Bloggnorge.com // Lizbeth Osnes – Behind the scenes
Start blogg

Lizbeth Osnes – Behind the scenes

Velkommen til min blogg

Stikkord: alenemamma

Drømmemannen: Alenemor-style

Kategori: Tanker og meninger | 0 kommentarer » - Publiser tirsdag 18. september , 2018 kl. 02:34

Haha, jeg digger slike innlegg! Både det å skrive dem, men også å lese det. Sist gang endte jeg tross alt opp med alt annet enn det jeg den gang egentlig hadde sett for meg, så det kan være gøy å se hvor dette bærer – enda noen år senere, og med enda litt mer erfaring ;-)

Humor og spontanitet
Herlighet, humor er så viktig. Jeg tar meg selv ekstremt lite selvhøytidelig og elsker å ha det gøy! Spontanitet og rare påfunn beskriver meg utrolig godt, både når jeg er alene og sammen med Sienna. Noe av det beste jeg vet er å spørre Sienna hva vi skal finne på, for så å bare kjøre på med hva enn hun kommer på der og da. Eller motsatt; «kan ikke du si hva vi skal gjøre i dag, da? Det blir alltid noe rart», haha. Jeg digger det. Min fremtidige må utvilsomt være klar for mye rart, og ikke minst ha et åpent sinn hva påfunn gjelder. Jeg trives for all del godt i sofakroken altså, men ikke syv dager i uken. That’s for sure.

Innstillingen til barn 
Jeg tror egentlig ikke at så veldig mange går inn for det å finne en kjæreste med barn fra før; det er sånt som kommer av seg selv, helt naturlig, når tiden er inne for det. Jeg er ikke så redd for å møte noen uten erfaring med barn – om han så har jobbet i barnehage i årevis eller selv har fjorten av dem, kjenner han ikke min datter uansett. Det blir like fremmed og skummelt for ham likevel, så den biten stresser jeg lite med. Men; innstillingen må være på plass. Jeg kommer overhodet ikke til å godta at Sienna blir sett på som «en del av pakken» – hun skal være en viktig bonus. Til å begynne med blir han jo bare «kjent» med henne gjennom meg og ikke minst lærer seg å kjenne hvordan livet mitt egentlig er gjennom det jeg forteller i løpet av dagen, men det i seg selv bør være et pluss. Om personen selv ønsker barn eller ikke er mindre viktig for meg; jeg har innsett at det eneste som kan få meg til å ønske et barn til, er om min fremtidige partner ønsker det inderlig høyt og ikke minst er villig til å gå med på alle mine «krav» for at det skal kunne skje. Kun da vil det være aktuelt. Uansett; barnet mitt er den aller største delen av meg, det vil hun for alltid være, så innstillingen og ikke minst åpenheten her er viktig. Jeg forstår at det kan være en vanskelig situasjon å befinne seg i, men det skal vi være verdt. Begge to.

Og kanskje det viktigste punktet; godkjent av han her. Sjefen sjøl, bestevenn eller «lillebror» som jeg er så heldig at jeg får kalle ham. Hans mening er alt. Seriøst. Og med dette bildet må jeg også nevne at min fremtidige må ha en greie for blondiner; han må nemlig stoppe meg i det sekundet jeg vurderer å farge håret mitt mørkere. Nei, nei, nei og atter nei. 

De samme verdiene 
Det er ingen tvil om at det er viktig for meg at den jeg ender opp med deler mange av de samme verdiene som meg selv. Jeg gir blaffen i både lønnsslipp og hvilken stilling eller utdannelse han har, så lenge han gjør noe han på en eller annen måte brenner for, eller ser verdien i å gjøre. For meg er det fullstendig uaktuelt å overhodet vurdere noen uten en plan for fremtiden – det ville ha krasjet fullstendig med mine verdier og mitt syn på livet. Jeg er en planlegger på det viset, det må også en fremtidig kjæreste være. Ellers er det ingen poeng i å satse i det hele tatt.

Det ytre 
«Du har én type gutter du alltid faller for du!» sa bestevenninnen min for litt siden. Og ja; så sant. Det er faktisk ingen unntak heller, haha. Jeg mener; passelig veltrent, høyere enn meg, fysisk sterkere enn meg (det skal mer til enn man skulle tro), tatoveringer (helst flere enn meg – men det kan man jo alltids jobbe med.. Det skal imidlertid godt gjøres) og ja.. En utstråling. Jeg kan ikke helt forklare det, men det ligger ekstremt mye i den utstrålingen. Selvtillit der det trengs, og mer ydmyke sider der det måtte passe. Jeg tror jeg er langt mer kresen enn det jeg burde være med tanke på alle andre krav som tross alt burde stå sterkere, men så er det nå en gang slik jeg er skrudd sammen likevel. Litt kresen må man få lov til å være når man tross alt har det like greit som singel.

