Tusen takk, pappa!
Som forfatter (okei, blir aldri helt vant med det) har det å oppleve støtte og oppmuntring vært ekstremt viktig for meg. Helt fra den gangen ideene først begynte å surre og til jeg i dag er aktuell med min aller første, fysiske bok, har det vært avgjørende. Det å ha så mange i ryggen som har troen på meg, som heier meg frem og som forteller meg at jeg selvfølgelig kan klare det i de øyeblikkene det frister å gi opp, kan ikke beskrives med ord. Jeg er så heldig.
Dette innlegget vil jeg likevel dedikere til min kjære pappa. Han har vært min viktigste klippe hele veien. Ikke fordi han heiet på meg mer enn det mamma gjorde og fremdeles gjør – helt ærlig er det nok hun som roper «HURRA!» høyest for hvert fremskritt jeg gjør – men fordi han hele veien har presset meg til å bli bedre. Han var, og er fremdeles, den som alltid fikk lese over det jeg hadde skrevet. Der andre foreldre ville ha sett syvåringen sin i øynene og skrytt hemningsløst over et lite kaos av tekst og vill fantasi, var pappa kritisk. Var en idé elendig eller for svak, sa han det. Var historien bygd opp på en mindre god måte eller inneholdt for få detaljer, påpekte han det. Riktignok med pene ord, men «hardt» nok til at jeg jeg så på teksten med et nytt blikk. Korrigerte feilene. Flyttet på avsnittene. Og av og til, begynte helt på nytt igjen.
Skrivefeilene ble markert og jeg måtte selv finne ut hvordan ordet skulle skrives riktig, og min mangel på synonymbruk fikk jeg høre enda oftere enn «har du spist i dag?» eller «nå må du stå opp». Med andre ord; ofte. Ekstremt ofte.
Det at pappa så potensialet i meg og visste at jeg kunne enda bedre enn det jeg stolt leverte fra meg, betydde alt. Ikke bare har jeg lært at ingenting kommer gratis og at man må jobbe hardt for å gjøre det godt, men pappas handlinger viste så tydelig at han hadde troen på meg. Han visste at jeg kunne bedre, visste at jeg kunne nå langt. Ved å hele veien være min største kritiker, har han også vært min aller viktigste støttespiller på ferden mot drømmen som nå er min realitet. Jeg tror ikke det finnes et menneske på jord som er så stolt over meg den dag i dag, som det pappaen min er. Kanskje litt over seg selv også – det er ikke rent få timer han har brukt på tusenvis av mine «manus» som omhandlet både det ene og det andre, så at han skal ha en stor bit av æren selv er det ingen tvil om.
Men.. Tegningene mine kommenterte han derimot aldri med annet enn «kjempefint!» eller «så flink du er». Jeg lurer på hvorfor..
Tusen takk, pappa.
Og du? Takk for at det nå er min tur til å rette opp i dine skrivefeil når det trengs et kritisk blikk ;-)
