Meg i september 2013: Jeg lurer på hva det er som har skjedd med meg. Jeg har konstant dårlig samvittighet. Som oftest vet jeg ikke hvorfor, en gang! 
Mamma: Du har blitt mamma, lille venn. Det kommer ikke til å gå over, men du blir vant med det og lærer deg å skyve tankene unna. 

Det begynte allerede da Sienna var nyfødt. Jeg var selv ganske syk og ute av stand til å gå – det ville på ingen måte være forsvarlig av meg å bytte bleier på egenhånd, men likevel var det som om en sortkledd, miniversjon av meg selv satt på skulderen min og fortalte meg at jeg var verdens verste mamma fordi jeg ikke en gang kunne bytte bleier på mitt eget barn. Min første trilletur til butikken etter å ha blitt mamma endte også nokså «dramatisk»; midt i ammetåken (vel, midt i frykten for at den lille skatten i vognen skulle våkne for å kreve mat av mammaen sin som der og da slet mer med amming enn det jeg noensinne trodde var mulig) plasserte jeg en firepakning med Pepsi Max under vognen idet jeg saumfarte butikken for alt annet jeg trengte (og ikke trengte). Det endte selvfølgelig som det måtte gå; jeg glemte at jeg hadde lagt brusen under vognen og betalte alt det andre. Jeg rakk bare så vidt å komme meg ut døren før jeg innså at vognen var litt tyngre enn det en nyfødt baby, tre sjokoladeplater og en middag fra Fjordland skulle tilsi, så jeg styrtet tilbake for å betale for den «stjålne» brusen. Jeg kunne ha begynt å le. Det gjorde i alle fall den meget forståelsesfulle damen i kassa. Men jeg? Nei, jeg begynte å gråte. Ikke fordi jeg var flau – men fordi jeg var verdens verste mamma. Tenk at babyen min ble født inn i en verden med en grusom tyv som mor! Vel, denne lille hendelsen var en ganske tåpelig grunn til å bli angrepet av den kvelende mammasamvittigheten, men slik er det jo alltid. Det er jo ingen grunn til at vi skal føle oss som verdens verste mødre som overhodet ikke fortjener de fantastiske barna vi har satt til verden – men så er det jo nøyaktig slik vi føler det hakket for ofte likevel. Det er i alle fall slik jeg har det fra tid til annen, sannsynligvis oftere enn det jeg har godt av.

Som nå, for eksempel. Jeg jobber, og jeg jobber mye. Jeg vet at jeg gjør det for henne og hennes fremtid, men det stikker i meg likevel. Det å være helt alene om økonomi og vår økonomiske fremtid, særlig med tanke på at det er nettopp hennes fremtid, er rett og slett skummelt. Det er så viktig for meg å sikre henne på best mulig måte – derfor blir det automatisk også viktig for meg å jobbe, samtidig som jeg sikrer meg flere utdannelser og dermed flere bein å stå på. Jeg har plantet føttene mine innenfor flere ulike arbeid, samt utdannelser jeg både nå og senere har god nytte av. Litt fordi jeg som person trenger å utfordre meg selv, men mest fordi jeg vet hvor viktig det er for hennes fremtid. Jeg vet jo at vi klarer oss og jeg vet at jeg gjør det eneste riktige for henne, men den gnagende samvittigheten dukker opp like ofte som jeg må gi avkall på kosekvelder til fordel for jobb på meg og barnevakt for henne, eller de gangene jeg tenker over alt jeg ikke har råd til å gi henne.

