Bloggnorge.com // Lizbeth Osnes – Behind the scenes
Start blogg

Lizbeth Osnes – Behind the scenes

Velkommen til min blogg

Stikkord: dårlig samvittighet mamma

Tidsklemma er velkommen

Kategori: Tanker og meninger | 0 kommentarer » - Publiser tirsdag 17. juli , 2018 kl. 00:14

Som jeg har savnet det å være brutalt ærlig på bloggen, helt uten filter og uten å tenke over at andre kan ta seg nær av det jeg skriver. Det var jo slik det hele startet; behind the scenes. Det som en gang var bloggen til en ung jenter med fortvilte tanker og et forvirret sinn, er i dag denne bloggen – som til nå har vært mest en fasade. Ikke fordi jeg tror at jeg er alene om å tenke og føle det som jeg gjør – og heller ikke fordi jeg skammer meg over å være meg – men fordi jeg rett og slett har vært usikker på balansen i det hele. La oss innse det; livet mitt i dag er ikke til å sammenligne med det livet jeg den gang hadde. De «utfordringene» jeg har i dag er bagateller jeg den gang ikke ville ha tenkt over overhodet eksisterte på den tiden. Likevel føler jeg endelig for å åpne meg, for å nok en gang la bloggens slagord være det det alltid har vært; behind the scenes. Bak masken. Bak alt som kan kalles en fasade.

I dag lever jeg selve definisjonen av drømmelivet, det er ikke en overdrivelse eller en maske jeg tar på. Det er den fulle og hele sannheten. Det betyr selvfølgelig ikke at jeg aldri møter hindringer langs veien eller at jeg aldri føler bitterhet eller frustrasjon. Når sant skal sies, skjer det ganske ofte. I en helt annen verden enn den jeg en gang var en del av, men likevel. Alt er selvfølgelig ikke en dans på roser til enhver tid, selv om jeg for alltid vil være takknemlig for alt jeg har fått og fått til.

La oss ta akkurat nå som et godt eksempel. Det føles ut som om jeg slites mellom barken og veden. På den ene siden vet jeg at så altfor mange av mine nære har vanskeligheter med å forstå mine prioriteringer om dagen, og kunne ønske at jeg fremfor å tenke på meg selv – valgte å tenke på dem. Det er jo det jeg alltid har gjort. Jeg har ikke en gang før de siste par månedene begynt å sette mobilen min på lydløs om natten, utilgjengelig for noen få timer i døgnet. Før det var jeg alltid på. Jeg kunne svare på meldinger mellom bleiebytting og amming, mellom påkledning av meg selv og påføring av sminke, i pauser på arbeid og for øvrig midt i arbeidstiden så lenge jeg jobbet hjemmefra. Om noen ville finne på noe, kunne jeg bare legge meg fire timer senere for å få tid til kafébesøk eller en rusletur i arbeidstiden. Jeg kan ikke det nå lenger. Verken kan eller vil.

At ansiktet knapt får møte sminkekosten og at huden skriker etter solarium får bare være; det er i det minste jeg som velger at tiden prioriteres annerledes ;-)

Det er ikke nå som jeg sjonglerer tre arbeidsplasser utenfor mitt eget hjem med det to fagskoleutdannelser på en og samme tid, skrivingen, dyrene, husholdningen og ikke minst den viktigste rollen av alle, mammarollen, at jeg står i fare for å bli utbrent. I faresonen var jeg den gangen jeg ikke gjorde noen av de tingene andre ser på som krevende i dag. Den gangen jeg tenkte på alle andre foran meg selv, den gangen jeg til enhver tid forsøkte å være flinkest mulig på alle plan. Den gangen jeg ikke så mine egne behov, men fulgte alle andres. Jeg fikk en viktig virkelighetssjekk for ganske så nøyaktig ett år siden. Jeg innså at det livet jeg levde, ikke ga meg nok. Joda, jeg hadde mye tid med verdens beste datter, tjente godt og gjorde det alle andre forventet av meg. Jeg sov lite, men det fikk ikke hjelpe. Det gikk fint, det. En liten stund. Helt til jeg innså at jeg måtte ta tak.

Det begynte forsiktig med at jeg unte meg selv små, materialistiske gleder fremfor timer online for venner på andre siden av landet. Deretter lot jeg skolegang og flere rutiner ta en større del av livet mitt enn det friheten gjorde. Med det kom flere timer søvn, og mindre tid til alle andre. Det siste året har jeg prøvd – og jeg har feilet. Jeg har forsøkt på nytt, og lyktes. Jeg lærte raskt at jeg trengte å skape en ny tilværelse for både meg selv og datteren min. En hverdag for mobiltelefonen var til for å svare på viktige telefonsamtaler så lenge min datter er våken, og en hverdag for «fritid» betyr skriving, skolearbeid, planlegging og en film fra tid til annen. En hverdag hvor jeg ikke lenger står på tå for alle andre enn for meg selv og min datter. En hverdag hvor det å være sosial betyr kvalitetstid, og ikke påtvungen plikt.

At mine valg overhodet kan tenkes å provosere de som står meg nære, er like utenkelig som det er virkelig. Det rare er at det er nettopp det det er; virkelig. Såre stikk som gjør langt mer vondt i hjertet enn det noensinne kan kalles konstruktivt blir servert, og, om jeg ikke allerede hadde lært meg å kjenne igjen gåsa på gangen, samvittigheten kvelende. Det er aldri godt å føle at man ikke strekker til for andre – men det er selvopplevd verre å vite at man ikke strekker til for sitt eget liv. Om jeg må velge mellom å gjøre det som er riktig for meg og min datter eller å gjøre det andre forventer av meg, er valget så enkelt at det ikke en gang er et valg. Jeg gjør så godt jeg kan – men jeg gjør det for meg selv og for Sienna. Ingen andre. Om jeg har blitt selvsentrert og egoistisk i løpet av de siste månedene? Ja, sannsynligvis. Men jeg har også blitt reflektert og selvbevisst. Det er det ingenting som kan måles med – heller ikke det å ha all tid i verden i en ustrukturert hverdag med mobilen på til alle døgnets tider, lite søvn og en utslitt kropp.

Så ja, det jeg tror hele innlegget egentlig dreier seg om må være tidsklemma. Du vet, den du ikke vet noe som helst om før du brått står der med den samme hverdagen som «alle andre» – etter å ha vært bortskjemt på full frihet og null rutiner i årevis. Tidsklemma, ja. Den så jeg ikke komme da jeg først valgte ut bloggens slagord, det er i alle fall sikkert ;-)

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Laget av Hjemmesideleverandøren
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørsmål rettes til post[att]lykkemedia.[dått]no.