Bloggnorge.com // Lizbeth Osnes – Behind the scenes
Start blogg

Lizbeth Osnes – Behind the scenes

Velkommen til min blogg

Kategori: Tanker og meninger

10 ting du ikke visste om meg

Kategori: Tanker og meninger | 0 kommentarer » - Publiser onsdag 18. juli , 2018 kl. 01:10

1. Dersom jeg er den som sier «glad i deg» først og den andre sier «glad i deg også», svarer jeg alltid «tusen takk», haha. Det samme gjør foreldrene mine. Hvem av oss som begynte med det er jeg litt usikker på, men jeg tror det var meg. Noen syns det er sært, men jeg syns det er søtt.

2. Når noen har en sterk formening om hva jeg burde gjøre, er jeg som oftest altfor fristet til å velge det stikk motsatte – nesten uansett hva det skulle gjelde.

3. Om jeg skulle ha valgt å identifisere meg selv med en religion, måtte det ha blitt hinduismen. Karma og Kardemommeby-loven (okei, nesten, da) i fin balanse, blir det egentlig bedre?

4. Jeg elsker å ha levende lys rundt meg, men tørr aldri å tenne dem.

5. Jeg har peis i leiligheten min, men har aldri turt å fyre i den i løpet av de godt over fem årene jeg har bodd her. Det understreker vel egentlig bare punkt nummer fire her.

6. Til tross for at jeg duger til fint lite «handywoman»-greier, er jeg innmari selvstendig og takler ikke den minste følelse av å ikke være nettopp det.


7. Jeg må ha en spesiell følelse i kroppen for å kunne skrive. Den er umulig å beskrive, den bare.. Er der. Du vet den følelsen du får som minner deg på en tid for lenge siden? Slik er det med den følelsen. Skrive-følelsen min. Den har bodd i meg helt fra jeg var liten og jeg krysser alt jeg har for at den aldri vil forlate meg.

8. Noe av det beste jeg vet i hele verden er å lukte på tøymykner. Åååhh, dersom det ikke var for at jeg aller helst burde rekke flere ting enn en tur til butikken i løpet av en dag (og det faktum at et opphold på psykiatrisk avdeling ikke frister noe særlig) kunne jeg ha brukt timevis bare på å lukte på alle tøymykner-merker som finnes i butikken. Igjen og igjen og igjen. Denne lille greia har smittet over på Sienna også, så da står vi der, da. Lukter på tøykmykner og holder en hel samtale om de forskjellige luktene. Jaja..

9. Jeg klarer ikke å spare penger bare for å spare. Jeg må ha et konkret mål, ellers er det helt umulig. Akkurat nå er målet mitt å kjøpe nytt kjøkken, samt betale ned billånet mitt så raskt som mulig. Så lenge jeg vet hva pengene skal gå til, er det helt greit. Om ikke, ser jeg helt at det meste forsvinner ut igjen. Det gjelder selvfølgelig ikke Siennas sparekonto, men mine egne.

10. Noen av de menneskene som betyr aller mest for meg i hele verden, er personer jeg så å si ikke har kontakt med i dag. Det gjør egentlig vondt, men det å vite at jeg har noen som alltid kommer til å bety så vanvittig mye for meg er likevel ganske fin.

Annonser

Tidsklemma er velkommen

Kategori: Tanker og meninger | 0 kommentarer » - Publiser tirsdag 17. juli , 2018 kl. 00:14

Som jeg har savnet det å være brutalt ærlig på bloggen, helt uten filter og uten å tenke over at andre kan ta seg nær av det jeg skriver. Det var jo slik det hele startet; behind the scenes. Det som en gang var bloggen til en ung jenter med fortvilte tanker og et forvirret sinn, er i dag denne bloggen – som til nå har vært mest en fasade. Ikke fordi jeg tror at jeg er alene om å tenke og føle det som jeg gjør – og heller ikke fordi jeg skammer meg over å være meg – men fordi jeg rett og slett har vært usikker på balansen i det hele. La oss innse det; livet mitt i dag er ikke til å sammenligne med det livet jeg den gang hadde. De «utfordringene» jeg har i dag er bagateller jeg den gang ikke ville ha tenkt over overhodet eksisterte på den tiden. Likevel føler jeg endelig for å åpne meg, for å nok en gang la bloggens slagord være det det alltid har vært; behind the scenes. Bak masken. Bak alt som kan kalles en fasade.

