Bloggnorge.com // Lizbeth Osnes – Behind the scenes
Start blogg

Lizbeth Osnes – Behind the scenes

Velkommen til min blogg

Kategori: Tanker og meninger

Mine 7 leveregler

Kategori: Tanker og meninger | 0 kommentarer » - Publiser lørdag 22. september , 2018 kl. 00:34

1. Gjør en god gjerning hver dag 
Det høres kanskje ikke ut som det helt store målet, men det er en fin begynnelse. Hver kveld tenker jeg over hva jeg har gjort godt for et annet menneske, eller samfunnet generelt. Det trenger selvfølgelig ikke å være snakk om noe stort, heller; gi komplimenter til de du møter i stedet for å bare tenke tanken, smil til fremmede, spør eldre eller andre med vanskeligheter om de trenger hjelp til noe, si noen fine ord til personen i kassen på butikken eller la noen du bryr deg om få vite at du gjør nettopp det. Jeg syns dette er så viktig. Ikke bare gir det personen du gleder en fin følelse, men den du selv sitter igjen med er så god at det nesten føles egoistisk å være raus. Jeg er helt sikker på at dette fokuset (som har blitt en vane for lenge siden og ikke er noe jeg egentlig tenker over lenger) gjør meg til et lykkeligere menneske, så vel som et mer positivt og hyggelig et. Jeg liker det.

2. Gi der du kan 
Jeg kan ikke redde hele verden, det er umulig. Ikke kan jeg donere millioner heller, i alle fall ikke per dags dato (hehe). Men; jeg kan gi der jeg kan. Hver måned støtter jeg personlig utvalgte veldedigheter, som alle betyr mye for meg. Jeg gir bort småpenger, panteflasker eller Vipps’er en slant til innsamlingsaksjoner som treffer meg, så sant jeg har anledning til det. Jeg gjør ikke mye, men det jeg kan. Og det? Det er faktisk bra nok.

3. Fremsnakk – ikke baksnakk 
Selvfølgelig kan enkelte menneskers handlinger eller ord irritere vettet av meg, og noen ganger føler jeg utvilsomt for å snakke med mine nære om det. Men, det viktige for meg er å alltid diskutere sak – ikke person. I stedet for å si «han er en drittsekk» kan jeg si «det irriterer meg at han..» eller lignende. Fremfor å si at en person er irriterende, kan jeg si at vedkommende har gjort noe som irriterer meg. En annen viktig «regel» for meg er at det alltid skal være en god grunn til det dersom jeg først skal si noe negativt om et annet menneske. Det ville ikke ha falt meg inn å gjøre det dersom det ikke på noen måte kunne være konstruktivt, og jeg ville selvsagt heller ikke ha sagt noe til andre som jeg ikke kunne ha- eller allerede har sagt, til vedkommende selv.

4. To positive tanker for hver negative 
Dette gjelder også i punktet ovenfor, forresten. Dersom jeg først skal nevne et annet menneske i negativ forstand, sørger jeg alltid for å si noe positivt om personen i tillegg – noe som veier mer enn det negative. For helt ærlig; dersom jeg ikke kan si noe positivt om personen også, kjenner jeg ikke mennesket godt nok til å kunne si noe negativt, heller. Så enkelt er det. Dette punktet gjelder for resten av livet mitt også. Om jeg tenker over hvor innmari sliten jeg er, sørger jeg for å også fokusere på at jeg er utrolig heldig som får drive med noe jeg elsker, og som kan ha det livet jeg lever nettopp fordi jeg noen ganger tillater meg å bli ekstra sliten. Jeg tror ikke noen av oss har godt av å havne i en negativ spiral hvor vonde tanker, ord og setninger kommer hyppigere eller veier tyngre enn alt det positive. Det fører nok ingenting godt med seg likevel.

5. Se en sak fra tre sider
En av mine viktigste leveregler er utvilsomt dette; «det finnes alltid tre sider av én sak. Det hun sier, det han sier – og det som egentlig er greia». At dette burde blitt tatt opp på ethvert møte med familievernkontoret eller i timer hos samlivsterapeuter har jeg ingen problemer med å mene, haha. Uansett hva det gjelder og uavhengig av hvor sterk min personlige mening er, er det viktig for meg å kunne sette meg inn i andres situasjon. Hvorfor mener hun det hun mener? Hvordan har han fått det synet på akkurat dette temaet? Jeg vil aldri bli et slikt menneske som kun ser meg selv. Til tross for at det er så godt som umulig å få meg til å endre mening når jeg først står fast ved en, kommer jeg langt med respekt – om ikke forståelse. Jeg kunne aldri hatt en mening om verken det ene eller det andre uten at jeg satte meg ordentlig inn i temaet og selv-drøftet temaet fra «alle» sider, det blir for dumt. Mener jeg, da;-)

6. Aldri slutte å utvikle deg 
«Den som anser seg som ferdig utlært er ikke utlært i det hele tatt, bare ferdig» gjelder nemlig ikke bare i sportssammenheng. For meg er det viktig å hele tiden lære noe nytt, alltid strebe etter å bli en bedre utgave av meg selv og å aldri slutte å være nysgjerrig. Jeg vil vite. Lære. Utvikle meg. Bli bedre. Jeg tror det er viktig for oss alle, egentlig. Derfor er jeg stor fan av å bevege meg inn på fremmede områder, prøve noe nytt og ikke minst satse på det hjertet – som regel i kombinasjon med hjernen – sier. Bare slik kan man utnytte sitt fulle potensiale.