Reise 
Virkelig. Reise. Det har blitt så viktig for meg! Ikke at jeg har fått gjort så mye av den slags; jeg har nok besøkt boden i leiligheten min oftere enn det jeg har reist til utlandet (og det sier sitt – dit inn går man bare ikke med mindre det står om liv eller død), men det vil absolutt settes på listen over topp-prioriteringer fremover. Minst én reise i året skal bli – den «tradisjonen» begynte allerede i år. Vel å merke før absolutt alt måtte gjøres i leiligheten på én gang og alle pengene dro den veien fremfor til flyplassen…

Og ja, apropos penger 
Som nevnt er hva en fremtidig kjæreste tjener fullstendig irrelevant for meg; jeg tjener mine egne penger og er selvstendig på alle tenkelige vis. Men; en viss økonomisk sans er viktig. Man skal for all del ikke ta livet, eller penger, for seriøst – det å kose seg er både gøy og viktig – men det skal være under grei kontroll. Aldri om jeg hadde orket en fremtid hvor penger var et usikkert tema og økonomi et skummelt minefelt. Delt økonomi? Ja, gjerne.

Og der bør jeg vel egentlig gi meg, før jeg mister enhver sjanse til et oppegående forhold frem i tid.. Jeg kunne ha skrevet enda lenger, men tipper at jeg fikk med det aller viktigste i denne listen ;-)

Annonser

Bursdagsfeiring og interiørsnakk

Kategori: Hverdag | 0 kommentarer » - Publiser mandag 10. september , 2018 kl. 00:19

Jeg vet ikke hvorfor det er slik, men så snart klokken har passert midnatt er skrivetrangen på sitt aller sterkeste. Hva jeg skal skrive om vet jeg riktignok ikke; det føles så rart og uvant å være tilbake på bloggen – samtidig som jeg ikke kan se hvordan jeg skal klare å la være. Skriveprosjektene mine går som det suser, i alle fall til en viss grad. Jeg har kommet meg lengre enn på lenge med flere av skribleriene mine, så sånn sett er jeg fornøyd med innsatsen. Jeg skulle bare ønske at jeg noensinne klarte å føle meg ferdig med noen av dem. Jeg har jo gjort det før – hvorfor ikke nå? Sannsynligvis fordi jeg har langt flere prosjekter enn «bare» skrivingen på gang akkurat nå. Eller fordi jeg rett og slett ikke er klar for å sende ballen videre og i andres avgjørende hender.. Eighter way står jeg på stedet hvil akkurat nå, men det er egentlig ganske behagelig, det også.

Med andre ord; blogging it is. I dag har vi hatt Siennas fjerde (!) og siste feiring av fødselsdagen hennes. Tenk at jeg har fått lov til å være mammaen hennes i hele fem år allerede.. Det er ganske utrolig, samtidig som jeg for ikke alt i verden klarer å se for meg hvordan «livet» mitt var før henne. Eksisterte jeg i det hele tatt? Jeg mener, jeg er jo skapt for å være mamma – ingenting annet. Det er en absurd tanke å gruble over at hun ikke alltid har vært her, det føles så fjernt og rart nå. Fy søren, så heldig jeg er. Det kan ikke bli sagt nok.

I skrivende øyeblikk har jeg akkurat satt meg ned for å slappe av litt før hodet skal treffe puten og tankene fly avsted mot en verden bestående av Elise, Johan, en hel skokk unger og drama inntullet i en nydelig fortelling. Jeg snakker selvfølgelig om Sønnavind, lydboken som har snurret på telefonen min i snart ett helt år nå. Det skal bli rart å bli ferdig med serien. Jeg håper for alt i verden av Frid Ingulstad aldri slutter å skrive. Hun har brått blitt en av mine favorittforfattere, selv om gjentakelsen av klisjeer irriterer meg fra tid til annen. I hvert fall; leiligheten er så godt som strøken, hunden er sliten, kroppen min skal snart kastes rundt i dusjen og verdens deiligste sengetøy er på plass. Kan det egentlig bli en bedre søndag enn denne? Neppe.