I dag lever jeg selve definisjonen av drømmelivet, det er ikke en overdrivelse eller en maske jeg tar på. Det er den fulle og hele sannheten. Det betyr selvfølgelig ikke at jeg aldri møter hindringer langs veien eller at jeg aldri føler bitterhet eller frustrasjon. Når sant skal sies, skjer det ganske ofte. I en helt annen verden enn den jeg en gang var en del av, men likevel. Alt er selvfølgelig ikke en dans på roser til enhver tid, selv om jeg for alltid vil være takknemlig for alt jeg har fått og fått til.

La oss ta akkurat nå som et godt eksempel. Det føles ut som om jeg slites mellom barken og veden. På den ene siden vet jeg at så altfor mange av mine nære har vanskeligheter med å forstå mine prioriteringer om dagen, og kunne ønske at jeg fremfor å tenke på meg selv – valgte å tenke på dem. Det er jo det jeg alltid har gjort. Jeg har ikke en gang før de siste par månedene begynt å sette mobilen min på lydløs om natten, utilgjengelig for noen få timer i døgnet. Før det var jeg alltid på. Jeg kunne svare på meldinger mellom bleiebytting og amming, mellom påkledning av meg selv og påføring av sminke, i pauser på arbeid og for øvrig midt i arbeidstiden så lenge jeg jobbet hjemmefra. Om noen ville finne på noe, kunne jeg bare legge meg fire timer senere for å få tid til kafébesøk eller en rusletur i arbeidstiden. Jeg kan ikke det nå lenger. Verken kan eller vil.

At ansiktet knapt får møte sminkekosten og at huden skriker etter solarium får bare være; det er i det minste jeg som velger at tiden prioriteres annerledes ;-)

Det er ikke nå som jeg sjonglerer tre arbeidsplasser utenfor mitt eget hjem med det to fagskoleutdannelser på en og samme tid, skrivingen, dyrene, husholdningen og ikke minst den viktigste rollen av alle, mammarollen, at jeg står i fare for å bli utbrent. I faresonen var jeg den gangen jeg ikke gjorde noen av de tingene andre ser på som krevende i dag. Den gangen jeg tenkte på alle andre foran meg selv, den gangen jeg til enhver tid forsøkte å være flinkest mulig på alle plan. Den gangen jeg ikke så mine egne behov, men fulgte alle andres. Jeg fikk en viktig virkelighetssjekk for ganske så nøyaktig ett år siden. Jeg innså at det livet jeg levde, ikke ga meg nok. Joda, jeg hadde mye tid med verdens beste datter, tjente godt og gjorde det alle andre forventet av meg. Jeg sov lite, men det fikk ikke hjelpe. Det gikk fint, det. En liten stund. Helt til jeg innså at jeg måtte ta tak.

Det begynte forsiktig med at jeg unte meg selv små, materialistiske gleder fremfor timer online for venner på andre siden av landet. Deretter lot jeg skolegang og flere rutiner ta en større del av livet mitt enn det friheten gjorde. Med det kom flere timer søvn, og mindre tid til alle andre. Det siste året har jeg prøvd – og jeg har feilet. Jeg har forsøkt på nytt, og lyktes. Jeg lærte raskt at jeg trengte å skape en ny tilværelse for både meg selv og datteren min. En hverdag for mobiltelefonen var til for å svare på viktige telefonsamtaler så lenge min datter er våken, og en hverdag for «fritid» betyr skriving, skolearbeid, planlegging og en film fra tid til annen. En hverdag hvor jeg ikke lenger står på tå for alle andre enn for meg selv og min datter. En hverdag hvor det å være sosial betyr kvalitetstid, og ikke påtvungen plikt.

At mine valg overhodet kan tenkes å provosere de som står meg nære, er like utenkelig som det er virkelig. Det rare er at det er nettopp det det er; virkelig. Såre stikk som gjør langt mer vondt i hjertet enn det noensinne kan kalles konstruktivt blir servert, og, om jeg ikke allerede hadde lært meg å kjenne igjen gåsa på gangen, samvittigheten kvelende. Det er aldri godt å føle at man ikke strekker til for andre – men det er selvopplevd verre å vite at man ikke strekker til for sitt eget liv. Om jeg må velge mellom å gjøre det som er riktig for meg og min datter eller å gjøre det andre forventer av meg, er valget så enkelt at det ikke en gang er et valg. Jeg gjør så godt jeg kan – men jeg gjør det for meg selv og for Sienna. Ingen andre. Om jeg har blitt selvsentrert og egoistisk i løpet av de siste månedene? Ja, sannsynligvis. Men jeg har også blitt reflektert og selvbevisst. Det er det ingenting som kan måles med – heller ikke det å ha all tid i verden i en ustrukturert hverdag med mobilen på til alle døgnets tider, lite søvn og en utslitt kropp.