7. Kardemommeloven
Man skal ikke plage andre,
man skal være grei og snill, 
og for øvrig kan man gjøre hva man vil. 

Annonser

10 tanker i natten

Kategori: Tanker og meninger | 0 kommentarer » - Publiser torsdag 20. september , 2018 kl. 02:34

♥ Hvordan i alle verdens dager kunne jeg bli så heldig..? Jeg hadde aldri kunnet drømme om et så fantastisk liv som det jeg lever i dag, for bare få år siden. Jeg må stadig klype meg i armen, dette livet er helt utrolig. På alle tenkelige vis.

♥ Er det alltid greit å følge hjertet? Selv når det hjertet sier, også indirekte forteller deg at noen vil ende opp med å bli såret av dine valg..? Har man egentlig rett til å velge ens egen, egoistiske lykke fremfor respekt for noen andre?

♥ Er det dyrt å bytte kulelager på bilen? Kan jeg greie det selv? Kan jeg få en kompis til å ordne det for meg? Vil det koste ekstremt mange tusenlapper, eller er det dumt av meg å utsette noe jeg burde ha klart å fått i orden først som sist?

♥ Hvorfor er det slik at enkelte mennesker ser ut til å ha lyst til å ha et dårlig liv? Hva er det som får dem til å styre livet sitt inn på totalt feil spor, helt blottet for muligheten til lykke og et godt liv?

♥ Burde jeg male tapetveggen i stuen min matt svart, eller Deco Blue? Oslo, kanskje? Vanskelige valg, enkelt liv.

♥ Hvorfor er det så ufattelig vanskelig å legge seg, selv om man er både trøtt og må tidlig opp på jobb dagen etter? Hvorfor i alle verdens dager kan jeg ikke stupe kråke inn i sengen min nå, slik at jeg i alle fall får et OK antall timer søvn før alarmen ringer og en ny dag skal starte?

♥ På fredag skal jeg ta solarium. Og bleke tennene. Og dynke håret mitt i hårkur for så å sitte med den i i minst én time, samtidig som ansiktet mitt stivner av en eller annen ansiktsmaske. Hvorfor tar jeg meg så sjelden tid til sånt, når det gjør så mye for meg?

♥ Skal jeg kjøre på med min opprinnelige plan for studier neste høst, eller skal jeg ta en pause fra pensumbøker og se hvor livet fører meg etter dette skoleåret? Uansett hva som skjer på arbeidsfronten, vet jeg at jeg skal klare en bachelorgrad over nettstudier i tillegg. Uten problem. Men, vil det gi meg nok? Utfordringer, mener jeg? Og ikke minst; hvor dårlig ser egentlig utsikten for salg av leiligheten til fordel for kjøp av en enebolig ut, når jeg i så fall ender opp med en halv million kroner i studiegjeld?

♥ Hva kan jeg gjøre for å få leiligheten til å føles enda litt mer ut som min egen, enn det den gjør i dag? Hva er det egentlig jeg vil forandre på?

♥ Skal jeg orke å sette alarmen på et kvarter tidligere i morgen, slik at jeg rekker å glatte ut håret mitt før jobb?

Altså.. Dette – med mer – surrer rundt i hodet mitt akkurat nå. Kanskje ikke så rart at jeg ikke får sove til tross for at det snart er for morgentimer å regne…? Fy søren så heldig jeg er som har slike overfladiske tanker. Det er ren luksus.

Annonser

Drømmemannen: Alenemor-style

Kategori: Tanker og meninger | 0 kommentarer » - Publiser tirsdag 18. september , 2018 kl. 02:34

Haha, jeg digger slike innlegg! Både det å skrive dem, men også å lese det. Sist gang endte jeg tross alt opp med alt annet enn det jeg den gang egentlig hadde sett for meg, så det kan være gøy å se hvor dette bærer – enda noen år senere, og med enda litt mer erfaring ;-)

Humor og spontanitet
Herlighet, humor er så viktig. Jeg tar meg selv ekstremt lite selvhøytidelig og elsker å ha det gøy! Spontanitet og rare påfunn beskriver meg utrolig godt, både når jeg er alene og sammen med Sienna. Noe av det beste jeg vet er å spørre Sienna hva vi skal finne på, for så å bare kjøre på med hva enn hun kommer på der og da. Eller motsatt; «kan ikke du si hva vi skal gjøre i dag, da? Det blir alltid noe rart», haha. Jeg digger det. Min fremtidige må utvilsomt være klar for mye rart, og ikke minst ha et åpent sinn hva påfunn gjelder. Jeg trives for all del godt i sofakroken altså, men ikke syv dager i uken. That’s for sure.