I morgen har jeg faktisk fri (!) fra jobb, så dagen skal brukes til alt jeg normalt sett utsetter til det aller lengste. Uteområdet skal skinne og gjøres klart til høst og vinter, og bilen skal få en sårt tiltrengt rengjøring. Jeg skal selvfølgelig jobbe litt med skriblerier (som vanlig); noen annonsekampanjer skal skrives og forhåpentligvis får jeg fortsatt litt med noen av manusene mine. Det er så irriterende når det stopper opp samtidig som motivasjonen er på topp. Det er en rar følelse. Det er vel slikt det blir blogg av, tenker jeg.

Nå føler jeg endelig at leiligheten blir mer og mer «min». Jeg vet at jeg har sagt det en stund nå, men det blir så bra. Endringene er mange men enkle, og flere skal det bli! Jeg har vurdert å feste kontaktplast på kjøkkeninnredningen min, men er usikker på hvordan det vil bli. Jeg har jo gjort det på badet, og hadde det ikke vært for at marmor-look’en gjør det vanskelig å se alle boblene i plasten, ville det ha sett enda mer grusomt ut enn det gjør akkurat nå. Så; litt skeptisk. Men vi får se – et eller annet må jeg gjøre, men å bytte ut hele greia har jeg verken tid eller råd til å prioritere akkurat nå. Ikke med min nye interiørstil, som ikke er for de minst kresne lenger.

Okei, nå hører jeg Liv Åkviks behagelige stemme kalle på meg, på tide å legge seg. Jeg håper dere har hatt en like nydelig helg som det jeg har hatt – det fortjener dere. Nyt morgendagen og husk å legge tilrette for en fantastisk uke!

Annonser

5 år

Kategori: Mammalivet | 0 kommentarer » - Publiser fredag 7. september , 2018 kl. 01:01

Jeg kunne ha både snakket og skrevet om min nydelige datter i evigheter. Om hvor god og snill hun er, hvor smart den lille jenta er og hvor mange fantastiske samtaler vi har i løpet av en dag. Jeg kunne ha delt gullkorn som ville fått alles hjerter til å smelte, og jeg kunne ha delt mye som ville ha vist at et barns sinn sannsynligvis er det klokeste av våre alles. Men, uansett hvor ubeskrivelig stolt jeg er over Sienna og alt hun er, ville det aldri blitt verdt å dele om henne i sosiale medier. I stedet vil jeg mer enn gjerne dele noen tanker og følelser rundt det at det ikke bare har vært hennes fødselsdag «i går» (ettersom klokken, i kjent stil, har passert midnatt), men også på en måte min egen. 06.09.2013 ble min mest dyrebare skatt født, og mitt eget liv kunne endelig starte. 

Ingenting i hele verden kunne ha lært meg mer, modnet meg mer eller satt ting i så stort perspektiv som det disse fem årene har gjort. Det å få lov til å bli mor er en gave større enn alt annet, bortsett fra det å få være nettopp hennes mamma. Fem år med latter, glede, frustrasjon, frykt, bekymringer, tanker, følelser, endringer.. Kjærlighet. Mest av alt kjærlighet. Jeg kan med hånden på hjertet si at det ikke har gått en eneste dag uten at jeg virkelig har tenkt over hvor ubegripelig heldig jeg er og hvor fantastisk det er å først og fremst bære den mest vidunderlige tittelen av dem alle; mamma.

Tenk at hun en gang har vært så bitte, bitteliten… Hjertet mitt♥

Det har vært våkne netter, barnegråt (og mammagråt), kolikk, sykdom, genuin angst for å miste det kjæreste jeg har, frustrasjon, krangler og endeløse diskusjoner – men det har også vært varme klemmer, store samtaler, mange smil, gledestårer, kos, lek og endeløs moro. Det har vært en tid for det første smil, den første latteren, første smaksprøve, første ord, første gang på egne bein, første skritt, første tann, første tannfelling, første lærte bokstav, første skrevne ord på egenhånd og første dag i barnehagen. Tenk, så heldig jeg er som har fått oppleve det. Det føles knapt virkelig – tenk at jeg er så heldig! Ord kan ikke beskrive det godt nok. Ingen ord i hele verden kan det, noensinne.