Så ja, det jeg tror hele innlegget egentlig dreier seg om må være tidsklemma. Du vet, den du ikke vet noe som helst om før du brått står der med den samme hverdagen som «alle andre» – etter å ha vært bortskjemt på full frihet og null rutiner i årevis. Tidsklemma, ja. Den så jeg ikke komme da jeg først valgte ut bloggens slagord, det er i alle fall sikkert ;-)

Annonser

Disse foreldretypene irriterer meg

Kategori: Tanker og meninger | 0 kommentarer » - Publiser lørdag 14. juli , 2018 kl. 17:10

Nå er jeg ikke den som lar meg lettest irritere, men det finnes altså noen – og da under kategorien «foreldre» – som rett og slett kan irritere vettet av meg..

1.  De som bruker Facebook, forum og Internett generelt for diagnostisering 
Trenger jeg egentlig å utdype denne? Ut ifra hvor ofte jeg er vitne til nettopp dette; ja, så absolutt. Jeg har sett foreldre beskrive de mest grusomme og potensielt livstruende (!) symptomer på Facebook-grupper og lignende. Jeg blir kvalm! Jeg er ikke den som roper høyest om å få barnevernet inn i bildet hos enhver på kanten-situasjon heller, men slike tilfeller bør det virkelig meldes ifra om. Mitt tips: Ring lege eller legevakt dersom du er usikker. Selv ikke spesialister kan sette diagnose over nettet. Da kan ikke vi som ikke har bedre å gjøre enn å tråle mammagrupper på Facebook gjøre det, heller.

2. De som lirer ut av seg at «vi klarte oss jo før i tiden» 
Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen; de foreldrene som ikke evner å sikre barn godt nok (!!!) i bil eller som ikke følger anbefalingene om eksempelvis ryggleie ved søvn, er nok til å få meg til å se rødt. Ja, vi klarte oss jo før i tiden – de av oss som fremdeles lever, altså. Er dere klar over hvor drastisk tilfeller av krybbedød og død som følge av bilkrasj har sunket de siste årene? Det er knapt til å tro. Følg anbefalingene. Tenk sikkerhet. Prioritere barnet ditt.

3. Apropos sikring i bil.. De som påstår at bilsyke er verre enn barnedød 
OK, denne er satt på spissen. Som emetofobiker forstår jeg godt at det ikke er spesielt kult med oppkast i bilen – men, det hadde vært langt verre å bære mitt eget barn i en kiste. Jeg er klar over at det er grusomt å få denne setningen slengt i trynet for de som velger å ikke sikre barna godt nok i bilen eller å snu dem fremover lenge før det anbefalingene (og i enkelte tilfeller også regelverket) tilsier, men det er så enormt viktig med riktig kunnskap her. Det kan ikke bli sagt nok. Utvilsomt en av mine hjertesaker når det kommer til barn og sikkerhet.

4. Perfeksjonistene
Disse irriterer meg ikke i den forstand, men det gjør meg trist. Jeg har vært akkurat der de er. Du vet, der alt skal være perfekt. Ammingen skal gå som smurt, rutinene skal aldri brytes, man skal aldri si høyt – eller i det hele tatt tenke – at det til tider er slitsomt å ha barn. Alt skal være perfekt, hele tiden. Det er jo så trist! Selvfølgelig skal det være lov å være sliten, selvfølgelig er du ingen dårlig forelder dersom du ikke klarte å holde deg til det «nei»et du serverte i butikken. Jeg er helt sikker på at du blir en enda bedre mamma av å tillate deg å ikke være det til enhver tid.