Innstillingen til barn 
Jeg tror egentlig ikke at så veldig mange går inn for det å finne en kjæreste med barn fra før; det er sånt som kommer av seg selv, helt naturlig, når tiden er inne for det. Jeg er ikke så redd for å møte noen uten erfaring med barn – om han så har jobbet i barnehage i årevis eller selv har fjorten av dem, kjenner han ikke min datter uansett. Det blir like fremmed og skummelt for ham likevel, så den biten stresser jeg lite med. Men; innstillingen må være på plass. Jeg kommer overhodet ikke til å godta at Sienna blir sett på som «en del av pakken» – hun skal være en viktig bonus. Til å begynne med blir han jo bare «kjent» med henne gjennom meg og ikke minst lærer seg å kjenne hvordan livet mitt egentlig er gjennom det jeg forteller i løpet av dagen, men det i seg selv bør være et pluss. Om personen selv ønsker barn eller ikke er mindre viktig for meg; jeg har innsett at det eneste som kan få meg til å ønske et barn til, er om min fremtidige partner ønsker det inderlig høyt og ikke minst er villig til å gå med på alle mine «krav» for at det skal kunne skje. Kun da vil det være aktuelt. Uansett; barnet mitt er den aller største delen av meg, det vil hun for alltid være, så innstillingen og ikke minst åpenheten her er viktig. Jeg forstår at det kan være en vanskelig situasjon å befinne seg i, men det skal vi være verdt. Begge to.

Og kanskje det viktigste punktet; godkjent av han her. Sjefen sjøl, bestevenn eller «lillebror» som jeg er så heldig at jeg får kalle ham. Hans mening er alt. Seriøst. Og med dette bildet må jeg også nevne at min fremtidige må ha en greie for blondiner; han må nemlig stoppe meg i det sekundet jeg vurderer å farge håret mitt mørkere. Nei, nei, nei og atter nei. 

De samme verdiene 
Det er ingen tvil om at det er viktig for meg at den jeg ender opp med deler mange av de samme verdiene som meg selv. Jeg gir blaffen i både lønnsslipp og hvilken stilling eller utdannelse han har, så lenge han gjør noe han på en eller annen måte brenner for, eller ser verdien i å gjøre. For meg er det fullstendig uaktuelt å overhodet vurdere noen uten en plan for fremtiden – det ville ha krasjet fullstendig med mine verdier og mitt syn på livet. Jeg er en planlegger på det viset, det må også en fremtidig kjæreste være. Ellers er det ingen poeng i å satse i det hele tatt.

Det ytre 
«Du har én type gutter du alltid faller for du!» sa bestevenninnen min for litt siden. Og ja; så sant. Det er faktisk ingen unntak heller, haha. Jeg mener; passelig veltrent, høyere enn meg, fysisk sterkere enn meg (det skal mer til enn man skulle tro), tatoveringer (helst flere enn meg – men det kan man jo alltids jobbe med.. Det skal imidlertid godt gjøres) og ja.. En utstråling. Jeg kan ikke helt forklare det, men det ligger ekstremt mye i den utstrålingen. Selvtillit der det trengs, og mer ydmyke sider der det måtte passe. Jeg tror jeg er langt mer kresen enn det jeg burde være med tanke på alle andre krav som tross alt burde stå sterkere, men så er det nå en gang slik jeg er skrudd sammen likevel. Litt kresen må man få lov til å være når man tross alt har det like greit som singel.

Reise 
Virkelig. Reise. Det har blitt så viktig for meg! Ikke at jeg har fått gjort så mye av den slags; jeg har nok besøkt boden i leiligheten min oftere enn det jeg har reist til utlandet (og det sier sitt – dit inn går man bare ikke med mindre det står om liv eller død), men det vil absolutt settes på listen over topp-prioriteringer fremover. Minst én reise i året skal bli – den «tradisjonen» begynte allerede i år. Vel å merke før absolutt alt måtte gjøres i leiligheten på én gang og alle pengene dro den veien fremfor til flyplassen…

Og ja, apropos penger 
Som nevnt er hva en fremtidig kjæreste tjener fullstendig irrelevant for meg; jeg tjener mine egne penger og er selvstendig på alle tenkelige vis. Men; en viss økonomisk sans er viktig. Man skal for all del ikke ta livet, eller penger, for seriøst – det å kose seg er både gøy og viktig – men det skal være under grei kontroll. Aldri om jeg hadde orket en fremtid hvor penger var et usikkert tema og økonomi et skummelt minefelt. Delt økonomi? Ja, gjerne.

Og der bør jeg vel egentlig gi meg, før jeg mister enhver sjanse til et oppegående forhold frem i tid.. Jeg kunne ha skrevet enda lenger, men tipper at jeg fikk med det aller viktigste i denne listen ;-)

Annonser

Tiden for selvransakelse

Kategori: Tanker og meninger | 1 kommentar » - Publiser fredag 24. august , 2018 kl. 17:04

Jeg har en greie for høsten. Ikke bare er det den eneste årstiden som faktisk holder det den lover, men for meg føles den som en ny start – hvert år. Nyttårsforsetter gir meg ingenting, men det å starte høsten med blanke ark og et åpent sinn..? Det finnes lite som kan måle seg med den følelsen. I år er det selvfølgelig intet unntak. Når jeg ser tilbake på hvordan livet mitt har forandret seg så drastisk på bare dette ene, lille året kan jeg ikke annet enn å bli en blanding av euforisk og overveldet. Mest det første.