Selv om jeg ikke vil dele for mye av henne her, vil jeg likevel dele noe av det vakreste jeg noensinne har hørt i hele mitt liv. «Mamma? Jeg elsker deg så høyt at jeg ikke vet hva jeg skal si en gang!». Tårene spratt i øynene mine, hjertet svulmet. Det går nemlig ikke an å beskrive kjærligheten bedre enn det. 

Annonser

Tiden for selvransakelse

Kategori: Tanker og meninger | 1 kommentar » - Publiser fredag 24. august , 2018 kl. 17:04

Jeg har en greie for høsten. Ikke bare er det den eneste årstiden som faktisk holder det den lover, men for meg føles den som en ny start – hvert år. Nyttårsforsetter gir meg ingenting, men det å starte høsten med blanke ark og et åpent sinn..? Det finnes lite som kan måle seg med den følelsen. I år er det selvfølgelig intet unntak. Når jeg ser tilbake på hvordan livet mitt har forandret seg så drastisk på bare dette ene, lille året kan jeg ikke annet enn å bli en blanding av euforisk og overveldet. Mest det første.

Noe av det jeg liker aller best med denne følelsen av å starte på ny, er å se på hvordan jeg kan utvikle meg som person og forhåpentligvis bli et bedre menneske. Det å gjøre seg klar over sine «feil og mangler» og å være villig til å endre på det man ikke vil ha med seg videre er så motiverende. I fjor for eksempel, satte jeg meg et mål om å alltid jobbe beinhardt – uansett hva det skulle gjelde. På den tiden sjonglerte jeg privatistutdannelse (ta tre års videregående skolegang på ett år), fulltidsjobb, personlige vanskeligheter og rollen som alenemor. I år har jeg fått en ny jobb som jeg virkelig elsker, tar to fagskoleutdannelser på en og samme tid, nyter fortsatt tittelen «alenemamma» og har trappet opp trening av hund på et mer omfattende nivå enn tidligere. Om jeg blir sliten? Ja, noen ganger. Om jeg elsker det? JA! Jeg ville ikke ha byttet bort dette livet mot noe annet i hele verden.

Tidligere har jeg hatt en rekke «høstforsett» med tanker om endringer jeg skal gjøre meg. De tidligere årene har jeg hatt planer som å bli et bedre menneske, bli mer aktiv, utvikle meg og ikke minst satse på nye utfordringer. I år blir det annerledes. For første gang i mitt liv (!) føler jeg på det å ikke ville endre noe som helst med livet mitt. Jeg kommer aldri til å slutte å strebe etter å bli den beste utgaven av meg selv, men bortsett fra det vil mitt viktigste mål være å fortsette på den samme stien som jeg rusler på nå. Jeg skal være den beste mammaen jeg kan være for datteren min, jeg skal fortsette å gjøre alt for å nyte de timene, minuttene og iblant dagene jeg har for meg selv, jeg skal fortsette prosjekt-prioritere-vennene-mine som jeg så smått har begynt med allerede (og ja, det er trist at det faktisk må stå som et eget punkt, men slik blir livet noen ganger), jeg skal jobbe like hardt som det jeg har gjort de siste par månedene og jeg skal gjøre en like god innsats på skolefronten som jeg har gjort til nå. Det å føle at å fortsette med det samme som jeg har bygget meg opp til å gjøre den siste tiden er ufattelig deilig. Jeg har endelig landet, og det kunne ikke ha føltes bedre.

Kjære høst – du er så inderlig velkommen! Bare tanken på rufsete vær, strikkede gensere og regn plaskende mot vinduet om kvelden får det til å krible i hele kroppen… Som jeg elsker denne årstiden!

Hodet over vannet

Kategori: Hverdag | 2 kommentarer » - Publiser fredag 10. august , 2018 kl. 14:06

Long time, no see! Jeg har lagt det meste av sosiale medier helt bort den siste tiden, det er utrolig hvor godt det gjør noen ganger. Bloggen skal oppdateres igjen, men både Facebook og Messenger vil ta langt mindre tid enn det tidligere har gjort. Det er så deilig! De siste dagene har vært stappet av familiehygge, turer og jobb – akkurat det jeg trengte for å få positivt påfyll i en litt kjip situasjon. Mer om det kommer. Kanskje. Vi får se.