Jeg vet at jeg er heldig som eier min egen leilighet, har en trygg og romslig bil, spiser godt og sunt hver eneste dag og ikke trenger å bekymre meg stort for det hverdagslige med tanke på økonomien. Jeg vet jo det. Likevel er det som om jeg føler at jeg må gi så mye mer. Større hus. Finere bil. Det er jo helt idiotisk, er det ikke? Det er ikke en gang alle på min alder som eier sitt eget hjem. Hei, ikke alle har sertifikatet til bil en gang! Jeg tror helt oppriktig at denne samvittigheten ville ha plaget meg uansett hvilken økonomi jeg hadde, og uansett hvor mye tid jeg hadde til alt vi ønsker å finne på. For det aller meste klarer jeg å tenke rasjonelt; jeg vet at jeg har gitt Sienna et godt liv hittil og at jeg ved å ta de valgene jeg tar, også sikrer hennes fremtid. Jeg vet at de fleste måtte ha stått over sommerferiereisen i år dersom de, i likhet med meg, måtte ut med det dobbelte av deres månedsinntekt til nødvendig renovering av huset. Jeg vet også at de aller fleste trenger barnevakt fra tid til annen, og at det ikke finnes annet enn positivt ved det at Sienna får så gode relasjoner til verdens beste familie – og at hun virkelig ikke kunne hatt det bedre der hun er, når jeg likevel må jobbe. Hun har det bra og jeg har det bra, likevel vil ikke de vonde følelsene gi slipp for godt. I følge mammaen min, gjør de heller aldri det. Man lærer seg bare å leve med det.

For min del har det vært viktig å tenke på tre positive ting for å veie opp for hver eneste kritiske tanke som måtte dukke opp. Som nå i sommerferien, for eksempel. Jeg er en grusom mamma som ikke har mulighet til å ta med meg Sienna bort på sommerferie i år. Javel, men: 1. Jeg fikk råd til å ordne veggen på huset som når som helst truet med å gi lekkasjer inn til leilighetene over som igjen ville gitt vannskader i taket mitt og pusse opp hele huset utvendig – og det uten å gå i en ordentlig Luksusfelle fordi jeg absolutt skulle booke fly og hotell i tillegg. 2. Vi storkoser oss jo uansett! Denne sommerferien har vært stappfull av så fantastiske dager at det kribler i magen bare av tanken – det har, etter min mening, vært en uendelig mye flottere ferie enn det å tilbringe timevis i fly, etterfulgt av en varme som knapt kan måle seg med den vi har hatt her hjemme. Og det uten å måtte stresse med hundevakt, til og med. 3. Jeg lærer datteren min indirekte at penger ikke vokser på trær og at vi ikke alltid kan få alt vi ønsker oss. Etter min mening er dette helt oppriktig en viktig lærdom uansett livssituasjon. Jeg håper og tror at jeg uansett hvor rik jeg nå enn måtte bli i fremtiden (viktig å sikte høyt, ikke sant?), evner å lære Sienna verdien av penger og disponering av disse.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, det har bare føltes så riktig å lette litt på sløret og vise ekte følelser blant bilder av late dager ved vannet, en kropp som ser ut som min egen igjen og barn og hund i lykkelige omgivelser. Det er ikke bare enkelt, det er heller ikke meningen at det skal være det. Dersom du kan kjenne deg igjen i dette innlegget og selv sitter med mammasamvittigheten; vit at du er en god mamma. Vi gjør bare så godt vi kan, og på et eller annet vis er det nok – med og uten ferie, hvitt hus med stakittgjerde og en bil man faktisk har et ønske om å holde plettfri. Vi er god nok. Husk det.

I dag har jeg hatt fri! I en ukedag! Haha, lykke på jord etter noen hektiske måneder til nå. Nå har derimot alt roet seg og den nye hverdagen inneholder – etter min mening – den perfekte balanse. Det kunne ikke ha passet meg bedre. Dagen har jeg tilbragt litt todelt; jeg har ryddet og vasket hver eneste rom i leiligheten, men jeg har også sløvet på sofaen og bare vært.. Lat. Igjen; balanse. Nå skal jeg straks rope inn igjen Sienna for litt middagsmat før vi setter snuten mot sykehuset for å besøke en bitteliten baby♥ Ååhh, som jeg gleder meg!!

Vi ble ikke enig om middagen i dag, så i dag blir det faktisk to forskjellige. Grøt til henne og blomkålsuppe til meg, haha! Jeg husker at mamma ofte måtte lage fire (!) ulike retter til oss da vi var yngre.. Vel, aldri i livet om jeg lar det skje. En gang i året kanskje, men ikke ellers.