Noe av det jeg liker aller best med denne følelsen av å starte på ny, er å se på hvordan jeg kan utvikle meg som person og forhåpentligvis bli et bedre menneske. Det å gjøre seg klar over sine «feil og mangler» og å være villig til å endre på det man ikke vil ha med seg videre er så motiverende. I fjor for eksempel, satte jeg meg et mål om å alltid jobbe beinhardt – uansett hva det skulle gjelde. På den tiden sjonglerte jeg privatistutdannelse (ta tre års videregående skolegang på ett år), fulltidsjobb, personlige vanskeligheter og rollen som alenemor. I år har jeg fått en ny jobb som jeg virkelig elsker, tar to fagskoleutdannelser på en og samme tid, nyter fortsatt tittelen «alenemamma» og har trappet opp trening av hund på et mer omfattende nivå enn tidligere. Om jeg blir sliten? Ja, noen ganger. Om jeg elsker det? JA! Jeg ville ikke ha byttet bort dette livet mot noe annet i hele verden.

Tidligere har jeg hatt en rekke «høstforsett» med tanker om endringer jeg skal gjøre meg. De tidligere årene har jeg hatt planer som å bli et bedre menneske, bli mer aktiv, utvikle meg og ikke minst satse på nye utfordringer. I år blir det annerledes. For første gang i mitt liv (!) føler jeg på det å ikke ville endre noe som helst med livet mitt. Jeg kommer aldri til å slutte å strebe etter å bli den beste utgaven av meg selv, men bortsett fra det vil mitt viktigste mål være å fortsette på den samme stien som jeg rusler på nå. Jeg skal være den beste mammaen jeg kan være for datteren min, jeg skal fortsette å gjøre alt for å nyte de timene, minuttene og iblant dagene jeg har for meg selv, jeg skal fortsette prosjekt-prioritere-vennene-mine som jeg så smått har begynt med allerede (og ja, det er trist at det faktisk må stå som et eget punkt, men slik blir livet noen ganger), jeg skal jobbe like hardt som det jeg har gjort de siste par månedene og jeg skal gjøre en like god innsats på skolefronten som jeg har gjort til nå. Det å føle at å fortsette med det samme som jeg har bygget meg opp til å gjøre den siste tiden er ufattelig deilig. Jeg har endelig landet, og det kunne ikke ha føltes bedre.

Kjære høst – du er så inderlig velkommen! Bare tanken på rufsete vær, strikkede gensere og regn plaskende mot vinduet om kvelden får det til å krible i hele kroppen… Som jeg elsker denne årstiden!

Den kvelende mammasamvittigheten

Kategori: Mammalivet, Tanker og meninger | 2 kommentarer » - Publiser søndag 5. august , 2018 kl. 22:52

Meg i september 2013: Jeg lurer på hva det er som har skjedd med meg. Jeg har konstant dårlig samvittighet. Som oftest vet jeg ikke hvorfor, en gang! 
Mamma: Du har blitt mamma, lille venn. Det kommer ikke til å gå over, men du blir vant med det og lærer deg å skyve tankene unna. 

Det begynte allerede da Sienna var nyfødt. Jeg var selv ganske syk og ute av stand til å gå – det ville på ingen måte være forsvarlig av meg å bytte bleier på egenhånd, men likevel var det som om en sortkledd, miniversjon av meg selv satt på skulderen min og fortalte meg at jeg var verdens verste mamma fordi jeg ikke en gang kunne bytte bleier på mitt eget barn. Min første trilletur til butikken etter å ha blitt mamma endte også nokså «dramatisk»; midt i ammetåken (vel, midt i frykten for at den lille skatten i vognen skulle våkne for å kreve mat av mammaen sin som der og da slet mer med amming enn det jeg noensinne trodde var mulig) plasserte jeg en firepakning med Pepsi Max under vognen idet jeg saumfarte butikken for alt annet jeg trengte (og ikke trengte). Det endte selvfølgelig som det måtte gå; jeg glemte at jeg hadde lagt brusen under vognen og betalte alt det andre. Jeg rakk bare så vidt å komme meg ut døren før jeg innså at vognen var litt tyngre enn det en nyfødt baby, tre sjokoladeplater og en middag fra Fjordland skulle tilsi, så jeg styrtet tilbake for å betale for den «stjålne» brusen. Jeg kunne ha begynt å le. Det gjorde i alle fall den meget forståelsesfulle damen i kassa. Men jeg? Nei, jeg begynte å gråte. Ikke fordi jeg var flau – men fordi jeg var verdens verste mamma. Tenk at babyen min ble født inn i en verden med en grusom tyv som mor! Vel, denne lille hendelsen var en ganske tåpelig grunn til å bli angrepet av den kvelende mammasamvittigheten, men slik er det jo alltid. Det er jo ingen grunn til at vi skal føle oss som verdens verste mødre som overhodet ikke fortjener de fantastiske barna vi har satt til verden – men så er det jo nøyaktig slik vi føler det hakket for ofte likevel. Det er i alle fall slik jeg har det fra tid til annen, sannsynligvis oftere enn det jeg har godt av.

Som nå, for eksempel. Jeg jobber, og jeg jobber mye. Jeg vet at jeg gjør det for henne og hennes fremtid, men det stikker i meg likevel. Det å være helt alene om økonomi og vår økonomiske fremtid, særlig med tanke på at det er nettopp hennes fremtid, er rett og slett skummelt. Det er så viktig for meg å sikre henne på best mulig måte – derfor blir det automatisk også viktig for meg å jobbe, samtidig som jeg sikrer meg flere utdannelser og dermed flere bein å stå på. Jeg har plantet føttene mine innenfor flere ulike arbeid, samt utdannelser jeg både nå og senere har god nytte av. Litt fordi jeg som person trenger å utfordre meg selv, men mest fordi jeg vet hvor viktig det er for hennes fremtid. Jeg vet jo at vi klarer oss og jeg vet at jeg gjør det eneste riktige for henne, men den gnagende samvittigheten dukker opp like ofte som jeg må gi avkall på kosekvelder til fordel for jobb på meg og barnevakt for henne, eller de gangene jeg tenker over alt jeg ikke har råd til å gi henne.

