Bloggnorge.com // Lizbeth Osnes – Behind the scenes
Start blogg

Lizbeth Osnes – Behind the scenes

Velkommen til min blogg

12
august 2018
Kategori: Mammalivet | 2 kommentarer » - kl. 19:27

Haha, det er vel ikke mange av dere som leste bloggen min for tre år siden som kunne ha gjettet at jeg noensinne ville ha skrevet et slikt innlegg ;-) Men! Barnehagestarten er rett rundt hjørnet (igjen), og i den anledning tenkte jeg å dele mine beste tips med fellow moms – både til ære for dere som skal sende arvingen avgårde for første gang, men også som en påminnelse til oss andre som har vært igjennom dette før. Enkelte tips kan jo ikke deles ofte nok.

1. Yttertøyet
Jeg har valgt å ha to av det meste; både regnklær, parkdresser og vinterdresser. Av vinterdress har Sienna fremdeles sin fra i fjor (den passer faktisk ennå!) av merket Didriksons, den er jeg utrolig fornøyd med. Jeg har valgt en god, vanntett og vindsikker parkdress fra Stormberg, av merket Tikkedal. Regntøy har vi faktisk en del av, fra alt ifra Stormberg til Helly Hansen og et sett fra Europris. Jeg føler at hun fort blir klam i regndresser, så parkdressen er definitivt et enda bedre valg. Men, når den er til vask eller tørk har jeg altså erfart at regndresser er en god nummer to. Av skotøy har jeg alltid to par joggesko, to par enkle støvler, to par vintersko og ett par Duckboots slik at hun alltid har dette tilgjengelig i barnehagen. Tøfler bruker hun ikke noe særlig, men det kan være greit å ha til de barna som trives med det.

2. Klær til skift 
I kurven i barnehagen har Sienna alltid ett «vanlig» skift, samt ett sett med ull og minst ett sett med fleece. Sokker har vi ekstra av, ettersom hun oftere blir litt våt på beina enn resten av kroppen. Barnehagen gir ofte ut en liste over alt barnet trenger å ha tilgjengelig, så følg denne nøye. Jeg kan bare se for meg hvor frustrerende det er for de ansatte å oppdage at barnet mangler enten det ene eller det andre.

3. Navnelapper 
Dette er viktig! Sprittusj er ikke bare mindre pent å se på; det kan også gi flekker på andre klær i vask, og dersom du tenker å gi bort eller selge klær som har blitt for små, er det langt lettere å få av (eller klistre over) en merkelapp fremfor skrift skrevet med sprittusj. Jeg har prøvd mange (!) ulike navnelapper av forskjellige merker, og har landet på at Askeladden er og forblir min favoritt. Det er billig, av god kvalitet, skjønne design og ikke minst tåler de jo alt mulig av behandling uten å falle av eller bli stygge. Jeg har ingen erfaring med lapper du stryker på – kun de du enkelt klistrer på. Jeg har alle navnelappene i Siennas hylle i barnehagen, slik at vi enkelt klistrer på plagg hun har på eller med seg etterhvert. Da slipper vi det voldsomme kjøret med å merke absolutt alt i hele garderoben hennes – det ville tatt langt mer tid enn det jeg har tålmodighet til..

4. En god dialog 
Er det noe du er ekstra nervøs for? Ta det opp med barnehagen! Da jeg og Sienna var på besøk i barnehagen vi vurderte (og bestemte oss for å gå for sånn cirka med det samme) hadde jeg tidenes lengste liste med spørsmål lagret i hodet. Jeg tror ikke det var en eneste detalj jeg ikke lurte på.. Haha! De ansatte lo med meg, men aldri av meg. De svarte og jeg spurte mer – etterfulgt av at de svarte enda mer. Det er så utrolig viktig å ikke bekymre seg for barnet; det merker de lettere enn det en hund merker om du er redd for den. Spør og grav! Gode barnehageansatte vet at vi som foreldre leverer fra oss det aller mest verdifulle vi har i deres hender.

5. Ta vare på deg selv! 
Jeg kan med hånden på hjertet si at den eneste i denne familien som noensinne har hatt et problem med barnehagestarten, har vært meg. Dagene føles tomme og følelsen av at du leverer fra deg barnet ditt er rett og slett grusom noen ganger – så sørg for å ta vare på deg selv. Fokusere på det positive både for barnet ditt, deg selv og dere som familie – og vit at barnehagen alltid gjør sitt aller beste for at ditt barn skal ha det helt fantastisk de timene det tilbringer i barnehagen.