5. De som alltid klager over foreldrerollen
For å ha med dette punktet, måtte jeg nevne det forrige – selv om det er mer trist og ikke irriterende. Det er derimot denne typen foreldre; de som alltid klager over foreldrerollen. De som foran barna forteller dem om hvor slitsomme de er og hvor mye flinkere andres barn er. De som rett og slett klager over det faktum at de er foreldre… Det finnes ikke ord sterke nok til å beskrive min irritasjon og frustrasjon godt nok.

Vi er alle forskjellige – og godt er det ;-)

Annonser

Magien med «job crafting»

Kategori: Tanker og meninger | 0 kommentarer » - Publiser søndag 8. juli , 2018 kl. 23:56

Et begrep jeg har blitt ordentlig glad i helt siden første gang jeg skrev om det i Ledernytt for et par år (?) siden, er «Job crafting». Kort og godt går dette altså ut på å se på jobben du gjør mer helhetlig og i det større bildet enn de oppgavene du har foran deg. Det å fokusere på hvorfor du gjør som du gjør og hva andre får ut av at du strekker deg langt for å bli den beste du kan være på arbeidsplassen er en så ufattelig god motivasjon – jeg tror ikke det er mulig å noensinne bli lei av jobben sin om en har job crafting som et viktig fokus.

For å forklare nærmere har jeg valgt å utdype det hele med eksempler fra noen av mine egne yrker.

Forfatter
Selv om jeg ikke skriver på langt nær like mange timer som jeg gjør de andre jobbene mine, er jeg likevel forfatter på fulltid – og vel så det. Jeg tenker og føler hele tiden – noe som igjen styrker mine skriveferdigheter og ikke minst utsikter for fremtidige bøker. Uansett. Jeg kunne ha valgt å tenke at jeg skriver og tjener penger på det. Men, med job crafting blir tankegangen en helt annen. I stedet for å tenke at jeg «bare» skriver, blir tankegangen med job crafting at jeg; underholder, setter ord på tanker og følelser andre kanskje sliter med å få ut, jeg kan bryte grenser og jeg kan belyse viktige temaer. Jeg kunne ha ramset opp langt mer her, men jeg skal forholde meg kortfattet slik at poenget kan komme litt tydeligere frem.

Butikkmedarbeider
Joda, jeg er «bare» butikkmedarbeider på Stormberg og Enklere Liv. Det eneste jeg gjør er å selge varer, pakke ting i poser og snakke med folk jeg sannsynligvis ikke vil ende opp med å prate med i andre situasjoner enn dersom (vel, når) de velger å handle hos meg igjen. Hvor flatt og lite spennende høres vel ikke det ut? Jeg tenker absolutt ikke på disse jobbene på den måten. Jeg er absolutt ikke «bare» en selger. Jeg er den som alltid smiler og er vennlig, den som alltid vil ønske deg en fin dag, kveld eller en god helg. Jeg er den som hjelper deg med å finne de riktige produktene for nettopp deg. Jeg er den som sørger for at et lite barn får gode klær som vil gjøre barnehagedagen hakket bedre, eller den som hjelper deg med å finne turtøyet du skal ha med deg på ditt livs eventyr. Jeg er den som hjelper eldre med å finne produkter tilpasset deres livsstil, noe som rett og slett gjør deres liv litt enklere. Jeg er den som mer enn gjerne slår av en prat med deg som kanskje ikke har så mange å snakke med. Jeg er den som hører på problemer og finner løsninger på de av dem som kan ordnes opp i – eller bare lytter til de det dessverre ikke er mulig å kjøpe løsninger på i en butikk. Jeg er den som er med på å skape vekst i fantastiske bedrifter som selger produkter så gode at det er en fornøyelse å få lov til å anbefale og ikke minst selge dem til forbrukerne. Som du helt sikkert forstår, kunne jeg har fortsatt i en halv evighet – om ikke enda lenger.

Er det rart at jeg føler meg uendelig heldig som får lov til å gjøre akkurat det jeg gjør? Herlighet, så takknemlig jeg er for akkurat de mulighetene som har åpnet seg opp for meg. Ord kan virkelig ikke beskrive det godt nok! Jeg er sikker på at et fokus på det større bildet og det mer helhetlige ved jobben din kan være med på å gjøre mye positivt for deg – både i ditt liv og for de som arbeider sammen med deg. Jeg er ganske sikker på at det lyser gjennom meg at jeg elsker det jeg gjør, uansett hvilket arbeid jeg har foran meg.

