Bloggnorge.com // Lizbeth Osnes – Behind the scenes
Start blogg

Lizbeth Osnes – Behind the scenes

Velkommen til min blogg

Stikkord: mamma blogg

10 tanker i natten

Kategori: Tanker og meninger | 0 kommentarer » - Publiser torsdag 20. september , 2018 kl. 02:34

♥ Hvordan i alle verdens dager kunne jeg bli så heldig..? Jeg hadde aldri kunnet drømme om et så fantastisk liv som det jeg lever i dag, for bare få år siden. Jeg må stadig klype meg i armen, dette livet er helt utrolig. På alle tenkelige vis.

♥ Er det alltid greit å følge hjertet? Selv når det hjertet sier, også indirekte forteller deg at noen vil ende opp med å bli såret av dine valg..? Har man egentlig rett til å velge ens egen, egoistiske lykke fremfor respekt for noen andre?

♥ Er det dyrt å bytte kulelager på bilen? Kan jeg greie det selv? Kan jeg få en kompis til å ordne det for meg? Vil det koste ekstremt mange tusenlapper, eller er det dumt av meg å utsette noe jeg burde ha klart å fått i orden først som sist?

♥ Hvorfor er det slik at enkelte mennesker ser ut til å ha lyst til å ha et dårlig liv? Hva er det som får dem til å styre livet sitt inn på totalt feil spor, helt blottet for muligheten til lykke og et godt liv?

♥ Burde jeg male tapetveggen i stuen min matt svart, eller Deco Blue? Oslo, kanskje? Vanskelige valg, enkelt liv.

♥ Hvorfor er det så ufattelig vanskelig å legge seg, selv om man er både trøtt og må tidlig opp på jobb dagen etter? Hvorfor i alle verdens dager kan jeg ikke stupe kråke inn i sengen min nå, slik at jeg i alle fall får et OK antall timer søvn før alarmen ringer og en ny dag skal starte?

♥ På fredag skal jeg ta solarium. Og bleke tennene. Og dynke håret mitt i hårkur for så å sitte med den i i minst én time, samtidig som ansiktet mitt stivner av en eller annen ansiktsmaske. Hvorfor tar jeg meg så sjelden tid til sånt, når det gjør så mye for meg?

♥ Skal jeg kjøre på med min opprinnelige plan for studier neste høst, eller skal jeg ta en pause fra pensumbøker og se hvor livet fører meg etter dette skoleåret? Uansett hva som skjer på arbeidsfronten, vet jeg at jeg skal klare en bachelorgrad over nettstudier i tillegg. Uten problem. Men, vil det gi meg nok? Utfordringer, mener jeg? Og ikke minst; hvor dårlig ser egentlig utsikten for salg av leiligheten til fordel for kjøp av en enebolig ut, når jeg i så fall ender opp med en halv million kroner i studiegjeld?

♥ Hva kan jeg gjøre for å få leiligheten til å føles enda litt mer ut som min egen, enn det den gjør i dag? Hva er det egentlig jeg vil forandre på?

♥ Skal jeg orke å sette alarmen på et kvarter tidligere i morgen, slik at jeg rekker å glatte ut håret mitt før jobb?

Altså.. Dette – med mer – surrer rundt i hodet mitt akkurat nå. Kanskje ikke så rart at jeg ikke får sove til tross for at det snart er for morgentimer å regne…? Fy søren så heldig jeg er som har slike overfladiske tanker. Det er ren luksus.

Annonser

Bursdagsfeiring og interiørsnakk

Kategori: Hverdag | 0 kommentarer » - Publiser mandag 10. september , 2018 kl. 00:19

Jeg vet ikke hvorfor det er slik, men så snart klokken har passert midnatt er skrivetrangen på sitt aller sterkeste. Hva jeg skal skrive om vet jeg riktignok ikke; det føles så rart og uvant å være tilbake på bloggen – samtidig som jeg ikke kan se hvordan jeg skal klare å la være. Skriveprosjektene mine går som det suser, i alle fall til en viss grad. Jeg har kommet meg lengre enn på lenge med flere av skribleriene mine, så sånn sett er jeg fornøyd med innsatsen. Jeg skulle bare ønske at jeg noensinne klarte å føle meg ferdig med noen av dem. Jeg har jo gjort det før – hvorfor ikke nå? Sannsynligvis fordi jeg har langt flere prosjekter enn «bare» skrivingen på gang akkurat nå. Eller fordi jeg rett og slett ikke er klar for å sende ballen videre og i andres avgjørende hender.. Eighter way står jeg på stedet hvil akkurat nå, men det er egentlig ganske behagelig, det også.