LYKKE TIL! 

11
august 2018
Kategori: Hverdag | 0 kommentarer » - kl. 12:21

Vi har hatt tidenes sløveste morgen, det er så deilig! Om ikke lenge skal jeg svinge meg rundt med mopp og klut, før vi tar turen mot Jysk for å hente et par lekre nattbord jeg har bestilt meg. Egentlig er det ikke nattbord en gang, men jeg er sikker på at det kommer til å bli råfint! Om de bare passer, da.. Jeg har ikke akkurat det største rommet, så det skal bli spennende. Hvis ikke er de så fine at jeg helt sikkert finner et annet bruksområde til dem, men fingers crossed for at det kan bli akkurat slik jeg ser det for meg. Jeg har et stort behov for å fortsette prosjekt-fornye-leiligheten, så det skal jeg få satt skikkelig i sving i dag.

Uteområdet må jeg også gjøre noe med, det ser virkelig ikke ut utenfor her.. Altfor mye ting og tang som ikke hører hjemme, og ingenting av det som er der står slik det skal stå. Jaja, det blir i alle fall ikke en kjedelig lørdag uten planer – selv om vi lovet oss selv i går om å ta det med ro i dag. Vi tilbragte nemlig hele dagen utendørs – noe som ikke akkurat var den mest behagelige opplevelsen i så pøsende regn at det nesten føltes som haggel mot ansiktet. Det var i alle fall skikkelig forfriskende – og vi fikk ekstremtestet den nye jakken til Sienna også ;-) Haha!


Rett etter barnehagehenting dro vi nemlig til luftegården her i området og møtte litt familie. Hunden på bildet er voffsen til den ene broren min, det er altså ikke min som har krympet, haha. Felix var selvfølgelig også med, men han var for opptatt av å herje med den lille rottweiler-valpen vi også møtte, til å kunne være i ro lenge nok til å bli tatt bilder av. Han er helt håpløs når det gjelder valper – så snill og god, men hakket for ivrig og vil liksom ikke la dem være i fred.

Og ja! I går spiste vi noe jeg aldri har smakt før, nemlig kanin. Jeg lagde en helt enkelt rett av kjøttet bare for å teste det, og det smakte… Uvanlig, men ikke vondt. Det var godt, men på en rar måte. Jeg kjente liksom at jeg aldri hadde smakt noe som helst i nærheten av dette før i det jeg tok den første biten, haha. Nå er fryseren full av kaninkjøtt, så det spørs om jeg ikke må be noen over på middag snart.. Spørsmålet er vel heller om jeg skal tørre å fortelle hva som er på menyen før de har slukt halve porsjonen ;-)

 

10
august 2018
Kategori: Hverdag | 2 kommentarer » - kl. 14:06

Long time, no see! Jeg har lagt det meste av sosiale medier helt bort den siste tiden, det er utrolig hvor godt det gjør noen ganger. Bloggen skal oppdateres igjen, men både Facebook og Messenger vil ta langt mindre tid enn det tidligere har gjort. Det er så deilig! De siste dagene har vært stappet av familiehygge, turer og jobb – akkurat det jeg trengte for å få positivt påfyll i en litt kjip situasjon. Mer om det kommer. Kanskje. Vi får se.

Uansett, i dag er planen å få tatt igjen så mye skolearbeid som overhodet mulig mens Sienna er i barnehagen og jeg er allerede godt i gang med målet. Det føles deilig å kunne kombinere alt dette, selv om det er rart å sende henne i barnehagen uten å gå på jobb selv. Langhelg føles plutselig som en liten ferie, haha. Heldigvis elsker jeg jobben min bare mer og mer etterhvert som jeg føler meg tryggere på alt som har med butikken å gjøre. Det er helt surrealistisk å tenke på hvor flaks jeg har hatt, og hvor heldig jeg er som får jobbe med noe jeg virkelig elsker. Jeg visste jo at jeg ville trives og at jeg ville gjøre den beste jobben jeg kunne, men at jeg skulle trives godt hadde jeg ikke trodd var mulig en gang.

