller ikke følelsen av å brått ha blitt plassert i en helt annen rolle, en helt annen situasjon enn du noensinne har vært i.

Det er på alle tenkelige vis vidunderlig, men det er også en rar følelse å brått stå med begge beina plantet i en ny tilværelse. Nettopp derfor skriver jeg dette innlegget som gir mine personlige tips til alle nybakte foreldre – basert på det jeg selv kunne ønske noen fortalte meg den gangen.

Baby-Sienna♥ Og neida, med ny blogg følger det heldigvis ikke med eksponering av henne. De bildene jeg vil komme til å dele er fremdeles godt sensurert, eller – som i dette tilfellet – babybilder hvor hun på ingen måte er gjenkjennelig i dag. 

Mine beste tips til nybakte foreldre: 

♥ Dersom du føler at det er riktig, er det sannsynligvis det
Jeg vet hvor vanskelig det kan være å føle seg selvsikker i en rolle som nettopp har blitt utdelt deg, men det ligger mye sannhet i dette punktet. Nesten uansett hva det måtte gjelde med den lill; dersom du føler at det er riktig, er det mest sannsynlig det. Det gjelder alt ifra amming til flaskemating, til rutiner og aktiviteter. Det er så viktig å ikke la seg presse til noe man ikke selv ønsker, bare fordi andre med mer erfaring forteller deg at det de gjør med sitt barn er det riktige.

♥ Vit at du finner ut av det
Dette hører til punktet ovenfor, men fortjener et eget, lite hjerte likevel. Er du usikker? Redd for at du gjør noe feil? Føler du deg mislykket? Vit at du finner ut av det. Det meste kommer med erfaring! Spør gjerne noen du stoler på og som ønsker det beste for deg og babyen din, om råd. Helsestasjonen er gull verdt der, ikke vær redd for å spørre. Du har nettopp blitt mor – det er ikke meningen at du skal være «verdensmester» med en gang (det blir du for så vidt heller aldri).

♥ Ikke kast bort verdifull egentid
Om du, som meg den gangen, har en baby som aldri sover – ikke sløse bort den verdifulle egentiden på alt du føler at du «må» gjøre når babyen endelig har sovnet for en stund. Det er ingenting i veien for å la baby bli med på både husvask, klesbretting og trening! Dersom du heller gjør slike ting i babyens våkne tid (bæresjal- eller sele er gull verdt) får du langt bedre tid til å bare nyte stillheten og tiden med deg selv når du kan. For meg ble dette et utrolig viktig punkt. Jeg presset meg så til det ytterste med å få alt gjort når hun sov, at jeg aldri rakk å sove, slappe av, se serier eller lese bøker – alt det jeg elsket og elsker å gjøre, og som jeg «må» presse inn tid til for å ha det godt med meg selv. Det blir mer enn nok tid til kos, prat og å bare stirre uavbrutt på babyen din likevel – så ikke kast bort tiden du har helt for deg selv på ting du føler deg forpliktet til.

♥ Ikke vær redd for å be om hjelp
Jeg vet at min familie hadde sett for seg å få passe Sienna langt mer enn det de fikk. Ikke at jeg personlig ville ha levert henne fra meg i timevis for å gjøre «ingenting», men det er da virkelig ingenting i veien for å la besteforeldre, tanter eller onkler få lov til å trille rundt i nabolaget mens du slapper av, sover, tar en dusj eller ser en episode av favorittserien? De aller fleste vil elske å få tilbringe tid med den lille, samtidig som alle som er glad i deg vil stille opp med den største selvfølge så langt det går.

♥ Ingen andre har peiling på hva vi driver med, heller
Og du? Vi andre har heller ikke peiling på hva vi driver med. Idet vi har fått dreisen på amming, skal babyen til med fast føde. Når vi endelig har fått inn en god rutine, endres den som følge av tannfrembrudd, bivirkninger av vaksine eller et utviklingsprang. Det kommer alltid nye utfordringer og vi er alle sammen om å egentlig ikke ha peiling på hva vi driver med. Vi finner ut av det, det vil du også gjøre!

Del gjerne innlegget med en nybakt mor eller far!