Jeg vet at jeg er heldig som eier min egen leilighet, har en trygg og romslig bil, spiser godt og sunt hver eneste dag og ikke trenger å bekymre meg stort for det hverdagslige med tanke på økonomien. Jeg vet jo det. Likevel er det som om jeg føler at jeg må gi så mye mer. Større hus. Finere bil. Det er jo helt idiotisk, er det ikke? Det er ikke en gang alle på min alder som eier sitt eget hjem. Hei, ikke alle har sertifikatet til bil en gang! Jeg tror helt oppriktig at denne samvittigheten ville ha plaget meg uansett hvilken økonomi jeg hadde, og uansett hvor mye tid jeg hadde til alt vi ønsker å finne på. For det aller meste klarer jeg å tenke rasjonelt; jeg vet at jeg har gitt Sienna et godt liv hittil og at jeg ved å ta de valgene jeg tar, også sikrer hennes fremtid. Jeg vet at de fleste måtte ha stått over sommerferiereisen i år dersom de, i likhet med meg, måtte ut med det dobbelte av deres månedsinntekt til nødvendig renovering av huset. Jeg vet også at de aller fleste trenger barnevakt fra tid til annen, og at det ikke finnes annet enn positivt ved det at Sienna får så gode relasjoner til verdens beste familie – og at hun virkelig ikke kunne hatt det bedre der hun er, når jeg likevel må jobbe. Hun har det bra og jeg har det bra, likevel vil ikke de vonde følelsene gi slipp for godt. I følge mammaen min, gjør de heller aldri det. Man lærer seg bare å leve med det.

For min del har det vært viktig å tenke på tre positive ting for å veie opp for hver eneste kritiske tanke som måtte dukke opp. Som nå i sommerferien, for eksempel. Jeg er en grusom mamma som ikke har mulighet til å ta med meg Sienna bort på sommerferie i år. Javel, men: 1. Jeg fikk råd til å ordne veggen på huset som når som helst truet med å gi lekkasjer inn til leilighetene over som igjen ville gitt vannskader i taket mitt og pusse opp hele huset utvendig – og det uten å gå i en ordentlig Luksusfelle fordi jeg absolutt skulle booke fly og hotell i tillegg. 2. Vi storkoser oss jo uansett! Denne sommerferien har vært stappfull av så fantastiske dager at det kribler i magen bare av tanken – det har, etter min mening, vært en uendelig mye flottere ferie enn det å tilbringe timevis i fly, etterfulgt av en varme som knapt kan måle seg med den vi har hatt her hjemme. Og det uten å måtte stresse med hundevakt, til og med. 3. Jeg lærer datteren min indirekte at penger ikke vokser på trær og at vi ikke alltid kan få alt vi ønsker oss. Etter min mening er dette helt oppriktig en viktig lærdom uansett livssituasjon. Jeg håper og tror at jeg uansett hvor rik jeg nå enn måtte bli i fremtiden (viktig å sikte høyt, ikke sant?), evner å lære Sienna verdien av penger og disponering av disse.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, det har bare føltes så riktig å lette litt på sløret og vise ekte følelser blant bilder av late dager ved vannet, en kropp som ser ut som min egen igjen og barn og hund i lykkelige omgivelser. Det er ikke bare enkelt, det er heller ikke meningen at det skal være det. Dersom du kan kjenne deg igjen i dette innlegget og selv sitter med mammasamvittigheten; vit at du er en god mamma. Vi gjør bare så godt vi kan, og på et eller annet vis er det nok – med og uten ferie, hvitt hus med stakittgjerde og en bil man faktisk har et ønske om å holde plettfri. Vi er god nok. Husk det.

8 løgner jeg stadig forteller meg selv

Kategori: Tanker og meninger | 0 kommentarer » - Publiser mandag 30. juli , 2018 kl. 23:47

«Det går helt fint å slumre litt til»
Nei, stress er aldri fint. I rest my case.

«Jeg venter med vaskingen til i kveld, jeg» 
Nei. Bare, nei. Vasker jeg ikke om morgenen skjer det heller etter all sannsynlighet ikke den dagen i det hele tatt.

«I’m a strong, independent woman who need no man»
(Ja, jeg sier det til meg selv i ekte African/American-style). Altså.. For å si det sånn; jeg er helt udugelig når det kommer til slike ting. Det er et under at naboene mine tillater meg å i det hele tatt hjelpe til med malingen av huset her.

«Hundene må helt sikkert ikke ut enda en gang før vi tar natta» 
.. bare fordi jeg vil legge meg med én gang. Det ender selvfølgelig opp med at jeg må ut med dem flere timer før alarmen overhodet begynner å tenke på å gi lyd fra seg.

«Det er ikke så ille å ha fem ulike jobber, å jobbe dobbelt- og trippeldager når jeg likevel ikke har andre planer gjør jo ingenting» 
For å si det sånn; jeg har endelig lært meg kunsten å prioritere. Nå er balansegangen slik den burde være; ekstravakter er bare gøy, men ikke når man må løpe fra sted til sted gjennom hele dagen.