Det å vite at det jeg gjør er så uendelig mye mer enn oppgavene mine for dagen er så viktig. Jeg kommer aldri til å bli lei av å leve av nettopp det jeg lever av. Om jeg så fikk milliarder på kontoen ville jeg ikke ha byttet ut min arbeidshverdag mot noe som helst i hele verden. Å kunne si det på hånden på hjertet er en ufattelig fin følelse jeg unner alle å kjenne på.

Bare vent litt, mamma må bare…

Kategori: Mammarollen, Tanker og meninger | 0 kommentarer » - Publiser torsdag 28. juni , 2018 kl. 13:19

I går fikk jeg en kommentar som fikk meg til å reagere på noe jeg utallige ganger tidligere har tenkt på og irritert meg over. Kommentaren i seg selv var fin – og ikke minst viktig. Den lød som følger:

«Jeg lurer litt på hvorfor du oppdaterer og «styrer» mye med bloggen for tiden, akkurat nå når du og din datter har ferie? Du har tidligere skrevet at all din tid sammen med din datter er kvalitetstid og at dere får aldri nok av den? Bare noe jeg har lagt merke til og undret meg over når jeg leser :)» 

Jeg ble oppriktig glad for denne kommentaren. Nå skal det sies at jeg på ingen måte følte meg truffet, men det kunne jeg like gjerne ha gjort. Jeg ser det over alt; foreldre som plukker opp telefonen rett som det er for å svare på meldinger, sjekke Facebook, oppdatere Snapchat eller sjekke andres relativt uviktige stories. Det gjør meg trist. Det er klart at barna våre må lære seg at vi ikke alltid kan leke eller svare dem øyeblikkelig; vi voksne har også andre ting å gjøre. Jeg mener ikke at vi skal kaste alt vi har i hendene for hvert eneste «mamma, se nå!» – når vi er opptatt med noe som faktisk kan kategoriseres som viktig.

Det å bruke så mye tid på nettet og på sosiale medier som det vi gjør i dag, ser jeg på som negativt på mange måter. Jeg lurer på hva barna føler dersom mor ikke kan ta seg tid til verken lek eller helhjertede dialoger uten svar som «mmmmmhm…» fordi de er for opptatt til å høre hva barnet har å si. Har teknologien blitt viktigere enn barna?

Selv har jeg tatt tak og sørget for at dette ikke skjer med oss. Den tiden jeg har sammen med Sienna er hellig. Når jeg oppdaterer bloggen, sitter på Facebook eller i det hele tatt plukker opp telefonen for annet enn å svare på anrop eller sjekke om meldingen som tikket inn var fra jobb eller noe annet viktig, er det i en av følgende situasjoner: 1. Når hun sover, 2. Er hos pappaen sin eller 3. Er opptatt med noe annet. Jeg sier ikke at mitt valg er det eneste riktige, men at vi alle bør tenke over hvordan vi bruker sosiale medier og ikke minst den hersens mobiltelefonen som føles like viktig å ha i umiddelbart som det å ha på en truse under tettsittende jeans, er helt klart.

Tusen takk til deg, «Pappa til 3» som våget å spørre – og ikke minst for at du spurte på en så fin måte. Jeg vet at dersom dette var et tema som hadde truffet meg, ville jeg utvilsomt ha tatt tak og ikke minst tenkt over mine valg. Nettopp derfor er din kommentar så viktig, selv om det i dette tilfellet heldigvis ikke var som det så ut. Ofte er det nemlig nettopp det.

Jeg kommer til å si «bare vent litt, mamma skal bare…» utallige ganger til i løpet av Siennas levetid. Men, det skal aldri bli sagt fordi jeg må oppdatere Facebook-statusen min eller sjekke stories. Det er helt sikkert. 

 

 

663965E4-37D0-4463-B07FB6989D683E67-B4309313-0CFB-4C06-8B9E2FC50A158407

Nybakte foreldre? Dette er mine beste tips!

Kategori: Mammarollen, Tanker og meninger | 0 kommentarer » - Publiser mandag 25. juni , 2018 kl. 17:26

Et slikt innlegg skulle jeg utvilsomt ha fått kloa i da jeg selv satt med en liten bylt i armene mine for aller første gang, høsten 2013. Det er ikke rart om det føles overveldende; det er det også, og slik skal det være. Tenk det, du har blitt en forelder! Det er så stort, så altoppslukende og så innmari fantastisk på én og samme tid. Følelsen kan ikke beskrives med noe annet i hele verden – og det kan heller ikke følelsen av å brått ha blitt plassert i en helt annen rolle, en helt annen situasjon enn du noensinne har vært i.