Med andre ord; blogging it is. I dag har vi hatt Siennas fjerde (!) og siste feiring av fødselsdagen hennes. Tenk at jeg har fått lov til å være mammaen hennes i hele fem år allerede.. Det er ganske utrolig, samtidig som jeg for ikke alt i verden klarer å se for meg hvordan «livet» mitt var før henne. Eksisterte jeg i det hele tatt? Jeg mener, jeg er jo skapt for å være mamma – ingenting annet. Det er en absurd tanke å gruble over at hun ikke alltid har vært her, det føles så fjernt og rart nå. Fy søren, så heldig jeg er. Det kan ikke bli sagt nok.

I skrivende øyeblikk har jeg akkurat satt meg ned for å slappe av litt før hodet skal treffe puten og tankene fly avsted mot en verden bestående av Elise, Johan, en hel skokk unger og drama inntullet i en nydelig fortelling. Jeg snakker selvfølgelig om Sønnavind, lydboken som har snurret på telefonen min i snart ett helt år nå. Det skal bli rart å bli ferdig med serien. Jeg håper for alt i verden av Frid Ingulstad aldri slutter å skrive. Hun har brått blitt en av mine favorittforfattere, selv om gjentakelsen av klisjeer irriterer meg fra tid til annen. I hvert fall; leiligheten er så godt som strøken, hunden er sliten, kroppen min skal snart kastes rundt i dusjen og verdens deiligste sengetøy er på plass. Kan det egentlig bli en bedre søndag enn denne? Neppe.

I morgen har jeg faktisk fri (!) fra jobb, så dagen skal brukes til alt jeg normalt sett utsetter til det aller lengste. Uteområdet skal skinne og gjøres klart til høst og vinter, og bilen skal få en sårt tiltrengt rengjøring. Jeg skal selvfølgelig jobbe litt med skriblerier (som vanlig); noen annonsekampanjer skal skrives og forhåpentligvis får jeg fortsatt litt med noen av manusene mine. Det er så irriterende når det stopper opp samtidig som motivasjonen er på topp. Det er en rar følelse. Det er vel slikt det blir blogg av, tenker jeg.

Nå føler jeg endelig at leiligheten blir mer og mer «min». Jeg vet at jeg har sagt det en stund nå, men det blir så bra. Endringene er mange men enkle, og flere skal det bli! Jeg har vurdert å feste kontaktplast på kjøkkeninnredningen min, men er usikker på hvordan det vil bli. Jeg har jo gjort det på badet, og hadde det ikke vært for at marmor-look’en gjør det vanskelig å se alle boblene i plasten, ville det ha sett enda mer grusomt ut enn det gjør akkurat nå. Så; litt skeptisk. Men vi får se – et eller annet må jeg gjøre, men å bytte ut hele greia har jeg verken tid eller råd til å prioritere akkurat nå. Ikke med min nye interiørstil, som ikke er for de minst kresne lenger.

Okei, nå hører jeg Liv Åkviks behagelige stemme kalle på meg, på tide å legge seg. Jeg håper dere har hatt en like nydelig helg som det jeg har hatt – det fortjener dere. Nyt morgendagen og husk å legge tilrette for en fantastisk uke!

Annonser

5 år

Kategori: Mammalivet | 0 kommentarer » - Publiser fredag 7. september , 2018 kl. 01:01

Jeg kunne ha både snakket og skrevet om min nydelige datter i evigheter. Om hvor god og snill hun er, hvor smart den lille jenta er og hvor mange fantastiske samtaler vi har i løpet av en dag. Jeg kunne ha delt gullkorn som ville fått alles hjerter til å smelte, og jeg kunne ha delt mye som ville ha vist at et barns sinn sannsynligvis er det klokeste av våre alles. Men, uansett hvor ubeskrivelig stolt jeg er over Sienna og alt hun er, ville det aldri blitt verdt å dele om henne i sosiale medier. I stedet vil jeg mer enn gjerne dele noen tanker og følelser rundt det at det ikke bare har vært hennes fødselsdag «i går» (ettersom klokken, i kjent stil, har passert midnatt), men også på en måte min egen. 06.09.2013 ble min mest dyrebare skatt født, og mitt eget liv kunne endelig starte. 