«Selvfølgelig skal denne sjokoladeplaten vare i et par dager» 
Det skjer aldri. For å være på den sikre siden er det bedre å kjøpe to per dag, egentlig. Det hadde i det minste spart meg for en del turer til butikken.

«Jeg kommer til å få bruk for denne toppen» 
Note to self; om du ikke tenker «oi, denne kan jeg bruke til…» *putt inn hva som helst av tøy du allerede har i klesskapet ditt*, bør du la være å kjøpe den.

«Det er verdt pengene»
Hver gang jeg må si akkurat det til meg selv, omhandler det noe som overhodet ikke kan kalles annet enn direkte sløsing.

Tenk at jeg skulle havne her

Kategori: Tanker og meninger | 2 kommentarer » - Publiser tirsdag 24. juli , 2018 kl. 12:38

Selvforakt. Ligge på sofaen. Forsøke å samle energi til å ta en dusj – mislykkes. Tårevåte øyne. Blåhvit hud. Smerte. Så mye smerte. Mitt liv, den gangen.

Barnelatter. Middagslaging, middagsspising, middagsnyting. Dessert, eller bare en liten sjokoladebit – eller en halv plate, hvem holder tellingen? Lek. Kos. Sykling, tur, sparkesykkel og trampoline. Besøk hit og dit. Enda mer latter. Enda mer kos. Jobb, plikter, husarbeid, hunder, skolearbeid og enda mer jobb. Livsnyter. Livsglede. Livet. Mitt liv. Nå og for alltid.

Jeg husker så godt dette bildet. Det ble tatt da jeg nettopp hadde begynt å bevege meg mot et friskere liv. Jeg elsker dette bildet.

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen; det har aldri gått, og det kommer heller aldri til å gå, en eneste dag uten at jeg tar innover meg hvor uendelig heldig jeg er. Ikke alle får en sjanse til, langt ifra alle overlever spiseforstyrrelsens kleimete edderkoppspinn. Det at jeg er der jeg er i dag kommer jeg aldri til å ta for gitt. Jeg vet at mange lurer på om jeg føler at jeg har «sløst bort» alle disse årene med sykdom, når jeg nå ser hvor deilig det er å være frisk. Det gjør jeg ikke. Jeg er takknemlig for at jeg har vært i dype daler – jeg er overbevist om at nettopp det har gjort at jeg nå nyter utsikten foran og rundt meg.

Du vet den følelsen du har i kroppen etter å ha vært utslått av influensa i ukevis? Den euforiske følelsen av å endelig være frisk? Den har jeg hver eneste dag. Det er ingenting som kan måle seg med ren og skjær lykkefølelse i en deilig blanding med takknemlighet og ydmykhet krydret med stolthet og selvtillit. Tenk at jeg skulle havne her!

10 ting du ikke visste om meg

Kategori: Tanker og meninger | 0 kommentarer » - Publiser onsdag 18. juli , 2018 kl. 01:10

1. Dersom jeg er den som sier «glad i deg» først og den andre sier «glad i deg også», svarer jeg alltid «tusen takk», haha. Det samme gjør foreldrene mine. Hvem av oss som begynte med det er jeg litt usikker på, men jeg tror det var meg. Noen syns det er sært, men jeg syns det er søtt.

2. Når noen har en sterk formening om hva jeg burde gjøre, er jeg som oftest altfor fristet til å velge det stikk motsatte – nesten uansett hva det skulle gjelde.

3. Om jeg skulle ha valgt å identifisere meg selv med en religion, måtte det ha blitt hinduismen. Karma og Kardemommeby-loven (okei, nesten, da) i fin balanse, blir det egentlig bedre?

4. Jeg elsker å ha levende lys rundt meg, men tørr aldri å tenne dem.

5. Jeg har peis i leiligheten min, men har aldri turt å fyre i den i løpet av de godt over fem årene jeg har bodd her. Det understreker vel egentlig bare punkt nummer fire her.

6. Til tross for at jeg duger til fint lite «handywoman»-greier, er jeg innmari selvstendig og takler ikke den minste følelse av å ikke være nettopp det.


7. Jeg må ha en spesiell følelse i kroppen for å kunne skrive. Den er umulig å beskrive, den bare.. Er der. Du vet den følelsen du får som minner deg på en tid for lenge siden? Slik er det med den følelsen. Skrive-følelsen min. Den har bodd i meg helt fra jeg var liten og jeg krysser alt jeg har for at den aldri vil forlate meg.

8. Noe av det beste jeg vet i hele verden er å lukte på tøymykner. Åååhh, dersom det ikke var for at jeg aller helst burde rekke flere ting enn en tur til butikken i løpet av en dag (og det faktum at et opphold på psykiatrisk avdeling ikke frister noe særlig) kunne jeg ha brukt timevis bare på å lukte på alle tøymykner-merker som finnes i butikken. Igjen og igjen og igjen. Denne lille greia har smittet over på Sienna også, så da står vi der, da. Lukter på tøykmykner og holder en hel samtale om de forskjellige luktene. Jaja..