Uansett, i dag er planen å få tatt igjen så mye skolearbeid som overhodet mulig mens Sienna er i barnehagen og jeg er allerede godt i gang med målet. Det føles deilig å kunne kombinere alt dette, selv om det er rart å sende henne i barnehagen uten å gå på jobb selv. Langhelg føles plutselig som en liten ferie, haha. Heldigvis elsker jeg jobben min bare mer og mer etterhvert som jeg føler meg tryggere på alt som har med butikken å gjøre. Det er helt surrealistisk å tenke på hvor flaks jeg har hatt, og hvor heldig jeg er som får jobbe med noe jeg virkelig elsker. Jeg visste jo at jeg ville trives og at jeg ville gjøre den beste jobben jeg kunne, men at jeg skulle trives godt hadde jeg ikke trodd var mulig en gang.

Jeg skal få unnagjort en innlevering i faget Økonomistyring, og en i faget Kommunikasjon. Begge fagene er faktisk langt mer spennende enn det jeg syns første gang jeg knotet med en innlevering i dem, så det er ikke annet enn flott. Forhåpentligvis betyr det at jeg begynner å få dreisen på det. Jeg skal ikke lyve og si at det ikke er hardt arbeid – særlig når jeg i tillegg har blitt en sånn som overhodet ikke sier seg fornøyd med en middels god karakter – men det gjør det bare enda mer motiverende. Tenk så deilig det blir å være ferdig og sitte igjen med hele to utdannelser til i bagasjen! Jeg har meldt meg opp til én eksamen allerede, men avventer litt med de andre til jeg ser hvilke fag jeg bør prioritere på denne siden av året – og hvilke som skal få vente til neste år.

Senere i dag skal vi i alle fall få oss en liten tur ut; det regner og blåser – men det gjør da ingenting når vi har gode klær fra Stormberg ;-) Hoho, snakk om å være fornøyd med produktene jeg selv selger – det er ikke tull en gang. Turbuksen på bildet er også fra Stormberg (i størrelse 12 år…), den er så behagelig at jeg valgte å ta den på meg selv på fridagen min. Det sier sitt – normalt sett tusler jeg rundt i en pysjamasbukse med unntak av til henting og levering i barnehagen på slike dager, haha.

Okei, nok prokrastinering – nå skal det skrives oppgaver! Jeg håper dere har en herlig start på august måned, og at dere ikke blir lei av å klikke dere inn hit til det samme innlegget dag etter dag. Det blir det skjerpings på, helt sant :-)

Den kvelende mammasamvittigheten

Kategori: Mammalivet, Tanker og meninger | 2 kommentarer » - Publiser søndag 5. august , 2018 kl. 22:52

Meg i september 2013: Jeg lurer på hva det er som har skjedd med meg. Jeg har konstant dårlig samvittighet. Som oftest vet jeg ikke hvorfor, en gang! 
Mamma: Du har blitt mamma, lille venn. Det kommer ikke til å gå over, men du blir vant med det og lærer deg å skyve tankene unna. 

Det begynte allerede da Sienna var nyfødt. Jeg var selv ganske syk og ute av stand til å gå – det ville på ingen måte være forsvarlig av meg å bytte bleier på egenhånd, men likevel var det som om en sortkledd, miniversjon av meg selv satt på skulderen min og fortalte meg at jeg var verdens verste mamma fordi jeg ikke en gang kunne bytte bleier på mitt eget barn. Min første trilletur til butikken etter å ha blitt mamma endte også nokså «dramatisk»; midt i ammetåken (vel, midt i frykten for at den lille skatten i vognen skulle våkne for å kreve mat av mammaen sin som der og da slet mer med amming enn det jeg noensinne trodde var mulig) plasserte jeg en firepakning med Pepsi Max under vognen idet jeg saumfarte butikken for alt annet jeg trengte (og ikke trengte). Det endte selvfølgelig som det måtte gå; jeg glemte at jeg hadde lagt brusen under vognen og betalte alt det andre. Jeg rakk bare så vidt å komme meg ut døren før jeg innså at vognen var litt tyngre enn det en nyfødt baby, tre sjokoladeplater og en middag fra Fjordland skulle tilsi, så jeg styrtet tilbake for å betale for den «stjålne» brusen. Jeg kunne ha begynt å le. Det gjorde i alle fall den meget forståelsesfulle damen i kassa. Men jeg? Nei, jeg begynte å gråte. Ikke fordi jeg var flau – men fordi jeg var verdens verste mamma. Tenk at babyen min ble født inn i en verden med en grusom tyv som mor! Vel, denne lille hendelsen var en ganske tåpelig grunn til å bli angrepet av den kvelende mammasamvittigheten, men slik er det jo alltid. Det er jo ingen grunn til at vi skal føle oss som verdens verste mødre som overhodet ikke fortjener de fantastiske barna vi har satt til verden – men så er det jo nøyaktig slik vi føler det hakket for ofte likevel. Det er i alle fall slik jeg har det fra tid til annen, sannsynligvis oftere enn det jeg har godt av.