Det er på alle tenkelige vis vidunderlig, men det er også en rar følelse å brått stå med begge beina plantet i en ny tilværelse. Nettopp derfor skriver jeg dette innlegget som gir mine personlige tips til alle nybakte foreldre – basert på det jeg selv kunne ønske noen fortalte meg den gangen.

Baby-Sienna♥ Og neida, med ny blogg følger det heldigvis ikke med eksponering av henne. De bildene jeg vil komme til å dele er fremdeles godt sensurert, eller – som i dette tilfellet – babybilder hvor hun på ingen måte er gjenkjennelig i dag. 

Mine beste tips til nybakte foreldre: 

♥ Dersom du føler at det er riktig, er det sannsynligvis det
Jeg vet hvor vanskelig det kan være å føle seg selvsikker i en rolle som nettopp har blitt utdelt deg, men det ligger mye sannhet i dette punktet. Nesten uansett hva det måtte gjelde med den lill; dersom du føler at det er riktig, er det mest sannsynlig det. Det gjelder alt ifra amming til flaskemating, til rutiner og aktiviteter. Det er så viktig å ikke la seg presse til noe man ikke selv ønsker, bare fordi andre med mer erfaring forteller deg at det de gjør med sitt barn er det riktige.

♥ Vit at du finner ut av det
Dette hører til punktet ovenfor, men fortjener et eget, lite hjerte likevel. Er du usikker? Redd for at du gjør noe feil? Føler du deg mislykket? Vit at du finner ut av det. Det meste kommer med erfaring! Spør gjerne noen du stoler på og som ønsker det beste for deg og babyen din, om råd. Helsestasjonen er gull verdt der, ikke vær redd for å spørre. Du har nettopp blitt mor – det er ikke meningen at du skal være «verdensmester» med en gang (det blir du for så vidt heller aldri).

♥ Ikke kast bort verdifull egentid
Om du, som meg den gangen, har en baby som aldri sover – ikke sløse bort den verdifulle egentiden på alt du føler at du «må» gjøre når babyen endelig har sovnet for en stund. Det er ingenting i veien for å la baby bli med på både husvask, klesbretting og trening! Dersom du heller gjør slike ting i babyens våkne tid (bæresjal- eller sele er gull verdt) får du langt bedre tid til å bare nyte stillheten og tiden med deg selv når du kan. For meg ble dette et utrolig viktig punkt. Jeg presset meg så til det ytterste med å få alt gjort når hun sov, at jeg aldri rakk å sove, slappe av, se serier eller lese bøker – alt det jeg elsket og elsker å gjøre, og som jeg «må» presse inn tid til for å ha det godt med meg selv. Det blir mer enn nok tid til kos, prat og å bare stirre uavbrutt på babyen din likevel – så ikke kast bort tiden du har helt for deg selv på ting du føler deg forpliktet til.

♥ Ikke vær redd for å be om hjelp
Jeg vet at min familie hadde sett for seg å få passe Sienna langt mer enn det de fikk. Ikke at jeg personlig ville ha levert henne fra meg i timevis for å gjøre «ingenting», men det er da virkelig ingenting i veien for å la besteforeldre, tanter eller onkler få lov til å trille rundt i nabolaget mens du slapper av, sover, tar en dusj eller ser en episode av favorittserien? De aller fleste vil elske å få tilbringe tid med den lille, samtidig som alle som er glad i deg vil stille opp med den største selvfølge så langt det går.

♥ Ingen andre har peiling på hva vi driver med, heller
Og du? Vi andre har heller ikke peiling på hva vi driver med. Idet vi har fått dreisen på amming, skal babyen til med fast føde. Når vi endelig har fått inn en god rutine, endres den som følge av tannfrembrudd, bivirkninger av vaksine eller et utviklingsprang. Det kommer alltid nye utfordringer og vi er alle sammen om å egentlig ikke ha peiling på hva vi driver med. Vi finner ut av det, det vil du også gjøre!

Del gjerne innlegget med en nybakt mor eller far! 

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Drevet av Lykke Media AS | PRO ISP - Webhotell & domene
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.