9. Jeg klarer ikke å spare penger bare for å spare. Jeg må ha et konkret mål, ellers er det helt umulig. Akkurat nå er målet mitt å kjøpe nytt kjøkken, samt betale ned billånet mitt så raskt som mulig. Så lenge jeg vet hva pengene skal gå til, er det helt greit. Om ikke, ser jeg helt at det meste forsvinner ut igjen. Det gjelder selvfølgelig ikke Siennas sparekonto, men mine egne.

10. Noen av de menneskene som betyr aller mest for meg i hele verden, er personer jeg så å si ikke har kontakt med i dag. Det gjør egentlig vondt, men det å vite at jeg har noen som alltid kommer til å bety så vanvittig mye for meg er likevel ganske fin.

Tidsklemma er velkommen

Kategori: Tanker og meninger | 0 kommentarer » - Publiser tirsdag 17. juli , 2018 kl. 00:14

Som jeg har savnet det å være brutalt ærlig på bloggen, helt uten filter og uten å tenke over at andre kan ta seg nær av det jeg skriver. Det var jo slik det hele startet; behind the scenes. Det som en gang var bloggen til en ung jenter med fortvilte tanker og et forvirret sinn, er i dag denne bloggen – som til nå har vært mest en fasade. Ikke fordi jeg tror at jeg er alene om å tenke og føle det som jeg gjør – og heller ikke fordi jeg skammer meg over å være meg – men fordi jeg rett og slett har vært usikker på balansen i det hele. La oss innse det; livet mitt i dag er ikke til å sammenligne med det livet jeg den gang hadde. De «utfordringene» jeg har i dag er bagateller jeg den gang ikke ville ha tenkt over overhodet eksisterte på den tiden. Likevel føler jeg endelig for å åpne meg, for å nok en gang la bloggens slagord være det det alltid har vært; behind the scenes. Bak masken. Bak alt som kan kalles en fasade.

I dag lever jeg selve definisjonen av drømmelivet, det er ikke en overdrivelse eller en maske jeg tar på. Det er den fulle og hele sannheten. Det betyr selvfølgelig ikke at jeg aldri møter hindringer langs veien eller at jeg aldri føler bitterhet eller frustrasjon. Når sant skal sies, skjer det ganske ofte. I en helt annen verden enn den jeg en gang var en del av, men likevel. Alt er selvfølgelig ikke en dans på roser til enhver tid, selv om jeg for alltid vil være takknemlig for alt jeg har fått og fått til.

La oss ta akkurat nå som et godt eksempel. Det føles ut som om jeg slites mellom barken og veden. På den ene siden vet jeg at så altfor mange av mine nære har vanskeligheter med å forstå mine prioriteringer om dagen, og kunne ønske at jeg fremfor å tenke på meg selv – valgte å tenke på dem. Det er jo det jeg alltid har gjort. Jeg har ikke en gang før de siste par månedene begynt å sette mobilen min på lydløs om natten, utilgjengelig for noen få timer i døgnet. Før det var jeg alltid på. Jeg kunne svare på meldinger mellom bleiebytting og amming, mellom påkledning av meg selv og påføring av sminke, i pauser på arbeid og for øvrig midt i arbeidstiden så lenge jeg jobbet hjemmefra. Om noen ville finne på noe, kunne jeg bare legge meg fire timer senere for å få tid til kafébesøk eller en rusletur i arbeidstiden. Jeg kan ikke det nå lenger. Verken kan eller vil.

At ansiktet knapt får møte sminkekosten og at huden skriker etter solarium får bare være; det er i det minste jeg som velger at tiden prioriteres annerledes ;-)

Det er ikke nå som jeg sjonglerer tre arbeidsplasser utenfor mitt eget hjem med det to fagskoleutdannelser på en og samme tid, skrivingen, dyrene, husholdningen og ikke minst den viktigste rollen av alle, mammarollen, at jeg står i fare for å bli utbrent. I faresonen var jeg den gangen jeg ikke gjorde noen av de tingene andre ser på som krevende i dag. Den gangen jeg tenkte på alle andre foran meg selv, den gangen jeg til enhver tid forsøkte å være flinkest mulig på alle plan. Den gangen jeg ikke så mine egne behov, men fulgte alle andres. Jeg fikk en viktig virkelighetssjekk for ganske så nøyaktig ett år siden. Jeg innså at det livet jeg levde, ikke ga meg nok. Joda, jeg hadde mye tid med verdens beste datter, tjente godt og gjorde det alle andre forventet av meg. Jeg sov lite, men det fikk ikke hjelpe. Det gikk fint, det. En liten stund. Helt til jeg innså at jeg måtte ta tak.

Det begynte forsiktig med at jeg unte meg selv små, materialistiske gleder fremfor timer online for venner på andre siden av landet. Deretter lot jeg skolegang og flere rutiner ta en større del av livet mitt enn det friheten gjorde. Med det kom flere timer søvn, og mindre tid til alle andre. Det siste året har jeg prøvd – og jeg har feilet. Jeg har forsøkt på nytt, og lyktes. Jeg lærte raskt at jeg trengte å skape en ny tilværelse for både meg selv og datteren min. En hverdag for mobiltelefonen var til for å svare på viktige telefonsamtaler så lenge min datter er våken, og en hverdag for «fritid» betyr skriving, skolearbeid, planlegging og en film fra tid til annen. En hverdag hvor jeg ikke lenger står på tå for alle andre enn for meg selv og min datter. En hverdag hvor det å være sosial betyr kvalitetstid, og ikke påtvungen plikt.