Ingenting i hele verden kunne ha lært meg mer, modnet meg mer eller satt ting i så stort perspektiv som det disse fem årene har gjort. Det å få lov til å bli mor er en gave større enn alt annet, bortsett fra det å få være nettopp hennes mamma. Fem år med latter, glede, frustrasjon, frykt, bekymringer, tanker, følelser, endringer.. Kjærlighet. Mest av alt kjærlighet. Jeg kan med hånden på hjertet si at det ikke har gått en eneste dag uten at jeg virkelig har tenkt over hvor ubegripelig heldig jeg er og hvor fantastisk det er å først og fremst bære den mest vidunderlige tittelen av dem alle; mamma.

Tenk at hun en gang har vært så bitte, bitteliten… Hjertet mitt♥

Det har vært våkne netter, barnegråt (og mammagråt), kolikk, sykdom, genuin angst for å miste det kjæreste jeg har, frustrasjon, krangler og endeløse diskusjoner – men det har også vært varme klemmer, store samtaler, mange smil, gledestårer, kos, lek og endeløs moro. Det har vært en tid for det første smil, den første latteren, første smaksprøve, første ord, første gang på egne bein, første skritt, første tann, første tannfelling, første lærte bokstav, første skrevne ord på egenhånd og første dag i barnehagen. Tenk, så heldig jeg er som har fått oppleve det. Det føles knapt virkelig – tenk at jeg er så heldig! Ord kan ikke beskrive det godt nok. Ingen ord i hele verden kan det, noensinne.

Selv om jeg ikke vil dele for mye av henne her, vil jeg likevel dele noe av det vakreste jeg noensinne har hørt i hele mitt liv. «Mamma? Jeg elsker deg så høyt at jeg ikke vet hva jeg skal si en gang!». Tårene spratt i øynene mine, hjertet svulmet. Det går nemlig ikke an å beskrive kjærligheten bedre enn det. 

Annonser

Tiden for selvransakelse

Kategori: Tanker og meninger | 1 kommentar » - Publiser fredag 24. august , 2018 kl. 17:04

Jeg har en greie for høsten. Ikke bare er det den eneste årstiden som faktisk holder det den lover, men for meg føles den som en ny start – hvert år. Nyttårsforsetter gir meg ingenting, men det å starte høsten med blanke ark og et åpent sinn..? Det finnes lite som kan måle seg med den følelsen. I år er det selvfølgelig intet unntak. Når jeg ser tilbake på hvordan livet mitt har forandret seg så drastisk på bare dette ene, lille året kan jeg ikke annet enn å bli en blanding av euforisk og overveldet. Mest det første.

Noe av det jeg liker aller best med denne følelsen av å starte på ny, er å se på hvordan jeg kan utvikle meg som person og forhåpentligvis bli et bedre menneske. Det å gjøre seg klar over sine «feil og mangler» og å være villig til å endre på det man ikke vil ha med seg videre er så motiverende. I fjor for eksempel, satte jeg meg et mål om å alltid jobbe beinhardt – uansett hva det skulle gjelde. På den tiden sjonglerte jeg privatistutdannelse (ta tre års videregående skolegang på ett år), fulltidsjobb, personlige vanskeligheter og rollen som alenemor. I år har jeg fått en ny jobb som jeg virkelig elsker, tar to fagskoleutdannelser på en og samme tid, nyter fortsatt tittelen «alenemamma» og har trappet opp trening av hund på et mer omfattende nivå enn tidligere. Om jeg blir sliten? Ja, noen ganger. Om jeg elsker det? JA! Jeg ville ikke ha byttet bort dette livet mot noe annet i hele verden.

Tidligere har jeg hatt en rekke «høstforsett» med tanker om endringer jeg skal gjøre meg. De tidligere årene har jeg hatt planer som å bli et bedre menneske, bli mer aktiv, utvikle meg og ikke minst satse på nye utfordringer. I år blir det annerledes. For første gang i mitt liv (!) føler jeg på det å ikke ville endre noe som helst med livet mitt. Jeg kommer aldri til å slutte å strebe etter å bli den beste utgaven av meg selv, men bortsett fra det vil mitt viktigste mål være å fortsette på den samme stien som jeg rusler på nå. Jeg skal være den beste mammaen jeg kan være for datteren min, jeg skal fortsette å gjøre alt for å nyte de timene, minuttene og iblant dagene jeg har for meg selv, jeg skal fortsette prosjekt-prioritere-vennene-mine som jeg så smått har begynt med allerede (og ja, det er trist at det faktisk må stå som et eget punkt, men slik blir livet noen ganger), jeg skal jobbe like hardt som det jeg har gjort de siste par månedene og jeg skal gjøre en like god innsats på skolefronten som jeg har gjort til nå. Det å føle at å fortsette med det samme som jeg har bygget meg opp til å gjøre den siste tiden er ufattelig deilig. Jeg har endelig landet, og det kunne ikke ha føltes bedre.