Jeg skal få unnagjort en innlevering i faget Økonomistyring, og en i faget Kommunikasjon. Begge fagene er faktisk langt mer spennende enn det jeg syns første gang jeg knotet med en innlevering i dem, så det er ikke annet enn flott. Forhåpentligvis betyr det at jeg begynner å få dreisen på det. Jeg skal ikke lyve og si at det ikke er hardt arbeid – særlig når jeg i tillegg har blitt en sånn som overhodet ikke sier seg fornøyd med en middels god karakter – men det gjør det bare enda mer motiverende. Tenk så deilig det blir å være ferdig og sitte igjen med hele to utdannelser til i bagasjen! Jeg har meldt meg opp til én eksamen allerede, men avventer litt med de andre til jeg ser hvilke fag jeg bør prioritere på denne siden av året – og hvilke som skal få vente til neste år.

Senere i dag skal vi i alle fall få oss en liten tur ut; det regner og blåser – men det gjør da ingenting når vi har gode klær fra Stormberg ;-) Hoho, snakk om å være fornøyd med produktene jeg selv selger – det er ikke tull en gang. Turbuksen på bildet er også fra Stormberg (i størrelse 12 år…), den er så behagelig at jeg valgte å ta den på meg selv på fridagen min. Det sier sitt – normalt sett tusler jeg rundt i en pysjamasbukse med unntak av til henting og levering i barnehagen på slike dager, haha.

Okei, nok prokrastinering – nå skal det skrives oppgaver! Jeg håper dere har en herlig start på august måned, og at dere ikke blir lei av å klikke dere inn hit til det samme innlegget dag etter dag. Det blir det skjerpings på, helt sant :-)

Meg i september 2013: Jeg lurer på hva det er som har skjedd med meg. Jeg har konstant dårlig samvittighet. Som oftest vet jeg ikke hvorfor, en gang! 
Mamma: Du har blitt mamma, lille venn. Det kommer ikke til å gå over, men du blir vant med det og lærer deg å skyve tankene unna. 

Det begynte allerede da Sienna var nyfødt. Jeg var selv ganske syk og ute av stand til å gå – det ville på ingen måte være forsvarlig av meg å bytte bleier på egenhånd, men likevel var det som om en sortkledd, miniversjon av meg selv satt på skulderen min og fortalte meg at jeg var verdens verste mamma fordi jeg ikke en gang kunne bytte bleier på mitt eget barn. Min første trilletur til butikken etter å ha blitt mamma endte også nokså «dramatisk»; midt i ammetåken (vel, midt i frykten for at den lille skatten i vognen skulle våkne for å kreve mat av mammaen sin som der og da slet mer med amming enn det jeg noensinne trodde var mulig) plasserte jeg en firepakning med Pepsi Max under vognen idet jeg saumfarte butikken for alt annet jeg trengte (og ikke trengte). Det endte selvfølgelig som det måtte gå; jeg glemte at jeg hadde lagt brusen under vognen og betalte alt det andre. Jeg rakk bare så vidt å komme meg ut døren før jeg innså at vognen var litt tyngre enn det en nyfødt baby, tre sjokoladeplater og en middag fra Fjordland skulle tilsi, så jeg styrtet tilbake for å betale for den «stjålne» brusen. Jeg kunne ha begynt å le. Det gjorde i alle fall den meget forståelsesfulle damen i kassa. Men jeg? Nei, jeg begynte å gråte. Ikke fordi jeg var flau – men fordi jeg var verdens verste mamma. Tenk at babyen min ble født inn i en verden med en grusom tyv som mor! Vel, denne lille hendelsen var en ganske tåpelig grunn til å bli angrepet av den kvelende mammasamvittigheten, men slik er det jo alltid. Det er jo ingen grunn til at vi skal føle oss som verdens verste mødre som overhodet ikke fortjener de fantastiske barna vi har satt til verden – men så er det jo nøyaktig slik vi føler det hakket for ofte likevel. Det er i alle fall slik jeg har det fra tid til annen, sannsynligvis oftere enn det jeg har godt av.