I kveld skal jeg fortsette med skoleoppgavene. En innlevering i Teamarbeid-faget skal leveres og det med det samme Sienna har lagt seg. Sånn, nå har jeg skrevet det i offentligheten – nå må jeg bare holde «løftet». Jeg er så glad for at jeg gjorde unna tidenes skippertak på skolefronten før sommeren, det har vært helt umulig å konsentrere seg om sånt den siste tiden. Enten har jeg vært sammen med Sienna, eller så har jeg jobbet – eller så har jeg rett og slett trengt fullstendig avslapping. Nå er det på’an igjen for fullt – det gleder jeg meg faktisk til. Eksamensstresset begynner allerede i oktober, så innen den tid skal jeg være ferdig med alle innleveringer i fagene jeg skal ta eksamen i på denne siden av skoleåret.

Okei, nå begynner magen min å rope etter mat – middagslaging it is. Heldigvis går det både kjapt og enkelt, perfekt i denne varmen. Ha en flott tirsdag!

♥ «Det går helt fint å slumre litt til»
Nei, stress er aldri fint. I rest my case.

♥ «Jeg venter med vaskingen til i kveld, jeg» 
Nei. Bare, nei. Vasker jeg ikke om morgenen skjer det heller etter all sannsynlighet ikke den dagen i det hele tatt.

♥ «I’m a strong, independent woman who need no man»
(Ja, jeg sier det til meg selv i ekte African/American-style). Altså.. For å si det sånn; jeg er helt udugelig når det kommer til slike ting. Det er et under at naboene mine tillater meg å i det hele tatt hjelpe til med malingen av huset her.

♥ «Hundene må helt sikkert ikke ut enda en gang før vi tar natta» 
.. bare fordi jeg vil legge meg med én gang. Det ender selvfølgelig opp med at jeg må ut med dem flere timer før alarmen overhodet begynner å tenke på å gi lyd fra seg.

♥ «Det er ikke så ille å ha fem ulike jobber, å jobbe dobbelt- og trippeldager når jeg likevel ikke har andre planer gjør jo ingenting» 
For å si det sånn; jeg har endelig lært meg kunsten å prioritere. Nå er balansegangen slik den burde være; ekstravakter er bare gøy, men ikke når man må løpe fra sted til sted gjennom hele dagen.

♥ «Selvfølgelig skal denne sjokoladeplaten vare i et par dager» 
Det skjer aldri. For å være på den sikre siden er det bedre å kjøpe to per dag, egentlig. Det hadde i det minste spart meg for en del turer til butikken.

♥ «Jeg kommer til å få bruk for denne toppen» 
Note to self; om du ikke tenker «oi, denne kan jeg bruke til…» *putt inn hva som helst av tøy du allerede har i klesskapet ditt*, bør du la være å kjøpe den.

♥ «Det er verdt pengene»
Hver gang jeg må si akkurat det til meg selv, omhandler det noe som overhodet ikke kan kalles annet enn direkte sløsing.

1. Dersom jeg er den som sier «glad i deg» først og den andre sier «glad i deg også», svarer jeg alltid «tusen takk», haha. Det samme gjør foreldrene mine. Hvem av oss som begynte med det er jeg litt usikker på, men jeg tror det var meg. Noen syns det er sært, men jeg syns det er søtt.

2. Når noen har en sterk formening om hva jeg burde gjøre, er jeg som oftest altfor fristet til å velge det stikk motsatte – nesten uansett hva det skulle gjelde.

3. Om jeg skulle ha valgt å identifisere meg selv med en religion, måtte det ha blitt hinduismen. Karma og Kardemommeby-loven (okei, nesten, da) i fin balanse, blir det egentlig bedre?

4. Jeg elsker å ha levende lys rundt meg, men tørr aldri å tenne dem.

5. Jeg har peis i leiligheten min, men har aldri turt å fyre i den i løpet av de godt over fem årene jeg har bodd her. Det understreker vel egentlig bare punkt nummer fire her.

6. Til tross for at jeg duger til fint lite «handywoman»-greier, er jeg innmari selvstendig og takler ikke den minste følelse av å ikke være nettopp det.

7. Jeg må ha en spesiell følelse i kroppen for å kunne skrive. Den er umulig å beskrive, den bare.. Er der. Du vet den følelsen du får som minner deg på en tid for lenge siden? Slik er det med den følelsen. Skrive-følelsen min. Den har bodd i meg helt fra jeg var liten og jeg krysser alt jeg har for at den aldri vil forlate meg.