Kjære høst – du er så inderlig velkommen! Bare tanken på rufsete vær, strikkede gensere og regn plaskende mot vinduet om kvelden får det til å krible i hele kroppen… Som jeg elsker denne årstiden!

Latest snapchats

Kategori: Hverdag | 0 kommentarer » - Publiser tirsdag 14. august , 2018 kl. 10:23

Goooood morgen!

Dagen har riktignok vært i gang en god stund her allerede, men med denne trøttheten tror jeg den skal få vare enda en et par timer ;-) Før jobb har jeg store planer om å lese litt – både til studiene og litt i serien Sønnavind. Jeg blir seriøst aldri lei av den bokserien, jeg kommer til å få halvt kjærlighetssorg når den omsider tar slutt.. La oss ikke tenke på det. Bortsett fra klesvask (seriøst, er det overhodet mulig å noensinne ha tomme skittentøyskurver?) er det kun støvsuging og gulvvask på husarbeidfronten i dag; for en følelse! Med andre ord, timene før jobb skal brukes på kos, avslapping, en tur med Felix og litt trening før jeg setter snuten mot jobb senere. Aaahhh, days like this.

Ettersom jeg overhodet ikke er i bloggmodus og ikke husker hvordan det var å knipse bilder av alt hele tiden, deler jeg i stedet noen «latest snapchats» med dere. Jeg deler for det meste jobb-relaterte greier der inne, men av og til dukker det altså opp litt forskjellig i tillegg. Følg meg gjerne: Lizbethosnes.

Okei, nå gjenstår det å pløye meg gjennom siste rest av to-do-listen før jobb: vaske gulv, støvsuge, sluke den siste episoden av Keeping up with the Kardashians (ikke spør…), lese litt og halvsove på sofaen. Busy bee, det er virkelig et slitsomt liv ;-)

Den kvelende mammasamvittigheten

Kategori: Mammalivet, Tanker og meninger | 2 kommentarer » - Publiser søndag 5. august , 2018 kl. 22:52

Meg i september 2013: Jeg lurer på hva det er som har skjedd med meg. Jeg har konstant dårlig samvittighet. Som oftest vet jeg ikke hvorfor, en gang! 
Mamma: Du har blitt mamma, lille venn. Det kommer ikke til å gå over, men du blir vant med det og lærer deg å skyve tankene unna. 

Det begynte allerede da Sienna var nyfødt. Jeg var selv ganske syk og ute av stand til å gå – det ville på ingen måte være forsvarlig av meg å bytte bleier på egenhånd, men likevel var det som om en sortkledd, miniversjon av meg selv satt på skulderen min og fortalte meg at jeg var verdens verste mamma fordi jeg ikke en gang kunne bytte bleier på mitt eget barn. Min første trilletur til butikken etter å ha blitt mamma endte også nokså «dramatisk»; midt i ammetåken (vel, midt i frykten for at den lille skatten i vognen skulle våkne for å kreve mat av mammaen sin som der og da slet mer med amming enn det jeg noensinne trodde var mulig) plasserte jeg en firepakning med Pepsi Max under vognen idet jeg saumfarte butikken for alt annet jeg trengte (og ikke trengte). Det endte selvfølgelig som det måtte gå; jeg glemte at jeg hadde lagt brusen under vognen og betalte alt det andre. Jeg rakk bare så vidt å komme meg ut døren før jeg innså at vognen var litt tyngre enn det en nyfødt baby, tre sjokoladeplater og en middag fra Fjordland skulle tilsi, så jeg styrtet tilbake for å betale for den «stjålne» brusen. Jeg kunne ha begynt å le. Det gjorde i alle fall den meget forståelsesfulle damen i kassa. Men jeg? Nei, jeg begynte å gråte. Ikke fordi jeg var flau – men fordi jeg var verdens verste mamma. Tenk at babyen min ble født inn i en verden med en grusom tyv som mor! Vel, denne lille hendelsen var en ganske tåpelig grunn til å bli angrepet av den kvelende mammasamvittigheten, men slik er det jo alltid. Det er jo ingen grunn til at vi skal føle oss som verdens verste mødre som overhodet ikke fortjener de fantastiske barna vi har satt til verden – men så er det jo nøyaktig slik vi føler det hakket for ofte likevel. Det er i alle fall slik jeg har det fra tid til annen, sannsynligvis oftere enn det jeg har godt av.