Som nå, for eksempel. Jeg jobber, og jeg jobber mye. Jeg vet at jeg gjør det for henne og hennes fremtid, men det stikker i meg likevel. Det å være helt alene om økonomi og vår økonomiske fremtid, særlig med tanke på at det er nettopp hennes fremtid, er rett og slett skummelt. Det er så viktig for meg å sikre henne på best mulig måte – derfor blir det automatisk også viktig for meg å jobbe, samtidig som jeg sikrer meg flere utdannelser og dermed flere bein å stå på. Jeg har plantet føttene mine innenfor flere ulike arbeid, samt utdannelser jeg både nå og senere har god nytte av. Litt fordi jeg som person trenger å utfordre meg selv, men mest fordi jeg vet hvor viktig det er for hennes fremtid. Jeg vet jo at vi klarer oss og jeg vet at jeg gjør det eneste riktige for henne, men den gnagende samvittigheten dukker opp like ofte som jeg må gi avkall på kosekvelder til fordel for jobb på meg og barnevakt for henne, eller de gangene jeg tenker over alt jeg ikke har råd til å gi henne.

Jeg vet at jeg er heldig som eier min egen leilighet, har en trygg og romslig bil, spiser godt og sunt hver eneste dag og ikke trenger å bekymre meg stort for det hverdagslige med tanke på økonomien. Jeg vet jo det. Likevel er det som om jeg føler at jeg må gi så mye mer. Større hus. Finere bil. Det er jo helt idiotisk, er det ikke? Det er ikke en gang alle på min alder som eier sitt eget hjem. Hei, ikke alle har sertifikatet til bil en gang! Jeg tror helt oppriktig at denne samvittigheten ville ha plaget meg uansett hvilken økonomi jeg hadde, og uansett hvor mye tid jeg hadde til alt vi ønsker å finne på. For det aller meste klarer jeg å tenke rasjonelt; jeg vet at jeg har gitt Sienna et godt liv hittil og at jeg ved å ta de valgene jeg tar, også sikrer hennes fremtid. Jeg vet at de fleste måtte ha stått over sommerferiereisen i år dersom de, i likhet med meg, måtte ut med det dobbelte av deres månedsinntekt til nødvendig renovering av huset. Jeg vet også at de aller fleste trenger barnevakt fra tid til annen, og at det ikke finnes annet enn positivt ved det at Sienna får så gode relasjoner til verdens beste familie – og at hun virkelig ikke kunne hatt det bedre der hun er, når jeg likevel må jobbe. Hun har det bra og jeg har det bra, likevel vil ikke de vonde følelsene gi slipp for godt. I følge mammaen min, gjør de heller aldri det. Man lærer seg bare å leve med det.

For min del har det vært viktig å tenke på tre positive ting for å veie opp for hver eneste kritiske tanke som måtte dukke opp. Som nå i sommerferien, for eksempel. Jeg er en grusom mamma som ikke har mulighet til å ta med meg Sienna bort på sommerferie i år. Javel, men: 1. Jeg fikk råd til å ordne veggen på huset som når som helst truet med å gi lekkasjer inn til leilighetene over som igjen ville gitt vannskader i taket mitt og pusse opp hele huset utvendig – og det uten å gå i en ordentlig Luksusfelle fordi jeg absolutt skulle booke fly og hotell i tillegg. 2. Vi storkoser oss jo uansett! Denne sommerferien har vært stappfull av så fantastiske dager at det kribler i magen bare av tanken – det har, etter min mening, vært en uendelig mye flottere ferie enn det å tilbringe timevis i fly, etterfulgt av en varme som knapt kan måle seg med den vi har hatt her hjemme. Og det uten å måtte stresse med hundevakt, til og med. 3. Jeg lærer datteren min indirekte at penger ikke vokser på trær og at vi ikke alltid kan få alt vi ønsker oss. Etter min mening er dette helt oppriktig en viktig lærdom uansett livssituasjon. Jeg håper og tror at jeg uansett hvor rik jeg nå enn måtte bli i fremtiden (viktig å sikte høyt, ikke sant?), evner å lære Sienna verdien av penger og disponering av disse.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, det har bare føltes så riktig å lette litt på sløret og vise ekte følelser blant bilder av late dager ved vannet, en kropp som ser ut som min egen igjen og barn og hund i lykkelige omgivelser. Det er ikke bare enkelt, det er heller ikke meningen at det skal være det. Dersom du kan kjenne deg igjen i dette innlegget og selv sitter med mammasamvittigheten; vit at du er en god mamma. Vi gjør bare så godt vi kan, og på et eller annet vis er det nok – med og uten ferie, hvitt hus med stakittgjerde og en bil man faktisk har et ønske om å holde plettfri. Vi er god nok. Husk det.