8. Noe av det beste jeg vet i hele verden er å lukte på tøymykner. Åååhh, dersom det ikke var for at jeg aller helst burde rekke flere ting enn en tur til butikken i løpet av en dag (og det faktum at et opphold på psykiatrisk avdeling ikke frister noe særlig) kunne jeg ha brukt timevis bare på å lukte på alle tøymykner-merker som finnes i butikken. Igjen og igjen og igjen. Denne lille greia har smittet over på Sienna også, så da står vi der, da. Lukter på tøykmykner og holder en hel samtale om de forskjellige luktene. Jaja..

9. Jeg klarer ikke å spare penger bare for å spare. Jeg må ha et konkret mål, ellers er det helt umulig. Akkurat nå er målet mitt å kjøpe nytt kjøkken, samt betale ned billånet mitt så raskt som mulig. Så lenge jeg vet hva pengene skal gå til, er det helt greit. Om ikke, ser jeg helt at det meste forsvinner ut igjen. Det gjelder selvfølgelig ikke Siennas sparekonto, men mine egne.

10. Noen av de menneskene som betyr aller mest for meg i hele verden, er personer jeg så å si ikke har kontakt med i dag. Det gjør egentlig vondt, men det å vite at jeg har noen som alltid kommer til å bety så vanvittig mye for meg er likevel ganske fin.

Som jeg har savnet det å være brutalt ærlig på bloggen, helt uten filter og uten å tenke over at andre kan ta seg nær av det jeg skriver. Det var jo slik det hele startet; behind the scenes. Det som en gang var bloggen til en ung jenter med fortvilte tanker og et forvirret sinn, er i dag denne bloggen – som til nå har vært mest en fasade. Ikke fordi jeg tror at jeg er alene om å tenke og føle det som jeg gjør – og heller ikke fordi jeg skammer meg over å være meg – men fordi jeg rett og slett har vært usikker på balansen i det hele. La oss innse det; livet mitt i dag er ikke til å sammenligne med det livet jeg den gang hadde. De «utfordringene» jeg har i dag er bagateller jeg den gang ikke ville ha tenkt over overhodet eksisterte på den tiden. Likevel føler jeg endelig for å åpne meg, for å nok en gang la bloggens slagord være det det alltid har vært; behind the scenes. Bak masken. Bak alt som kan kalles en fasade.

I dag lever jeg selve definisjonen av drømmelivet, det er ikke en overdrivelse eller en maske jeg tar på. Det er den fulle og hele sannheten. Det betyr selvfølgelig ikke at jeg aldri møter hindringer langs veien eller at jeg aldri føler bitterhet eller frustrasjon. Når sant skal sies, skjer det ganske ofte. I en helt annen verden enn den jeg en gang var en del av, men likevel. Alt er selvfølgelig ikke en dans på roser til enhver tid, selv om jeg for alltid vil være takknemlig for alt jeg har fått og fått til.

La oss ta akkurat nå som et godt eksempel. Det føles ut som om jeg slites mellom barken og veden. På den ene siden vet jeg at så altfor mange av mine nære har vanskeligheter med å forstå mine prioriteringer om dagen, og kunne ønske at jeg fremfor å tenke på meg selv – valgte å tenke på dem. Det er jo det jeg alltid har gjort. Jeg har ikke en gang før de siste par månedene begynt å sette mobilen min på lydløs om natten, utilgjengelig for noen få timer i døgnet. Før det var jeg alltid på. Jeg kunne svare på meldinger mellom bleiebytting og amming, mellom påkledning av meg selv og påføring av sminke, i pauser på arbeid og for øvrig midt i arbeidstiden så lenge jeg jobbet hjemmefra. Om noen ville finne på noe, kunne jeg bare legge meg fire timer senere for å få tid til kafébesøk eller en rusletur i arbeidstiden. Jeg kan ikke det nå lenger. Verken kan eller vil.