Som nå, for eksempel. Jeg jobber, og jeg jobber mye. Jeg vet at jeg gjør det for henne og hennes fremtid, men det stikker i meg likevel. Det å være helt alene om økonomi og vår økonomiske fremtid, særlig med tanke på at det er nettopp hennes fremtid, er rett og slett skummelt. Det er så viktig for meg å sikre henne på best mulig måte – derfor blir det automatisk også viktig for meg å jobbe, samtidig som jeg sikrer meg flere utdannelser og dermed flere bein å stå på. Jeg har plantet føttene mine innenfor flere ulike arbeid, samt utdannelser jeg både nå og senere har god nytte av. Litt fordi jeg som person trenger å utfordre meg selv, men mest fordi jeg vet hvor viktig det er for hennes fremtid. Jeg vet jo at vi klarer oss og jeg vet at jeg gjør det eneste riktige for henne, men den gnagende samvittigheten dukker opp like ofte som jeg må gi avkall på kosekvelder til fordel for jobb på meg og barnevakt for henne, eller de gangene jeg tenker over alt jeg ikke har råd til å gi henne.

Jeg vet at jeg er heldig som eier min egen leilighet, har en trygg og romslig bil, spiser godt og sunt hver eneste dag og ikke trenger å bekymre meg stort for det hverdagslige med tanke på økonomien. Jeg vet jo det. Likevel er det som om jeg føler at jeg må gi så mye mer. Større hus. Finere bil. Det er jo helt idiotisk, er det ikke? Det er ikke en gang alle på min alder som eier sitt eget hjem. Hei, ikke alle har sertifikatet til bil en gang! Jeg tror helt oppriktig at denne samvittigheten ville ha plaget meg uansett hvilken økonomi jeg hadde, og uansett hvor mye tid jeg hadde til alt vi ønsker å finne på. For det aller meste klarer jeg å tenke rasjonelt; jeg vet at jeg har gitt Sienna et godt liv hittil og at jeg ved å ta de valgene jeg tar, også sikrer hennes fremtid. Jeg vet at de fleste måtte ha stått over sommerferiereisen i år dersom de, i likhet med meg, måtte ut med det dobbelte av deres månedsinntekt til nødvendig renovering av huset. Jeg vet også at de aller fleste trenger barnevakt fra tid til annen, og at det ikke finnes annet enn positivt ved det at Sienna får så gode relasjoner til verdens beste familie – og at hun virkelig ikke kunne hatt det bedre der hun er, når jeg likevel må jobbe. Hun har det bra og jeg har det bra, likevel vil ikke de vonde følelsene gi slipp for godt. I følge mammaen min, gjør de heller aldri det. Man lærer seg bare å leve med det.

For min del har det vært viktig å tenke på tre positive ting for å veie opp for hver eneste kritiske tanke som måtte dukke opp. Som nå i sommerferien, for eksempel. Jeg er en grusom mamma som ikke har mulighet til å ta med meg Sienna bort på sommerferie i år. Javel, men: 1. Jeg fikk råd til å ordne veggen på huset som når som helst truet med å gi lekkasjer inn til leilighetene over som igjen ville gitt vannskader i taket mitt og pusse opp hele huset utvendig – og det uten å gå i en ordentlig Luksusfelle fordi jeg absolutt skulle booke fly og hotell i tillegg. 2. Vi storkoser oss jo uansett! Denne sommerferien har vært stappfull av så fantastiske dager at det kribler i magen bare av tanken – det har, etter min mening, vært en uendelig mye flottere ferie enn det å tilbringe timevis i fly, etterfulgt av en varme som knapt kan måle seg med den vi har hatt her hjemme. Og det uten å måtte stresse med hundevakt, til og med. 3. Jeg lærer datteren min indirekte at penger ikke vokser på trær og at vi ikke alltid kan få alt vi ønsker oss. Etter min mening er dette helt oppriktig en viktig lærdom uansett livssituasjon. Jeg håper og tror at jeg uansett hvor rik jeg nå enn måtte bli i fremtiden (viktig å sikte høyt, ikke sant?), evner å lære Sienna verdien av penger og disponering av disse.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, det har bare føltes så riktig å lette litt på sløret og vise ekte følelser blant bilder av late dager ved vannet, en kropp som ser ut som min egen igjen og barn og hund i lykkelige omgivelser. Det er ikke bare enkelt, det er heller ikke meningen at det skal være det. Dersom du kan kjenne deg igjen i dette innlegget og selv sitter med mammasamvittigheten; vit at du er en god mamma. Vi gjør bare så godt vi kan, og på et eller annet vis er det nok – med og uten ferie, hvitt hus med stakittgjerde og en bil man faktisk har et ønske om å holde plettfri. Vi er god nok. Husk det.