31
juli 2018
Kategori: Hverdag | 0 kommentarer » - kl. 17:00

I dag har jeg hatt fri! I en ukedag! Haha, lykke på jord etter noen hektiske måneder til nå. Nå har derimot alt roet seg og den nye hverdagen inneholder – etter min mening – den perfekte balanse. Det kunne ikke ha passet meg bedre. Dagen har jeg tilbragt litt todelt; jeg har ryddet og vasket hver eneste rom i leiligheten, men jeg har også sløvet på sofaen og bare vært.. Lat. Igjen; balanse. Nå skal jeg straks rope inn igjen Sienna for litt middagsmat før vi setter snuten mot sykehuset for å besøke en bitteliten baby♥ Ååhh, som jeg gleder meg!!

Vi ble ikke enig om middagen i dag, så i dag blir det faktisk to forskjellige. Grøt til henne og blomkålsuppe til meg, haha! Jeg husker at mamma ofte måtte lage fire (!) ulike retter til oss da vi var yngre.. Vel, aldri i livet om jeg lar det skje. En gang i året kanskje, men ikke ellers.


I kveld skal jeg fortsette med skoleoppgavene. En innlevering i Teamarbeid-faget skal leveres og det med det samme Sienna har lagt seg. Sånn, nå har jeg skrevet det i offentligheten – nå må jeg bare holde «løftet». Jeg er så glad for at jeg gjorde unna tidenes skippertak på skolefronten før sommeren, det har vært helt umulig å konsentrere seg om sånt den siste tiden. Enten har jeg vært sammen med Sienna, eller så har jeg jobbet – eller så har jeg rett og slett trengt fullstendig avslapping. Nå er det på’an igjen for fullt – det gleder jeg meg faktisk til. Eksamensstresset begynner allerede i oktober, så innen den tid skal jeg være ferdig med alle innleveringer i fagene jeg skal ta eksamen i på denne siden av skoleåret.

Okei, nå begynner magen min å rope etter mat – middagslaging it is. Heldigvis går det både kjapt og enkelt, perfekt i denne varmen. Ha en flott tirsdag!

«Det går helt fint å slumre litt til»
Nei, stress er aldri fint. I rest my case.

«Jeg venter med vaskingen til i kveld, jeg» 
Nei. Bare, nei. Vasker jeg ikke om morgenen skjer det heller etter all sannsynlighet ikke den dagen i det hele tatt.

«I’m a strong, independent woman who need no man»
(Ja, jeg sier det til meg selv i ekte African/American-style). Altså.. For å si det sånn; jeg er helt udugelig når det kommer til slike ting. Det er et under at naboene mine tillater meg å i det hele tatt hjelpe til med malingen av huset her.

«Hundene må helt sikkert ikke ut enda en gang før vi tar natta» 
.. bare fordi jeg vil legge meg med én gang. Det ender selvfølgelig opp med at jeg må ut med dem flere timer før alarmen overhodet begynner å tenke på å gi lyd fra seg.

«Det er ikke så ille å ha fem ulike jobber, å jobbe dobbelt- og trippeldager når jeg likevel ikke har andre planer gjør jo ingenting» 
For å si det sånn; jeg har endelig lært meg kunsten å prioritere. Nå er balansegangen slik den burde være; ekstravakter er bare gøy, men ikke når man må løpe fra sted til sted gjennom hele dagen.

«Selvfølgelig skal denne sjokoladeplaten vare i et par dager» 
Det skjer aldri. For å være på den sikre siden er det bedre å kjøpe to per dag, egentlig. Det hadde i det minste spart meg for en del turer til butikken.

«Jeg kommer til å få bruk for denne toppen» 
Note to self; om du ikke tenker «oi, denne kan jeg bruke til…» *putt inn hva som helst av tøy du allerede har i klesskapet ditt*, bør du la være å kjøpe den.

«Det er verdt pengene»
Hver gang jeg må si akkurat det til meg selv, omhandler det noe som overhodet ikke kan kalles annet enn direkte sløsing.