At ansiktet knapt får møte sminkekosten og at huden skriker etter solarium får bare være; det er i det minste jeg som velger at tiden prioriteres annerledes ;-)

Det er ikke nå som jeg sjonglerer tre arbeidsplasser utenfor mitt eget hjem med det to fagskoleutdannelser på en og samme tid, skrivingen, dyrene, husholdningen og ikke minst den viktigste rollen av alle, mammarollen, at jeg står i fare for å bli utbrent. I faresonen var jeg den gangen jeg ikke gjorde noen av de tingene andre ser på som krevende i dag. Den gangen jeg tenkte på alle andre foran meg selv, den gangen jeg til enhver tid forsøkte å være flinkest mulig på alle plan. Den gangen jeg ikke så mine egne behov, men fulgte alle andres. Jeg fikk en viktig virkelighetssjekk for ganske så nøyaktig ett år siden. Jeg innså at det livet jeg levde, ikke ga meg nok. Joda, jeg hadde mye tid med verdens beste datter, tjente godt og gjorde det alle andre forventet av meg. Jeg sov lite, men det fikk ikke hjelpe. Det gikk fint, det. En liten stund. Helt til jeg innså at jeg måtte ta tak.

Det begynte forsiktig med at jeg unte meg selv små, materialistiske gleder fremfor timer online for venner på andre siden av landet. Deretter lot jeg skolegang og flere rutiner ta en større del av livet mitt enn det friheten gjorde. Med det kom flere timer søvn, og mindre tid til alle andre. Det siste året har jeg prøvd – og jeg har feilet. Jeg har forsøkt på nytt, og lyktes. Jeg lærte raskt at jeg trengte å skape en ny tilværelse for både meg selv og datteren min. En hverdag for mobiltelefonen var til for å svare på viktige telefonsamtaler så lenge min datter er våken, og en hverdag for «fritid» betyr skriving, skolearbeid, planlegging og en film fra tid til annen. En hverdag hvor jeg ikke lenger står på tå for alle andre enn for meg selv og min datter. En hverdag hvor det å være sosial betyr kvalitetstid, og ikke påtvungen plikt.

At mine valg overhodet kan tenkes å provosere de som står meg nære, er like utenkelig som det er virkelig. Det rare er at det er nettopp det det er; virkelig. Såre stikk som gjør langt mer vondt i hjertet enn det noensinne kan kalles konstruktivt blir servert, og, om jeg ikke allerede hadde lært meg å kjenne igjen gåsa på gangen, samvittigheten kvelende. Det er aldri godt å føle at man ikke strekker til for andre – men det er selvopplevd verre å vite at man ikke strekker til for sitt eget liv. Om jeg må velge mellom å gjøre det som er riktig for meg og min datter eller å gjøre det andre forventer av meg, er valget så enkelt at det ikke en gang er et valg. Jeg gjør så godt jeg kan – men jeg gjør det for meg selv og for Sienna. Ingen andre. Om jeg har blitt selvsentrert og egoistisk i løpet av de siste månedene? Ja, sannsynligvis. Men jeg har også blitt reflektert og selvbevisst. Det er det ingenting som kan måles med – heller ikke det å ha all tid i verden i en ustrukturert hverdag med mobilen på til alle døgnets tider, lite søvn og en utslitt kropp.

Så ja, det jeg tror hele innlegget egentlig dreier seg om må være tidsklemma. Du vet, den du ikke vet noe som helst om før du brått står der med den samme hverdagen som «alle andre» – etter å ha vært bortskjemt på full frihet og null rutiner i årevis. Tidsklemma, ja. Den så jeg ikke komme da jeg først valgte ut bloggens slagord, det er i alle fall sikkert ;-)

Nå er jeg ikke den som lar meg lettest irritere, men det finnes altså noen – og da under kategorien «foreldre» – som rett og slett kan irritere vettet av meg..

1.  De som bruker Facebook, forum og Internett generelt for diagnostisering 
Trenger jeg egentlig å utdype denne? Ut ifra hvor ofte jeg er vitne til nettopp dette; ja, så absolutt. Jeg har sett foreldre beskrive de mest grusomme og potensielt livstruende (!) symptomer på Facebook-grupper og lignende. Jeg blir kvalm! Jeg er ikke den som roper høyest om å få barnevernet inn i bildet hos enhver på kanten-situasjon heller, men slike tilfeller bør det virkelig meldes ifra om. Mitt tips: Ring lege eller legevakt dersom du er usikker. Selv ikke spesialister kan sette diagnose over nettet. Da kan ikke vi som ikke har bedre å gjøre enn å tråle mammagrupper på Facebook gjøre det, heller.