10 ting du ikke visste om meg

Kategori: Tanker og meninger | 0 kommentarer » - Publiser onsdag 18. juli , 2018 kl. 01:10

1. Dersom jeg er den som sier «glad i deg» først og den andre sier «glad i deg også», svarer jeg alltid «tusen takk», haha. Det samme gjør foreldrene mine. Hvem av oss som begynte med det er jeg litt usikker på, men jeg tror det var meg. Noen syns det er sært, men jeg syns det er søtt.

2. Når noen har en sterk formening om hva jeg burde gjøre, er jeg som oftest altfor fristet til å velge det stikk motsatte – nesten uansett hva det skulle gjelde.

3. Om jeg skulle ha valgt å identifisere meg selv med en religion, måtte det ha blitt hinduismen. Karma og Kardemommeby-loven (okei, nesten, da) i fin balanse, blir det egentlig bedre?

4. Jeg elsker å ha levende lys rundt meg, men tørr aldri å tenne dem.

5. Jeg har peis i leiligheten min, men har aldri turt å fyre i den i løpet av de godt over fem årene jeg har bodd her. Det understreker vel egentlig bare punkt nummer fire her.

6. Til tross for at jeg duger til fint lite «handywoman»-greier, er jeg innmari selvstendig og takler ikke den minste følelse av å ikke være nettopp det.


7. Jeg må ha en spesiell følelse i kroppen for å kunne skrive. Den er umulig å beskrive, den bare.. Er der. Du vet den følelsen du får som minner deg på en tid for lenge siden? Slik er det med den følelsen. Skrive-følelsen min. Den har bodd i meg helt fra jeg var liten og jeg krysser alt jeg har for at den aldri vil forlate meg.

8. Noe av det beste jeg vet i hele verden er å lukte på tøymykner. Åååhh, dersom det ikke var for at jeg aller helst burde rekke flere ting enn en tur til butikken i løpet av en dag (og det faktum at et opphold på psykiatrisk avdeling ikke frister noe særlig) kunne jeg ha brukt timevis bare på å lukte på alle tøymykner-merker som finnes i butikken. Igjen og igjen og igjen. Denne lille greia har smittet over på Sienna også, så da står vi der, da. Lukter på tøykmykner og holder en hel samtale om de forskjellige luktene. Jaja..

9. Jeg klarer ikke å spare penger bare for å spare. Jeg må ha et konkret mål, ellers er det helt umulig. Akkurat nå er målet mitt å kjøpe nytt kjøkken, samt betale ned billånet mitt så raskt som mulig. Så lenge jeg vet hva pengene skal gå til, er det helt greit. Om ikke, ser jeg helt at det meste forsvinner ut igjen. Det gjelder selvfølgelig ikke Siennas sparekonto, men mine egne.

10. Noen av de menneskene som betyr aller mest for meg i hele verden, er personer jeg så å si ikke har kontakt med i dag. Det gjør egentlig vondt, men det å vite at jeg har noen som alltid kommer til å bety så vanvittig mye for meg er likevel ganske fin.

Disse foreldretypene irriterer meg

Kategori: Tanker og meninger | 0 kommentarer » - Publiser lørdag 14. juli , 2018 kl. 17:10

Nå er jeg ikke den som lar meg lettest irritere, men det finnes altså noen – og da under kategorien «foreldre» – som rett og slett kan irritere vettet av meg..

1.  De som bruker Facebook, forum og Internett generelt for diagnostisering 
Trenger jeg egentlig å utdype denne? Ut ifra hvor ofte jeg er vitne til nettopp dette; ja, så absolutt. Jeg har sett foreldre beskrive de mest grusomme og potensielt livstruende (!) symptomer på Facebook-grupper og lignende. Jeg blir kvalm! Jeg er ikke den som roper høyest om å få barnevernet inn i bildet hos enhver på kanten-situasjon heller, men slike tilfeller bør det virkelig meldes ifra om. Mitt tips: Ring lege eller legevakt dersom du er usikker. Selv ikke spesialister kan sette diagnose over nettet. Da kan ikke vi som ikke har bedre å gjøre enn å tråle mammagrupper på Facebook gjøre det, heller.

2. De som lirer ut av seg at «vi klarte oss jo før i tiden» 
Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen; de foreldrene som ikke evner å sikre barn godt nok (!!!) i bil eller som ikke følger anbefalingene om eksempelvis ryggleie ved søvn, er nok til å få meg til å se rødt. Ja, vi klarte oss jo før i tiden – de av oss som fremdeles lever, altså. Er dere klar over hvor drastisk tilfeller av krybbedød og død som følge av bilkrasj har sunket de siste årene? Det er knapt til å tro. Følg anbefalingene. Tenk sikkerhet. Prioritere barnet ditt.