Som nå, for eksempel. Jeg jobber, og jeg jobber mye. Jeg vet at jeg gjør det for henne og hennes fremtid, men det stikker i meg likevel. Det å være helt alene om økonomi og vår økonomiske fremtid, særlig med tanke på at det er nettopp hennes fremtid, er rett og slett skummelt. Det er så viktig for meg å sikre henne på best mulig måte – derfor blir det automatisk også viktig for meg å jobbe, samtidig som jeg sikrer meg flere utdannelser og dermed flere bein å stå på. Jeg har plantet føttene mine innenfor flere ulike arbeid, samt utdannelser jeg både nå og senere har god nytte av. Litt fordi jeg som person trenger å utfordre meg selv, men mest fordi jeg vet hvor viktig det er for hennes fremtid. Jeg vet jo at vi klarer oss og jeg vet at jeg gjør det eneste riktige for henne, men den gnagende samvittigheten dukker opp like ofte som jeg må gi avkall på kosekvelder til fordel for jobb på meg og barnevakt for henne, eller de gangene jeg tenker over alt jeg ikke har råd til å gi henne.

Jeg vet at jeg er heldig som eier min egen leilighet, har en trygg og romslig bil, spiser godt og sunt hver eneste dag og ikke trenger å bekymre meg stort for det hverdagslige med tanke på økonomien. Jeg vet jo det. Likevel er det som om jeg føler at jeg må gi så mye mer. Større hus. Finere bil. Det er jo helt idiotisk, er det ikke? Det er ikke en gang alle på min alder som eier sitt eget hjem. Hei, ikke alle har sertifikatet til bil en gang! Jeg tror helt oppriktig at denne samvittigheten ville ha plaget meg uansett hvilken økonomi jeg hadde, og uansett hvor mye tid jeg hadde til alt vi ønsker å finne på. For det aller meste klarer jeg å tenke rasjonelt; jeg vet at jeg har gitt Sienna et godt liv hittil og at jeg ved å ta de valgene jeg tar, også sikrer hennes fremtid. Jeg vet at de fleste måtte ha stått over sommerferiereisen i år dersom de, i likhet med meg, måtte ut med det dobbelte av deres månedsinntekt til nødvendig renovering av huset. Jeg vet også at de aller fleste trenger barnevakt fra tid til annen, og at det ikke finnes annet enn positivt ved det at Sienna får så gode relasjoner til verdens beste familie – og at hun virkelig ikke kunne hatt det bedre der hun er, når jeg likevel må jobbe. Hun har det bra og jeg har det bra, likevel vil ikke de vonde følelsene gi slipp for godt. I følge mammaen min, gjør de heller aldri det. Man lærer seg bare å leve med det.

For min del har det vært viktig å tenke på tre positive ting for å veie opp for hver eneste kritiske tanke som måtte dukke opp. Som nå i sommerferien, for eksempel. Jeg er en grusom mamma som ikke har mulighet til å ta med meg Sienna bort på sommerferie i år. Javel, men: 1. Jeg fikk råd til å ordne veggen på huset som når som helst truet med å gi lekkasjer inn til leilighetene over som igjen ville gitt vannskader i taket mitt og pusse opp hele huset utvendig – og det uten å gå i en ordentlig Luksusfelle fordi jeg absolutt skulle booke fly og hotell i tillegg. 2. Vi storkoser oss jo uansett! Denne sommerferien har vært stappfull av så fantastiske dager at det kribler i magen bare av tanken – det har, etter min mening, vært en uendelig mye flottere ferie enn det å tilbringe timevis i fly, etterfulgt av en varme som knapt kan måle seg med den vi har hatt her hjemme. Og det uten å måtte stresse med hundevakt, til og med. 3. Jeg lærer datteren min indirekte at penger ikke vokser på trær og at vi ikke alltid kan få alt vi ønsker oss. Etter min mening er dette helt oppriktig en viktig lærdom uansett livssituasjon. Jeg håper og tror at jeg uansett hvor rik jeg nå enn måtte bli i fremtiden (viktig å sikte høyt, ikke sant?), evner å lære Sienna verdien av penger og disponering av disse.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, det har bare føltes så riktig å lette litt på sløret og vise ekte følelser blant bilder av late dager ved vannet, en kropp som ser ut som min egen igjen og barn og hund i lykkelige omgivelser. Det er ikke bare enkelt, det er heller ikke meningen at det skal være det. Dersom du kan kjenne deg igjen i dette innlegget og selv sitter med mammasamvittigheten; vit at du er en god mamma. Vi gjør bare så godt vi kan, og på et eller annet vis er det nok – med og uten ferie, hvitt hus med stakittgjerde og en bil man faktisk har et ønske om å holde plettfri. Vi er god nok. Husk det.