At mine valg overhodet kan tenkes å provosere de som står meg nære, er like utenkelig som det er virkelig. Det rare er at det er nettopp det det er; virkelig. Såre stikk som gjør langt mer vondt i hjertet enn det noensinne kan kalles konstruktivt blir servert, og, om jeg ikke allerede hadde lært meg å kjenne igjen gåsa på gangen, samvittigheten kvelende. Det er aldri godt å føle at man ikke strekker til for andre – men det er selvopplevd verre å vite at man ikke strekker til for sitt eget liv. Om jeg må velge mellom å gjøre det som er riktig for meg og min datter eller å gjøre det andre forventer av meg, er valget så enkelt at det ikke en gang er et valg. Jeg gjør så godt jeg kan – men jeg gjør det for meg selv og for Sienna. Ingen andre. Om jeg har blitt selvsentrert og egoistisk i løpet av de siste månedene? Ja, sannsynligvis. Men jeg har også blitt reflektert og selvbevisst. Det er det ingenting som kan måles med – heller ikke det å ha all tid i verden i en ustrukturert hverdag med mobilen på til alle døgnets tider, lite søvn og en utslitt kropp.

Så ja, det jeg tror hele innlegget egentlig dreier seg om må være tidsklemma. Du vet, den du ikke vet noe som helst om før du brått står der med den samme hverdagen som «alle andre» – etter å ha vært bortskjemt på full frihet og null rutiner i årevis. Tidsklemma, ja. Den så jeg ikke komme da jeg først valgte ut bloggens slagord, det er i alle fall sikkert ;-)

Disse foreldretypene irriterer meg

Kategori: Tanker og meninger | 0 kommentarer » - Publiser lørdag 14. juli , 2018 kl. 17:10

Nå er jeg ikke den som lar meg lettest irritere, men det finnes altså noen – og da under kategorien «foreldre» – som rett og slett kan irritere vettet av meg..

1.  De som bruker Facebook, forum og Internett generelt for diagnostisering 
Trenger jeg egentlig å utdype denne? Ut ifra hvor ofte jeg er vitne til nettopp dette; ja, så absolutt. Jeg har sett foreldre beskrive de mest grusomme og potensielt livstruende (!) symptomer på Facebook-grupper og lignende. Jeg blir kvalm! Jeg er ikke den som roper høyest om å få barnevernet inn i bildet hos enhver på kanten-situasjon heller, men slike tilfeller bør det virkelig meldes ifra om. Mitt tips: Ring lege eller legevakt dersom du er usikker. Selv ikke spesialister kan sette diagnose over nettet. Da kan ikke vi som ikke har bedre å gjøre enn å tråle mammagrupper på Facebook gjøre det, heller.

2. De som lirer ut av seg at «vi klarte oss jo før i tiden» 
Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen; de foreldrene som ikke evner å sikre barn godt nok (!!!) i bil eller som ikke følger anbefalingene om eksempelvis ryggleie ved søvn, er nok til å få meg til å se rødt. Ja, vi klarte oss jo før i tiden – de av oss som fremdeles lever, altså. Er dere klar over hvor drastisk tilfeller av krybbedød og død som følge av bilkrasj har sunket de siste årene? Det er knapt til å tro. Følg anbefalingene. Tenk sikkerhet. Prioritere barnet ditt.

3. Apropos sikring i bil.. De som påstår at bilsyke er verre enn barnedød 
OK, denne er satt på spissen. Som emetofobiker forstår jeg godt at det ikke er spesielt kult med oppkast i bilen – men, det hadde vært langt verre å bære mitt eget barn i en kiste. Jeg er klar over at det er grusomt å få denne setningen slengt i trynet for de som velger å ikke sikre barna godt nok i bilen eller å snu dem fremover lenge før det anbefalingene (og i enkelte tilfeller også regelverket) tilsier, men det er så enormt viktig med riktig kunnskap her. Det kan ikke bli sagt nok. Utvilsomt en av mine hjertesaker når det kommer til barn og sikkerhet.

4. Perfeksjonistene
Disse irriterer meg ikke i den forstand, men det gjør meg trist. Jeg har vært akkurat der de er. Du vet, der alt skal være perfekt. Ammingen skal gå som smurt, rutinene skal aldri brytes, man skal aldri si høyt – eller i det hele tatt tenke – at det til tider er slitsomt å ha barn. Alt skal være perfekt, hele tiden. Det er jo så trist! Selvfølgelig skal det være lov å være sliten, selvfølgelig er du ingen dårlig forelder dersom du ikke klarte å holde deg til det «nei»et du serverte i butikken. Jeg er helt sikker på at du blir en enda bedre mamma av å tillate deg å ikke være det til enhver tid.

5. De som alltid klager over foreldrerollen
For å ha med dette punktet, måtte jeg nevne det forrige – selv om det er mer trist og ikke irriterende. Det er derimot denne typen foreldre; de som alltid klager over foreldrerollen. De som foran barna forteller dem om hvor slitsomme de er og hvor mye flinkere andres barn er. De som rett og slett klager over det faktum at de er foreldre… Det finnes ikke ord sterke nok til å beskrive min irritasjon og frustrasjon godt nok.

Vi er alle forskjellige – og godt er det ;-)

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Drevet av Lykke Media AS | PRO ISP - Webhotell & domene
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.