2. De som lirer ut av seg at «vi klarte oss jo før i tiden» 
Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen; de foreldrene som ikke evner å sikre barn godt nok (!!!) i bil eller som ikke følger anbefalingene om eksempelvis ryggleie ved søvn, er nok til å få meg til å se rødt. Ja, vi klarte oss jo før i tiden – de av oss som fremdeles lever, altså. Er dere klar over hvor drastisk tilfeller av krybbedød og død som følge av bilkrasj har sunket de siste årene? Det er knapt til å tro. Følg anbefalingene. Tenk sikkerhet. Prioritere barnet ditt.

3. Apropos sikring i bil.. De som påstår at bilsyke er verre enn barnedød 
OK, denne er satt på spissen. Som emetofobiker forstår jeg godt at det ikke er spesielt kult med oppkast i bilen – men, det hadde vært langt verre å bære mitt eget barn i en kiste. Jeg er klar over at det er grusomt å få denne setningen slengt i trynet for de som velger å ikke sikre barna godt nok i bilen eller å snu dem fremover lenge før det anbefalingene (og i enkelte tilfeller også regelverket) tilsier, men det er så enormt viktig med riktig kunnskap her. Det kan ikke bli sagt nok. Utvilsomt en av mine hjertesaker når det kommer til barn og sikkerhet.

4. Perfeksjonistene
Disse irriterer meg ikke i den forstand, men det gjør meg trist. Jeg har vært akkurat der de er. Du vet, der alt skal være perfekt. Ammingen skal gå som smurt, rutinene skal aldri brytes, man skal aldri si høyt – eller i det hele tatt tenke – at det til tider er slitsomt å ha barn. Alt skal være perfekt, hele tiden. Det er jo så trist! Selvfølgelig skal det være lov å være sliten, selvfølgelig er du ingen dårlig forelder dersom du ikke klarte å holde deg til det «nei»et du serverte i butikken. Jeg er helt sikker på at du blir en enda bedre mamma av å tillate deg å ikke være det til enhver tid.

5. De som alltid klager over foreldrerollen
For å ha med dette punktet, måtte jeg nevne det forrige – selv om det er mer trist og ikke irriterende. Det er derimot denne typen foreldre; de som alltid klager over foreldrerollen. De som foran barna forteller dem om hvor slitsomme de er og hvor mye flinkere andres barn er. De som rett og slett klager over det faktum at de er foreldre… Det finnes ikke ord sterke nok til å beskrive min irritasjon og frustrasjon godt nok.

Vi er alle forskjellige – og godt er det ;-)

Til tross for at jeg selv ikke har noe ferie i år, har vi virkelig hatt fantastiske dager! Jeg er så for hverdagslykken. Her om dagen tok jeg med meg Sienna på båten over fjorden for å møte min eldste storebror og hans barn, for en hel dag med tivoli og Burger King – avsluttet med noen herlige timer i et av friluftsområdene i nabolaget vårt. Det kunne ikke ha blitt en bedre dag, både store og små storkoste seg.

Dager som denne minner meg nok en gang på at det å tilbringe tid med barna er langt viktigere enn både ferier, flyturer og charterfaktor sammenlagt. Vel; neste år blir det sannsynligvis en deilig kombinasjon, men i år er jeg mer enn fornøyd nok med en herlig hjemmeferie. Jeg er tross alt i verdens beste selskap uansett.

I dag skal jeg gå raskt over leiligheten med mopp, klut og universalspray før jeg skal på jobb igjen i ettermiddag. Jeg har hatt to dager fri totalt de siste tretti dagene – og det var to av fire søndager, haha. Men, det er deilig. Tenk det – det er det virkelig! Jeg elsker å ha en helt annen hverdag enn den jeg har hatt de siste årene, selv om det så absolutt inkluderer litt omrokkeringer og at det er hakket mer krevende å få hverdagskabalen til å gå fullstendig opp. Alt går!