Litt av alt

Kategori: Hverdag | 0 kommentarer » - Publiser tirsdag 31. juli , 2018 kl. 17:00

I dag har jeg hatt fri! I en ukedag! Haha, lykke på jord etter noen hektiske måneder til nå. Nå har derimot alt roet seg og den nye hverdagen inneholder – etter min mening – den perfekte balanse. Det kunne ikke ha passet meg bedre. Dagen har jeg tilbragt litt todelt; jeg har ryddet og vasket hver eneste rom i leiligheten, men jeg har også sløvet på sofaen og bare vært.. Lat. Igjen; balanse. Nå skal jeg straks rope inn igjen Sienna for litt middagsmat før vi setter snuten mot sykehuset for å besøke en bitteliten baby♥ Ååhh, som jeg gleder meg!!

Vi ble ikke enig om middagen i dag, så i dag blir det faktisk to forskjellige. Grøt til henne og blomkålsuppe til meg, haha! Jeg husker at mamma ofte måtte lage fire (!) ulike retter til oss da vi var yngre.. Vel, aldri i livet om jeg lar det skje. En gang i året kanskje, men ikke ellers.


I kveld skal jeg fortsette med skoleoppgavene. En innlevering i Teamarbeid-faget skal leveres og det med det samme Sienna har lagt seg. Sånn, nå har jeg skrevet det i offentligheten – nå må jeg bare holde «løftet». Jeg er så glad for at jeg gjorde unna tidenes skippertak på skolefronten før sommeren, det har vært helt umulig å konsentrere seg om sånt den siste tiden. Enten har jeg vært sammen med Sienna, eller så har jeg jobbet – eller så har jeg rett og slett trengt fullstendig avslapping. Nå er det på’an igjen for fullt – det gleder jeg meg faktisk til. Eksamensstresset begynner allerede i oktober, så innen den tid skal jeg være ferdig med alle innleveringer i fagene jeg skal ta eksamen i på denne siden av skoleåret.

Okei, nå begynner magen min å rope etter mat – middagslaging it is. Heldigvis går det både kjapt og enkelt, perfekt i denne varmen. Ha en flott tirsdag!

10 ting du ikke visste om meg

Kategori: Tanker og meninger | 0 kommentarer » - Publiser onsdag 18. juli , 2018 kl. 01:10

1. Dersom jeg er den som sier «glad i deg» først og den andre sier «glad i deg også», svarer jeg alltid «tusen takk», haha. Det samme gjør foreldrene mine. Hvem av oss som begynte med det er jeg litt usikker på, men jeg tror det var meg. Noen syns det er sært, men jeg syns det er søtt.

2. Når noen har en sterk formening om hva jeg burde gjøre, er jeg som oftest altfor fristet til å velge det stikk motsatte – nesten uansett hva det skulle gjelde.

3. Om jeg skulle ha valgt å identifisere meg selv med en religion, måtte det ha blitt hinduismen. Karma og Kardemommeby-loven (okei, nesten, da) i fin balanse, blir det egentlig bedre?

4. Jeg elsker å ha levende lys rundt meg, men tørr aldri å tenne dem.

5. Jeg har peis i leiligheten min, men har aldri turt å fyre i den i løpet av de godt over fem årene jeg har bodd her. Det understreker vel egentlig bare punkt nummer fire her.

6. Til tross for at jeg duger til fint lite «handywoman»-greier, er jeg innmari selvstendig og takler ikke den minste følelse av å ikke være nettopp det.


7. Jeg må ha en spesiell følelse i kroppen for å kunne skrive. Den er umulig å beskrive, den bare.. Er der. Du vet den følelsen du får som minner deg på en tid for lenge siden? Slik er det med den følelsen. Skrive-følelsen min. Den har bodd i meg helt fra jeg var liten og jeg krysser alt jeg har for at den aldri vil forlate meg.