3. Apropos sikring i bil.. De som påstår at bilsyke er verre enn barnedød 
OK, denne er satt på spissen. Som emetofobiker forstår jeg godt at det ikke er spesielt kult med oppkast i bilen – men, det hadde vært langt verre å bære mitt eget barn i en kiste. Jeg er klar over at det er grusomt å få denne setningen slengt i trynet for de som velger å ikke sikre barna godt nok i bilen eller å snu dem fremover lenge før det anbefalingene (og i enkelte tilfeller også regelverket) tilsier, men det er så enormt viktig med riktig kunnskap her. Det kan ikke bli sagt nok. Utvilsomt en av mine hjertesaker når det kommer til barn og sikkerhet.

4. Perfeksjonistene
Disse irriterer meg ikke i den forstand, men det gjør meg trist. Jeg har vært akkurat der de er. Du vet, der alt skal være perfekt. Ammingen skal gå som smurt, rutinene skal aldri brytes, man skal aldri si høyt – eller i det hele tatt tenke – at det til tider er slitsomt å ha barn. Alt skal være perfekt, hele tiden. Det er jo så trist! Selvfølgelig skal det være lov å være sliten, selvfølgelig er du ingen dårlig forelder dersom du ikke klarte å holde deg til det «nei»et du serverte i butikken. Jeg er helt sikker på at du blir en enda bedre mamma av å tillate deg å ikke være det til enhver tid.

5. De som alltid klager over foreldrerollen
For å ha med dette punktet, måtte jeg nevne det forrige – selv om det er mer trist og ikke irriterende. Det er derimot denne typen foreldre; de som alltid klager over foreldrerollen. De som foran barna forteller dem om hvor slitsomme de er og hvor mye flinkere andres barn er. De som rett og slett klager over det faktum at de er foreldre… Det finnes ikke ord sterke nok til å beskrive min irritasjon og frustrasjon godt nok.

Vi er alle forskjellige – og godt er det ;-)

Bare fordi jeg må skrive

Kategori: Hverdag | 0 kommentarer » - Publiser onsdag 4. juli , 2018 kl. 21:59

Okei, jeg kan faktisk ikke huske sist jeg var så trøtt som det jeg er akkurat nå. Er virkelig ikke klokken mer enn ti om kvelden?! Det føles ut som om jeg har vært våken i to døgn på rappen, til tross for at jeg fikk nesten seks timer søvn i natt. Hele uken har vært stappfull med jobb, og selv om det er innmari gøy og spennende sier det seg selv at det tar på å sette seg inn i et helt nytt system, gå tilbake til det jeg allerede har rukket å bli litt vant med (men som jeg må «kjøres inn på» på nytt fordi jeg har rukket å bli 1% vant med det nye systemet) for så å gå tilbake til det helt ukjente igjen. Haha, innviklet. I dag startet jeg dagen med handling av bursdagsgave til en av Siennas venninner, samt bryn- og neglepleie. Det trengs i en hektisk hverdag, jeg merker hvor mye slike små ting har å si for meg.. Hvor heldig er ikke alle vi som klarer å få en oppriktig lykkefølelse av slike små, overfladiske ting?

Etter litt selvpleie bar det avgårde til Enklere Liv for kveldsvakt der, før jeg endelig kunne plassere rumpa i sofaen med laptopen på fanget. For skrive, det må man. Selv om det bare blir hverdagslig babling om alt og ingenting. I morgen skal jeg jobbe dobbelt dag; først tidligvakt på Enklere Liv, før jeg skal spasere i rundt femti meter for seinvakt på Stormberg. Fredag blir luksus; da er det bare en kort kveldsvakt på Stormberg før jeg skal på mellom- og seinvakt på lørdagen. Og så er det helg – helt fra søndag til tirsdag. Det blir luksus etter en uke som denne, kjenner jeg. Innimellom alt dette må jeg se å få levert en oppgave til til skolen. Jeg fikk tilbake resultatet på den forrige innleveringen min for et par dager siden, og kan hoppe i taket for enda en B. Jeg merker at jeg er engasjert i fagene når jeg faktisk kjenner meg litt skuffet over at bokstaven som lyste mot meg ikke var en A… Det skal ikke være lovlig å bli skuffet over en B, altså. Særlig ikke når livet ellers er over gjennomsnittet hektisk. For ja, om bare to bitte, bitte, bittesmå uker er det fødsel på gang! Riktignok ikke en som krever revning fra A til Å (forhåpentligvis) – men utgivelse av barneboken min!! Det føles nesten litt som å glede seg til en fødsel. Nesten. En litteraturfødsel, kan man vel kalle det.