Nå skal jeg ut med hundene en kjapp tur – pastasalat står på lunsjmenyen etter Siennas bestilling. Vi skrives! Og du? Statistikken er så gøy å følge med på – men det er ikke kommentarfeltet. Om dere har noen ønsker til hva jeg skal skrive om så hyl mer enn gjerne ut. Da blir jeg glad (og veldig motivert!) :-)

Okei, jeg kan faktisk ikke huske sist jeg var så trøtt som det jeg er akkurat nå. Er virkelig ikke klokken mer enn ti om kvelden?! Det føles ut som om jeg har vært våken i to døgn på rappen, til tross for at jeg fikk nesten seks timer søvn i natt. Hele uken har vært stappfull med jobb, og selv om det er innmari gøy og spennende sier det seg selv at det tar på å sette seg inn i et helt nytt system, gå tilbake til det jeg allerede har rukket å bli litt vant med (men som jeg må «kjøres inn på» på nytt fordi jeg har rukket å bli 1% vant med det nye systemet) for så å gå tilbake til det helt ukjente igjen. Haha, innviklet. I dag startet jeg dagen med handling av bursdagsgave til en av Siennas venninner, samt bryn- og neglepleie. Det trengs i en hektisk hverdag, jeg merker hvor mye slike små ting har å si for meg.. Hvor heldig er ikke alle vi som klarer å få en oppriktig lykkefølelse av slike små, overfladiske ting?

Etter litt selvpleie bar det avgårde til Enklere Liv for kveldsvakt der, før jeg endelig kunne plassere rumpa i sofaen med laptopen på fanget. For skrive, det må man. Selv om det bare blir hverdagslig babling om alt og ingenting. I morgen skal jeg jobbe dobbelt dag; først tidligvakt på Enklere Liv, før jeg skal spasere i rundt femti meter for seinvakt på Stormberg. Fredag blir luksus; da er det bare en kort kveldsvakt på Stormberg før jeg skal på mellom- og seinvakt på lørdagen. Og så er det helg – helt fra søndag til tirsdag. Det blir luksus etter en uke som denne, kjenner jeg. Innimellom alt dette må jeg se å få levert en oppgave til til skolen. Jeg fikk tilbake resultatet på den forrige innleveringen min for et par dager siden, og kan hoppe i taket for enda en B. Jeg merker at jeg er engasjert i fagene når jeg faktisk kjenner meg litt skuffet over at bokstaven som lyste mot meg ikke var en A… Det skal ikke være lovlig å bli skuffet over en B, altså. Særlig ikke når livet ellers er over gjennomsnittet hektisk. For ja, om bare to bitte, bitte, bittesmå uker er det fødsel på gang! Riktignok ikke en som krever revning fra A til Å (forhåpentligvis) – men utgivelse av barneboken min!! Det føles nesten litt som å glede seg til en fødsel. Nesten. En litteraturfødsel, kan man vel kalle det.

Trøtt og sliten, men lykkelig! Når det kommer til boken (som jeg helt ærlig kommer til å gnåle om i lange tider) har jeg en god del å gjøre med markedsføring, presse og det hele – men det blir bare gøy. Jeg er jo så vant med det, riktignok fra den andre siden av slike saker, så det skal nok bare bli morsomt. Ikke at jeg helt kan begripe hvordan jeg skal få presset frem tid til alt, men det finner jeg nok ut av. Jeg er så heldig som har så mange rundt meg som stiller opp med verdens største selvfølge og et stort smil rundt munnen – aldri i livet om jeg kan få takket disse menneskene nok for å ha stilt opp så voldsomt den siste tiden. Særlig foreldrene mine. Åh, nei, jeg er verdens heldigste. Det er det virkelig ingen tvil om.

Til tross for alle planene mine om å vaske gulv, støvsuge, brette klær og skifte på sengen er det like greit å være ærlig mot både meg selv og dere; det skjer ikke. Det er virkelig ikke lenge igjen til jeg skal stupe rett til sengs, det kjenner jeg med hver millimeter av både kropp og hjerne. Hurra for viljestyrke, og god natt!

Jeg er så glad, lettet, takknemlig, lykkelig og egentlig alt positivt på én gang! Jeg har fått fast jobb! For en alenemor betyr det innmari mye. Ikke bare vil det bety bedre rutiner og mer struktur for min del, men det gir også forutsigbarhet og økonomisk sikkerhet. Det har vært en overgang å gå ifra å nesten kun ha arbeidet hjemme fra min egen stue og til å arbeide ute i butikk, men jeg kjenner hvor riktig – og viktig – det er for meg hver eneste dag. Nå er jeg fast ansatt hos Stormberg i Ålesund (Amfi Moa Øst) i tillegg til å, selvfølgelig, fortsatt stå som ivrig ekstrahjelp i butikken Enklere liv noen få meter unna den nye arbeidsplassen min. For en fantastisk dag dette er! Det å få jobbe i to så flotte butikker hvor jeg virkelig koser meg med både salg og de knallgode produktene vi selger, passer meg så godt at det knapt finnes ord.