8. Noe av det beste jeg vet i hele verden er å lukte på tøymykner. Åååhh, dersom det ikke var for at jeg aller helst burde rekke flere ting enn en tur til butikken i løpet av en dag (og det faktum at et opphold på psykiatrisk avdeling ikke frister noe særlig) kunne jeg ha brukt timevis bare på å lukte på alle tøymykner-merker som finnes i butikken. Igjen og igjen og igjen. Denne lille greia har smittet over på Sienna også, så da står vi der, da. Lukter på tøykmykner og holder en hel samtale om de forskjellige luktene. Jaja..

9. Jeg klarer ikke å spare penger bare for å spare. Jeg må ha et konkret mål, ellers er det helt umulig. Akkurat nå er målet mitt å kjøpe nytt kjøkken, samt betale ned billånet mitt så raskt som mulig. Så lenge jeg vet hva pengene skal gå til, er det helt greit. Om ikke, ser jeg helt at det meste forsvinner ut igjen. Det gjelder selvfølgelig ikke Siennas sparekonto, men mine egne.

10. Noen av de menneskene som betyr aller mest for meg i hele verden, er personer jeg så å si ikke har kontakt med i dag. Det gjør egentlig vondt, men det å vite at jeg har noen som alltid kommer til å bety så vanvittig mye for meg er likevel ganske fin.

Ny jobb – jeg har endelig landet

Kategori: Hverdag | 5 kommentarer » - Publiser mandag 2. juli , 2018 kl. 19:45

Jeg er så glad, lettet, takknemlig, lykkelig og egentlig alt positivt på én gang! Jeg har fått fast jobb! For en alenemor betyr det innmari mye. Ikke bare vil det bety bedre rutiner og mer struktur for min del, men det gir også forutsigbarhet og økonomisk sikkerhet. Det har vært en overgang å gå ifra å nesten kun ha arbeidet hjemme fra min egen stue og til å arbeide ute i butikk, men jeg kjenner hvor riktig – og viktig – det er for meg hver eneste dag. Nå er jeg fast ansatt hos Stormberg i Ålesund (Amfi Moa Øst) i tillegg til å, selvfølgelig, fortsatt stå som ivrig ekstrahjelp i butikken Enklere liv noen få meter unna den nye arbeidsplassen min. For en fantastisk dag dette er! Det å få jobbe i to så flotte butikker hvor jeg virkelig koser meg med både salg og de knallgode produktene vi selger, passer meg så godt at det knapt finnes ord.

Jeg kommer selvfølgelig til å skrive like mye som jeg alltid har gjort, men fra nå av blir det kun fordi jeg har lyst og fordi hele kroppen min skriker at jeg må skrive. Det er igjen en hobby, slik det var for så mange år siden.. Ingenting er mer riktig enn det. Jobben i barnevernet beholder jeg også, så nå har jeg intet mindre enn tre jobber utenfor mitt eget hjem, i tillegg til at jeg fortsatt vil levere både artikler, bøker og blogginnlegg på hjemmebane. Jeg har endelig landet og det føles så innmari godt.

Det har hele veien vært viktig for meg å utelukkende jobbe med noe jeg elsker. Det at jeg nå gjør nettopp det, og det på flere ulike arenaer, er ikke annet enn den perfekte tilværelse for meg akkurat nå. Jeg kunne ikke ha vært mer lykkelig enn det jeg er nå!

Å få kunne bruke skrivelysten utelukkende til alt jeg føler for fremfor å måtte tenke på den økonomiske biten på det området er virkelig en deilig følelse. Ikke misforstå; jeg elsker jo journalistikken og det å skrive bokprosjekter er jo bare gøy, men det er noe eget med det at jeg faktisk ikke for å få alt til å gå rundt. I de arbeidene jeg har i butikkene nå får jeg brukt både mitt utadvente vesen, selgeren i meg og faktisk langt mer kreativitet og «job crafting» (noe jeg er innmari stor fan av – seriøst, prøv det uansett hvilket yrke du har og du vil aldri bli lei av jobben din), samtidig som jeg kan trekke meg tilbake med skrivingen på fritiden. Det er en drømmetilværelse. Intet mindre, altså.

Nå skal jeg bruke litt av den overdrevne energien jeg har fått fra dagens (altfor korte) arbeidsdag til å vaske leiligheten. En ny start, dere!

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Drevet av Lykke Media AS | PRO ISP - Webhotell & domene
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.