30
juli 2018
Kategori: Hverdag | 0 kommentarer » - kl. 11:22

Jeg kommer ikke over hvilken nydelig dag vi hadde i går! Jeg vet at flere irriterer seg over mammabloggere (og i det hele tatt mødre som åpner kjeften) som skal fremstille alt så idyllisk og rosenrødt, men i går var det faktisk en slik dag – helt på ordentlig. Kanskje ikke så rart når vi knapt rakk å spise en tidlig lunsj før vi gikk ut og ble værende helt til klokken hadde passert leggetid med godt over halvtimen.. Vi startet dagen med å pakke med oss det aller mest nødvendige (som, til informasjon til dere som selv ikke har barn, er en del) og dro opp til det nydelige vannet vi er så heldig å ha like i nærheten av hjemmet vårt. Der stod det bading, lek, soling (på mamsen, vel å merke), latter og kos i flere timer før vi tok bilen fatt og suste mot et vennepar og deres smårollinger for grillkos (og middagssnylting for vår del).

Det var ikke fullt så varmt i går som det har vært, «bare» tjuefem grader, men det var likevel mer enn varmt nok – særlig når det å bade ikke hjalp stort for avkjølingens del, vannet var jo nesten like varmt som luften! Ved neste anledning må vi nok la ferden gå til en eller annen strand med sjø i stedet, slik at det faktisk er mulig å kjøle seg litt ned i varmen.


Jeg har vel å merke ikke bare tatt livet med ro denne fridagen. De siste kveldene (les: nettene), inkludert gårsdagen, har jeg lekt litt handywoman; muren skal males, det samme skal listene rundt vinduene og på garasjen. Jeg har så store planer for terrassen min nå at det kribler i magen bare av tanken! Først må jeg bare få tid til å i det hele tatt begynne på alle disse planene.. Jeg er i det minste i gang, så det tenkte jeg å dele litt bilder av fremover. Interiør (og eksteriør, for øvrig) er jo så gøy! Jeg finnes jo ikke flink i det hele tatt, men morsomt er det og det har jeg hørt er det viktigste.

Sånn i fare for å høres ut som en uovervinnelig wonderwoman (noen må jo prøve å lure meg til å tro at det er det jeg er, så hvorfor ikke jeg selv?) må jeg legge til at jeg senere i dag får besøk av en kompis som har blitt satt til å ordne både det ene og det andre for meg.. Som jeg selv sa; jeg er for barbie for de greierne der. Slik får man unnagjort ting man overhodet ikke har lyst til å prøve seg på selv ;-) I bytte skal han få en dør jeg kjøpte i full overbevisning om at den ville passe til soverommet mitt. Det var ikke mye om å gjøre; bare cirka tjue centimeter… Kremt.

Jeg håper dere alle nyter den deilige sommeren vi har vært så heldige å få beholde i så lang tid nå – ha en strålende mandag!

Selvforakt. Ligge på sofaen. Forsøke å samle energi til å ta en dusj – mislykkes. Tårevåte øyne. Blåhvit hud. Smerte. Så mye smerte. Mitt liv, den gangen.

Barnelatter. Middagslaging, middagsspising, middagsnyting. Dessert, eller bare en liten sjokoladebit – eller en halv plate, hvem holder tellingen? Lek. Kos. Sykling, tur, sparkesykkel og trampoline. Besøk hit og dit. Enda mer latter. Enda mer kos. Jobb, plikter, husarbeid, hunder, skolearbeid og enda mer jobb. Livsnyter. Livsglede. Livet. Mitt liv. Nå og for alltid.

Jeg husker så godt dette bildet. Det ble tatt da jeg nettopp hadde begynt å bevege meg mot et friskere liv. Jeg elsker dette bildet.

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen; det har aldri gått, og det kommer heller aldri til å gå, en eneste dag uten at jeg tar innover meg hvor uendelig heldig jeg er. Ikke alle får en sjanse til, langt ifra alle overlever spiseforstyrrelsens kleimete edderkoppspinn. Det at jeg er der jeg er i dag kommer jeg aldri til å ta for gitt. Jeg vet at mange lurer på om jeg føler at jeg har «sløst bort» alle disse årene med sykdom, når jeg nå ser hvor deilig det er å være frisk. Det gjør jeg ikke. Jeg er takknemlig for at jeg har vært i dype daler – jeg er overbevist om at nettopp det har gjort at jeg nå nyter utsikten foran og rundt meg.

Du vet den følelsen du har i kroppen etter å ha vært utslått av influensa i ukevis? Den euforiske følelsen av å endelig være frisk? Den har jeg hver eneste dag. Det er ingenting som kan måle seg med ren og skjær lykkefølelse i en deilig blanding med takknemlighet og ydmykhet krydret med stolthet og selvtillit. Tenk at jeg skulle havne her!