Jeg kommer selvfølgelig til å skrive like mye som jeg alltid har gjort, men fra nå av blir det kun fordi jeg har lyst og fordi hele kroppen min skriker at jeg må skrive. Det er igjen en hobby, slik det var for så mange år siden.. Ingenting er mer riktig enn det. Jobben i barnevernet beholder jeg også, så nå har jeg intet mindre enn tre jobber utenfor mitt eget hjem, i tillegg til at jeg fortsatt vil levere både artikler, bøker og blogginnlegg på hjemmebane. Jeg har endelig landet og det føles så innmari godt.

Det har hele veien vært viktig for meg å utelukkende jobbe med noe jeg elsker. Det at jeg nå gjør nettopp det, og det på flere ulike arenaer, er ikke annet enn den perfekte tilværelse for meg akkurat nå. Jeg kunne ikke ha vært mer lykkelig enn det jeg er nå!

Å få kunne bruke skrivelysten utelukkende til alt jeg føler for fremfor å måtte tenke på den økonomiske biten på det området er virkelig en deilig følelse. Ikke misforstå; jeg elsker jo journalistikken og det å skrive bokprosjekter er jo bare gøy, men det er noe eget med det at jeg faktisk ikke må for å få alt til å gå rundt. I de arbeidene jeg har i butikkene nå får jeg brukt både mitt utadvente vesen, selgeren i meg og faktisk langt mer kreativitet og «job crafting» (noe jeg er innmari stor fan av – seriøst, prøv det uansett hvilket yrke du har og du vil aldri bli lei av jobben din), samtidig som jeg kan trekke meg tilbake med skrivingen på fritiden. Det er en drømmetilværelse. Intet mindre, altså.

Nå skal jeg bruke litt av den overdrevne energien jeg har fått fra dagens (altfor korte) arbeidsdag til å vaske leiligheten. En ny start, dere!

Vel, datamaskinen jeg kjøpte i går ble levert inn igjen i dag, haha. Jeg har blitt altfor bortskjemt med min fantastiske MSI-laptop til å kunne gå så mange nivå tilbake i både kvalitet, hastighet og bruksvennlighet.. Kjære laptop; vær så snill, hold ut i mange år til! Det var i det minste en økonomisk avgjørelse med tanke på at jeg da sparte 4000 kroner denne måneden, så jeg får trøste meg med det. Men som Sienna så fint sa; «men mamma, den er jo så pen å se på! Kan vi ikke bare ha den stående som pynt, da?» da jeg fortalte henne at vi måtte innom Elkjøp for å levere den tilbake før turen gikk videre til dagens hovedplan; bowling. Så.. Joda.

Dagen har gått unna i løpet av et blunk, slik det ofte er den siste dagen av ferien. I morgen skal jeg jobbe hele dagen i butikken Enklere Liv på Moa, så om du befinner deg i Ålesundsområdet hadde jeg blitt ordentlig glad dersom du tok deg en tur! Nå har vi 20% rabatt på alt i butikken også, så her er det med andre ord mye å spare på å komme innom akkurat denne helgen.

Nå skal jeg få gjort unna en innleveringsoppgave i det ene kommunikasjonsfaget jeg tar. Det er også det første faget jeg har meldt meg opp til eksamen i, så det gjelder å henge i for å være mest mulig klar til det i begynnelsen av november! Jeg skal melde meg opp i minst fire fag til denne høsten, for så å ta de resterende fagene til våren.. Det kommer til å bli knalltøft med tanke på at jeg tar to studier på én gang, men det skal jeg klare. Jeg må bare bli hakket mer disiplinert enn det jeg har vært den siste måneden, så skal alt gå som smurt.

Nei, jeg får sette i gang med oppgaven som skal leveres før hodet endelig får ha date med puten (og rent sengetøy, mmhh!) igjen. Gulvene må vaskes over igjen, jeg tror pelsen til Felix er like værforvirret som det vi Sunnmøringer er om dagen – den røytingen er helt ekstrem for tiden. Ha en ordentlig fin kveld videre!