Trøtt og sliten, men lykkelig! Når det kommer til boken (som jeg helt ærlig kommer til å gnåle om i lange tider) har jeg en god del å gjøre med markedsføring, presse og det hele – men det blir bare gøy. Jeg er jo så vant med det, riktignok fra den andre siden av slike saker, så det skal nok bare bli morsomt. Ikke at jeg helt kan begripe hvordan jeg skal få presset frem tid til alt, men det finner jeg nok ut av. Jeg er så heldig som har så mange rundt meg som stiller opp med verdens største selvfølge og et stort smil rundt munnen – aldri i livet om jeg kan få takket disse menneskene nok for å ha stilt opp så voldsomt den siste tiden. Særlig foreldrene mine. Åh, nei, jeg er verdens heldigste. Det er det virkelig ingen tvil om.

Til tross for alle planene mine om å vaske gulv, støvsuge, brette klær og skifte på sengen er det like greit å være ærlig mot både meg selv og dere; det skjer ikke. Det er virkelig ikke lenge igjen til jeg skal stupe rett til sengs, det kjenner jeg med hver millimeter av både kropp og hjerne. Hurra for viljestyrke, og god natt!

Ny jobb – jeg har endelig landet

Kategori: Hverdag | 5 kommentarer » - Publiser mandag 2. juli , 2018 kl. 19:45

Jeg er så glad, lettet, takknemlig, lykkelig og egentlig alt positivt på én gang! Jeg har fått fast jobb! For en alenemor betyr det innmari mye. Ikke bare vil det bety bedre rutiner og mer struktur for min del, men det gir også forutsigbarhet og økonomisk sikkerhet. Det har vært en overgang å gå ifra å nesten kun ha arbeidet hjemme fra min egen stue og til å arbeide ute i butikk, men jeg kjenner hvor riktig – og viktig – det er for meg hver eneste dag. Nå er jeg fast ansatt hos Stormberg i Ålesund (Amfi Moa Øst) i tillegg til å, selvfølgelig, fortsatt stå som ivrig ekstrahjelp i butikken Enklere liv noen få meter unna den nye arbeidsplassen min. For en fantastisk dag dette er! Det å få jobbe i to så flotte butikker hvor jeg virkelig koser meg med både salg og de knallgode produktene vi selger, passer meg så godt at det knapt finnes ord.

Jeg kommer selvfølgelig til å skrive like mye som jeg alltid har gjort, men fra nå av blir det kun fordi jeg har lyst og fordi hele kroppen min skriker at jeg må skrive. Det er igjen en hobby, slik det var for så mange år siden.. Ingenting er mer riktig enn det. Jobben i barnevernet beholder jeg også, så nå har jeg intet mindre enn tre jobber utenfor mitt eget hjem, i tillegg til at jeg fortsatt vil levere både artikler, bøker og blogginnlegg på hjemmebane. Jeg har endelig landet og det føles så innmari godt.

Det har hele veien vært viktig for meg å utelukkende jobbe med noe jeg elsker. Det at jeg nå gjør nettopp det, og det på flere ulike arenaer, er ikke annet enn den perfekte tilværelse for meg akkurat nå. Jeg kunne ikke ha vært mer lykkelig enn det jeg er nå!

Å få kunne bruke skrivelysten utelukkende til alt jeg føler for fremfor å måtte tenke på den økonomiske biten på det området er virkelig en deilig følelse. Ikke misforstå; jeg elsker jo journalistikken og det å skrive bokprosjekter er jo bare gøy, men det er noe eget med det at jeg faktisk ikke for å få alt til å gå rundt. I de arbeidene jeg har i butikkene nå får jeg brukt både mitt utadvente vesen, selgeren i meg og faktisk langt mer kreativitet og «job crafting» (noe jeg er innmari stor fan av – seriøst, prøv det uansett hvilket yrke du har og du vil aldri bli lei av jobben din), samtidig som jeg kan trekke meg tilbake med skrivingen på fritiden. Det er en drømmetilværelse. Intet mindre, altså.

Nå skal jeg bruke litt av den overdrevne energien jeg har fått fra dagens (altfor korte) arbeidsdag til å vaske leiligheten. En ny start, dere!

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Drevet av Lykke Media AS | PRO ISP - Webhotell & domene
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.