23
juli 2018
Kategori: Bøker | 2 kommentarer » - kl. 11:13

Når ord som «Bestselger» og «Den nye Jojo Moyes» er utvilsomt mer enn nok til å få meg til å kaste meg loddrett over en bok. Med disse ordene summende i bakgrunnen idet jeg leste boken, må jeg innrømme at den ikke nådde helt opp til forventningene. Men, så er tross alt Jojo Moyes mitt ultimate forbilde når det kommer til chick lit/feelgood, så det skal ekstremt mye til for at jeg skal kunne sette en annen forfatter i samme bås som henne.

Til tross for at jeg er uenig i uttalelsen om at Rosanna Ley når helt opp til Jojo Moyes’ fantastiske skrivekunst, er boken så absolutt verdt å få med seg. Den er søt og inneholder den perfekte kombinasjon av selvstendighetspower og kjærlighet – samtidig som du får nøstet opp i mysterier du begynte å lure på allerede ved de første sidene, uten at det er for forutsigbart. Og du? Det er helt umulig å lese denne boken uten å få lyst til å besøke en Safrangård i november eller å smake marrokkansk mat med safran som hovedingrediens.. Det er i alle fall sikkert.

1. Dersom jeg er den som sier «glad i deg» først og den andre sier «glad i deg også», svarer jeg alltid «tusen takk», haha. Det samme gjør foreldrene mine. Hvem av oss som begynte med det er jeg litt usikker på, men jeg tror det var meg. Noen syns det er sært, men jeg syns det er søtt.

2. Når noen har en sterk formening om hva jeg burde gjøre, er jeg som oftest altfor fristet til å velge det stikk motsatte – nesten uansett hva det skulle gjelde.

3. Om jeg skulle ha valgt å identifisere meg selv med en religion, måtte det ha blitt hinduismen. Karma og Kardemommeby-loven (okei, nesten, da) i fin balanse, blir det egentlig bedre?

4. Jeg elsker å ha levende lys rundt meg, men tørr aldri å tenne dem.

5. Jeg har peis i leiligheten min, men har aldri turt å fyre i den i løpet av de godt over fem årene jeg har bodd her. Det understreker vel egentlig bare punkt nummer fire her.

6. Til tross for at jeg duger til fint lite «handywoman»-greier, er jeg innmari selvstendig og takler ikke den minste følelse av å ikke være nettopp det.


7. Jeg må ha en spesiell følelse i kroppen for å kunne skrive. Den er umulig å beskrive, den bare.. Er der. Du vet den følelsen du får som minner deg på en tid for lenge siden? Slik er det med den følelsen. Skrive-følelsen min. Den har bodd i meg helt fra jeg var liten og jeg krysser alt jeg har for at den aldri vil forlate meg.

8. Noe av det beste jeg vet i hele verden er å lukte på tøymykner. Åååhh, dersom det ikke var for at jeg aller helst burde rekke flere ting enn en tur til butikken i løpet av en dag (og det faktum at et opphold på psykiatrisk avdeling ikke frister noe særlig) kunne jeg ha brukt timevis bare på å lukte på alle tøymykner-merker som finnes i butikken. Igjen og igjen og igjen. Denne lille greia har smittet over på Sienna også, så da står vi der, da. Lukter på tøykmykner og holder en hel samtale om de forskjellige luktene. Jaja..

9. Jeg klarer ikke å spare penger bare for å spare. Jeg må ha et konkret mål, ellers er det helt umulig. Akkurat nå er målet mitt å kjøpe nytt kjøkken, samt betale ned billånet mitt så raskt som mulig. Så lenge jeg vet hva pengene skal gå til, er det helt greit. Om ikke, ser jeg helt at det meste forsvinner ut igjen. Det gjelder selvfølgelig ikke Siennas sparekonto, men mine egne.

10. Noen av de menneskene som betyr aller mest for meg i hele verden, er personer jeg så å si ikke har kontakt med i dag. Det gjør egentlig vondt, men det å vite at jeg har noen som alltid kommer til å bety så vanvittig mye for meg er likevel ganske fin.

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Laget av Hjemmesideleverandøren
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørsmål rettes til post[att]lykkemedia.[dått]no.