Jeg har en greie for høsten. Ikke bare er det den eneste årstiden som faktisk holder det den lover, men for meg føles den som en ny start – hvert år. Nyttårsforsetter gir meg ingenting, men det å starte høsten med blanke ark og et åpent sinn..? Det finnes lite som kan måle seg med den følelsen. I år er det selvfølgelig intet unntak. Når jeg ser tilbake på hvordan livet mitt har forandret seg så drastisk på bare dette ene, lille året kan jeg ikke annet enn å bli en blanding av euforisk og overveldet. Mest det første.

Noe av det jeg liker aller best med denne følelsen av å starte på ny, er å se på hvordan jeg kan utvikle meg som person og forhåpentligvis bli et bedre menneske. Det å gjøre seg klar over sine «feil og mangler» og å være villig til å endre på det man ikke vil ha med seg videre er så motiverende. I fjor for eksempel, satte jeg meg et mål om å alltid jobbe beinhardt – uansett hva det skulle gjelde. På den tiden sjonglerte jeg privatistutdannelse (ta tre års videregående skolegang på ett år), fulltidsjobb, personlige vanskeligheter og rollen som alenemor. I år har jeg fått en ny jobb som jeg virkelig elsker, tar to fagskoleutdannelser på en og samme tid, nyter fortsatt tittelen «alenemamma» og har trappet opp trening av hund på et mer omfattende nivå enn tidligere. Om jeg blir sliten? Ja, noen ganger. Om jeg elsker det? JA! Jeg ville ikke ha byttet bort dette livet mot noe annet i hele verden.

Tidligere har jeg hatt en rekke «høstforsett» med tanker om endringer jeg skal gjøre meg. De tidligere årene har jeg hatt planer som å bli et bedre menneske, bli mer aktiv, utvikle meg og ikke minst satse på nye utfordringer. I år blir det annerledes. For første gang i mitt liv (!) føler jeg på det å ikke ville endre noe som helst med livet mitt. Jeg kommer aldri til å slutte å strebe etter å bli den beste utgaven av meg selv, men bortsett fra det vil mitt viktigste mål være å fortsette på den samme stien som jeg rusler på nå. Jeg skal være den beste mammaen jeg kan være for datteren min, jeg skal fortsette å gjøre alt for å nyte de timene, minuttene og iblant dagene jeg har for meg selv, jeg skal fortsette prosjekt-prioritere-vennene-mine som jeg så smått har begynt med allerede (og ja, det er trist at det faktisk må stå som et eget punkt, men slik blir livet noen ganger), jeg skal jobbe like hardt som det jeg har gjort de siste par månedene og jeg skal gjøre en like god innsats på skolefronten som jeg har gjort til nå. Det å føle at å fortsette med det samme som jeg har bygget meg opp til å gjøre den siste tiden er ufattelig deilig. Jeg har endelig landet, og det kunne ikke ha føltes bedre.

Kjære høst – du er så inderlig velkommen! Bare tanken på rufsete vær, strikkede gensere og regn plaskende mot vinduet om kvelden får det til å krible i hele kroppen… Som jeg elsker denne årstiden!

Nå var det fantastisk deilig å sette seg i sofaen, altså! Jeg dro avgårde i ett-tiden i dag for å rekke jobb til to, og først for en times tid siden entret jeg endelig dørene her hjemme. For så å bli møtt av Felix som hadde klart å ødelegge bur nummer to, et kobbel og enda mer av baderomsdøren… Den fyren der er ikke riktig klok, det skal være sikkert og visst. I løpet av neste uke skal jeg hente hjem enda et bur som skal boltes der det boltes kan, og plasseres på boden som igjen skal få en lås på utsiden. Da må Houdini selv klare å bli værende. Hovedproblemet vårt er nemlig at dersom han går løst i hele leiligheten låser han opp ytterdøren, åpner den, går ut og lukker den igjen etter seg.. Jeg venter bare på en anmeldelse fra postmannen i området, Felix løp nemlig etter ham for en stund siden – og han fikk ikke levert posten sin i det hele tatt den dagen.. Ups.

Meg i øyeblikket; kjempesliten og med tepper og puter rundt meg. Slik har jeg planer om å sitte helt til det blir innafor å legge seg, haha! Neida, jeg må få i meg noen rundstykker og legge på nytt sengetøy på sengen først, men etter det skal jeg sove. I dag har jeg altså stått i butikken Enklere Liv på Moa i seks og en halv time, med passelig lang reisevei både før og etter. Og du? Jeg elsker det! Det er så ufattelig gøy å jobbe i butikk. Tenk at jeg var livredd for akkurat det for bare noen få år siden.. Det føles så fjernt. Som om det ikke var meg i det hele tatt, samtidig som «arrene» av mange års sykdom fremdeles er tydelige. Herlighet, så heldig jeg er. Det er nesten uvirkelig.

Jeg håper at dere har hatt en riktig fin dag, og at flere av dere har hatt like fantastisk sommervær som det vi har hatt i dag!